Smart mammadalt
Det er nesten til å bli tussete av. Din før så lille og harmoniske pode blir plutselig rasende hvis du går forbi uten å plukke ham opp, du kan ikke bevege deg en halvmeter unna ham uansett, og han setter opp et drama uten sidestykke hvis noen andre prøver å trøste ham. Samtidig hører du svigermor hviske i krokene om bortskjemte mammadalter, og før du vet ordet av det begynner hun å legge opp en slagplan for å «plukke det av ham» før han blir helt ødelagt (underforstått: du er en dårlig mor som «lar ham få vilja si» hele tida).
Men stopp litt. Det din svigermor kanskje ikke vet, er hvorfor ungen din oppfører seg på denne måten. Det har ingenting med din mangel på mammatalent å gjøre – snarere tvert imot!
Din lille baby kom nemlig til verden med visse behov. For det første må han få mat, han må holdes varm og han må koses og prates med for å få den stimulansen han trenger for å utvikle seg. Men han trenger også noe mer. En bitteliten kropp i en altfor stor verden trenger nemlig også beskyttelse fra fare. Uten dette vil han rett og slett ikke få muligheten til å utvikle seg slik han skal. Derfor begynner han ganske snart å skille mellom kjente og fremmede, og han foretrekker ganske fort de menneskene som tar vare på ham oftest – sannsynligvis deg og pappaen.
Etterhvert som han vokser og utvikler seg, blir også hans bånd til omsorgspersonene sterkere. Han blir stadig tydeligere på hvem han ønsker å være hos, og når han nærmer seg 7-8 måneder gammel vil han kanskje ha kommet så langt i sin utvikling at han faktisk blir redd og gråter når fremmede kommer for nære. Dette er en helt naturlig og ikke minst sunn reaksjon, som tyder på at han nå er i ferd med å ferdigdanne tilknytningen til foreldrene sine.
For det er ikke selvsagt at et barn får lov til å danne en slik trygg og god tilknytning. Det vil nemlig ikke kunne skje dersom omsorgspersonen ikke er følsom nok overfor barnets signaler, slik at han dermed blir fratatt muligheten til å delta i et samspill med noen som gir ham svar. Og nettopp derfor er det altså et særdeles godt tegn at ungen din nå går gjennom en skikkelig mammadaltperiode – selv om det også skal nevnes at noen barn blir verken redde for fremmede eller utpregede mammadalter, til tross for at de er trygt tilknyttet foreldrene sine.
Timingen på denne mammadaltperioden er heller ikke tilfeldig. Det er som regel rundt disse tidene at han begynner å tenke på å forflytte seg rundt for egen maskin, og med dette begynner en helt ny periode både for ham og for dere. Trygghetsbehovet hans dreier seg fra og med nå ikke bare om hvem og hva som kan skade ham, men også hvordan han kan skade seg – og dette er en markant forskjell! Han kan nemlig finne på å vandre avgårde hvorsomhelst og gjøre hva som helst, dersom han da ikke har et usynlig bånd som holder ham fast til de trygge omsorgspersonene sine.
På fagspråket kalles dette fenomenet for en «trygg base». Du vil kunne observere dette dersom du og ungen din er ute på et fremmed sted eller i en helt ny situasjon. Da vil han gjerne holde seg nært inntil deg, og gjerne sitte på fanget i starten. Etterhvert tør han kanskje å være på gulvet rundt deg, og kanskje han også tar seg noen sveiver rundt omkring – men han kommer alltid tilbake til deg for å forsikre seg om at alt er trygt før han igjen legger ut på sin oppdagerferd. Dette vil til slutt være det som gjør at han på egenhånd oppdager at verden rundt ham ikke nødvendigvis er farlig, og at fremmedfrykten og separasjonsangsten etterhvert vil avta helt av seg selv.
Denne atferden vil gjerne holde stand frem til han er ganske stor, kanskje 3-4 år gammel. Likevel vil han ikke være en like stor mammadalt i alle disse årene, fordi han utvikler seg også på andre måter enn emosjonelt og motorisk. Han blir nemlig i bedre og bedre stand til å holde et mentalt bilde i hodet sitt også, slik at han etterhvert kan forestille seg at du, som den tryggheten du representerer, er der for ham. Og det er nok.
Det er faktisk smart å være mammadalt en viss periode av livet. Undersøkelser sier tilogmed at trygt tilknyttede barn utvikler seg best både kognitivt, sosialt og emosjonelt, mens det er en klar sammenheng mellom utrygg tilknytning, emosjonelle problemer og utviklingsforstyrrelser.
Det er altså i 7-8 månedersalderen det er mest intenst, når den viktige tilknytningen er i ferd med å ferdigdannes. Ja, det er slitsomt. Men det er sunt, det er nødvendig – og det er slett ingen grunn til å få panikk og sette igang med å «plukke det av ham», snarere tvert i mot. Dette er faktisk en naturlig og hensiktsmessig atferd som det er all grunn til å bygge opp under, nettopp fordi det vil sikre ditt barns trygghet litt lenger nedi veien.