Kjærlighet på apevis

Visste du at du har mer til felles med en ape enn med mannen din? Noen vil kanskje humre og si at dette visste de jo fra før, mens andre ikke vil se den helt store forskjellen mellom sin utkårede og en sjimpanse verken på atferd eller utseende. Men all spøk til tross; nye undersøkelser viser at vi deler hele 99.4% av våre gener med apene. Faktisk er dette så mye at man nå vurderer om man skal klassifisere både menneske og sjimpanse som homo. For de fleste mødre er dette kanskje bare en kuriositet, men for de av oss som kanskje er opptatt av menneskets naturlige væremåte hva barneomsorg angår, så setter dette ting i et enda klarere perspektiv.

Det vil vel neppe komme som en bombe på noen når jeg sier at vi har rotet oss ganske langt vekk fra vår egentlige natur, her vi sitter med babycallingen påskrudd og stapper i oss dårlig skjulte e-stoffer, mens LCD-skjermen lyser opp stua. Vår barneoppdragelse preges fortsatt av tidlige tiders religiøse påfunn, og våre morsevner måles i hvor fort vi har klart å skyve barna våre på avstand både med tanke på nattesøvn og ernæring. Barnet må avvennes og sove i egen seng på eget rom så fort som overhodet mulig, så hun ikke blir bortskjemt, må vite.

Men mange har valgt en annen vei. Mange har forstått at vi trenger å vokse opp som menneske istedenfor robot, og at naturen antagelig har en del gode poenger når det kommer til hvordan vi skal oppdra våre svært naturlige barn.

99.4 % er ikke lite. Det er nesten alt.

Når en sjimpansemor får barn, vil hun gi det kroppskontakt det aller meste av tiden. Ungen hennes er, som menneskebarnet, født med visse reflekser som vil hjelpe den med å holde seg fast i morens pels (at vi har mistet vår, skyldes forøvrig at vi på et tidpunkt var nødt til å trekke ut av skyggefull skog for å finne mat i mer ørkenlignende miljø). Den har griperefleks i både hender og føtter, og den har en refleks man kanskje kan kalle “sprik og huk seg på-refleksen” hvor den løfter og sprer beina slik at den kan klemme seg sammen rundt mors kropp.

I starten vil sjimpansemammaen støtte ungen inntil kroppen sin med en hånd, frem til ungen selv er så sterk at den kan klynge seg fast. Etter dette henger den med som best den kan, helt til den velger å leke på egenhånd før den igjen kommer tilbake til sin mor. Ungen er sammen med moren frem til den selv velger å sove et annet sted, noe den vanligvis gjør når den er avvent. Da begynner den å bygge sitt eget sovested.

En sjimpansemor ammer frem til ungen selvavvenner, vanligvis en gang mellom 4-6 år. Dette er vanligvis tilfelle hos de fleste andre store apene også.

Bare ikke oss.

Vi fikk det nemlig for oss at kvinners bryster var syndige, og at babyer helst skulle ammes av noen som ikke var fullt så høyt oppe i samfunnsklassen som sin mor. Det passet seg ikke. Er det ikke rart hvordan sånne ting fortsatt henger igjen?

Kanskje vi gjorde oss selv en bjørnetjeneste da vi innførte barnerom, barnevogn, babycalling og andre fancy ting. Kanskje det faktum at vi er mer tilpasset et sjimpanseaktig liv bør tilsi at vi skal tilbringe mer tid i direkte kontakt med ungene våre, fremfor å være så opptatt av å skyve dem bort lenge før de naturlig ville vandret avgårde på egenhånd.

Vi har riktignok mistet pelsen, men både medfødte reflekser og instinkter konkluderer med det samme: Barnet vil være hos moren, og moren vil være hos barnet. Det er rett og slett forferdelig vanskelig å legge fra seg et nydelig, velduftende spedbarn, ingenting dufter så inderlig godt som ditt eget barn heller – og alt dette er instinkter som henger igjen fra den tiden vi levde som vi var designet for å leve!

Det er ikke vanskelig. Du kan kjøpe deg et bæresjal eller en slynge, og du kan begynne å sove sammen med babyen og være i kontakt med ungen din frem til den selv velger å trekke seg bort i sitt eget tempo.

Antagelig vil du bli forbauset over hvor riktig det kjennes, så fort du slipper taket i alle vår kulturs innlærte forventninger.