for deg som er hjemme med barn - eller som drømmer om et roligere liv med dem som betyr mest

Aftenposten: Ettåringene har det best hjemme

Det ser ut til at det begynner å skje ting nå i kjølvannet av Simen Tveitereids bok «Hva skal vi med barn«. Søkelyset har blitt satt på de minste barna og hva som faktisk er best for dem, i motsetning til hva som er best for samfunnsøkonomien eller likestillingspolitikken. Dette er en forfriskende og ikke minst svært nødvendig vinkling på saken, og Aftenposten kunne på torsdag fortelle oss at ettåringene våre har det best hjemme.

Tilknytningen

Det er som alltid det store og viktige spørsmålet om tilknytning som igjen kommer opp. Det er helt grunnleggende for barn å kunne danne en trygg, stabil og sikker tilknytning til sine omsorgspersoner. Bare på denne måten vil de finne en trygghet og en sikkerhet i seg selv, som de senere vil kunne forankre hele sin personlighet i.

Dersom denne tilknytningen blir ustabil eller rett og slett ikke-eksisterende, vil barnet for alltid være på jakt etter det som manglet – selv langt ut i voksen alder. Sannsynligvis vil dette også medføre at vedkommende leter på alle de feil stedene. Jean Liedloff går i sin bok «The Continuum Concept» så langt som til å hevde at dette kan være opphav til for eksempel heroinmisbruk, da den følelsen dette stoffet gir til forveksling er lik den altoppslukende følelsen av «riktighet» en baby får når hun blir holdt av noen som elsker henne.

Torsdagens artikkel i Aftenposten peker også på dette fenomenet. Psykologspesialist Haarklou svarer på denne måten når han ble stilt spørsmålet om hva som er konsekvensen av for tidlig barnehagestart:

–At de resten av livet vil søke eller jakte på en trygghet de aldri fikk. De går gjennom en slags søkefase, først i skolen og så i voksenalder, gjerne i parforhold.

Det store spørsmålet

Det er helt på det rene at barna trenger tilknytning, dette er det ingen som engang debatterer. Det store spørsmålet blir da om barnehagen er et like egnet sted til å danne tilknytning på som hjemmet er, og om personalet både er tilgjengelige og ikke minst responsive nok til å være gode tilknytningspersoner. Dette blir straks litt vanskeligere å svare på.

Det avhenger nemlig av så mye.

Det avhenger av antall voksne og antall barn. Er det to voksne på 1o små barn sier det seg selv at det kan bli vanskelig å dekke behovet for voksenkontakt i en periode av livet hvor barna gjerne vil klatre på, bli båret av og snakket med av en voksen store deler av dagen.

Det avhenger av de voksnes emosjonelle og kunnskapsmessige kompetanse. De må vite og kjenne igjen signalene til et barn, og tolke kommunikasjonen på en hensiktsmessig måte. Og de må gi barnet svar på sine emosjonelle forespørsler.

Og det avhenger ikke minst av barnet som individ. Noen barn er klare i sin tale, og det er ikke tvil om hva de mener og tenker. Andre barn er mye roligere og tilbaketrukne, og de vil kanskje ikke søke den viktige kontakten selv om de savner den aldri så sårt. Kanskje de heller foretrekker å holde seg i bakgrunnen der de mer robuste barna brøyter seg frem og tar for seg. Det er ikke alltid det er greit, selv om det ser greit ut utenfra.

Irrelevant

Problemet med denne debatten er at den til stadighet skjærer ut i det irrelevante, til tross for et godt utgangspunkt. Foreldre går automatisk i forsvarsposisjon og begynner å fortelle hverandre om alle grunnene til at nettopp deres barn har barnehageplass, om hvor dårlig samvittighet de får av å lese at det kanskje ikke er like bra, eller for den saks skyld om hvor utrolig dårlig de ville trives hjemme.

Men dette handler faktisk ikke om dem. Det handler om ungene deres.

Det er svært sjeldent noen er villige til å holde seg til sakens kjerne og snakke om hvilket behov en ettåring har midt oppi alt dette. Ettåringen kunne nemlig ikke brydd seg mindre om hvordan journalisten ordla seg eller hva Kristin Halvorsen mener om yrkesdeltagelse. Han bryr seg ikke det minste om hvorfor mamma og pappa må være borte hele dagen. Han bare vet at han skal være et annet sted – om han trives med det eller ikke.

Er det ikke da en smule mer hensiktsmessig å se med kritiske øyne på det samfunnet som har skapt en situasjon hvor man ofte ikke har noe valg? Kan man ikke heller bruke energien på å tilrettelegge vår verden sånn at små mennesker kan få utvikle seg i takt med sin natur og individuelle egenart?

Et samfunn som ikke er i stand til å sørge for avkommet sitt er faktisk et sykt samfunn som til syvende og sist vil sjøldaue.

Trivsel eller ei

En hjemmemamma (eller -pappa, for den saks skyld) vil ha muligheten til å gi ettåringen det hun trenger, rett og slett fordi det matematiske forholdet mellom voksen og barn tilsier at det lar seg gjøre. Hjemmemammaen har normalt ikke åtte andre ettåringer hun må forholde seg til samtidig. Det er også sannsynlig at hun vil kjenne barnet sitt bedre enn noen annen, og at hun dermed vil være i stand til å dekke nettopp dette barnets behov. Videre er det lettere for et sjenert barn å søke kontakt med mamma enn noen andre mennesker på hele denne planeten.

En innvending som stadig dukker opp, er som sagt at man må trives hjemme for å være et bedre alternativ enn barnehagen. Dette er til en viss grad sant, men ikke helt. Det er absolutt en fordel og det vil gjøre hverdagen betraktelig lettere om trivselsfaktoren er tilstede, men det blir samtidig litt feil å si at du vil mislykkes fullstendig med hjemmemammagjerningen dersom du kanskje heller ville gjort noe annet. Du er nemlig Mamma for barnet ditt uansett. Du er elsket, verdsatt og sett opp til uansett om du er kledd i utvaska joggebukse eller finkjole, og uansett om du stråler eller ei.

Ungen din vil velge deg fremfor Supermamma uten å blunke.

Velge utifra behov

Nei, det er ikke alle dager som vil være like smertefrie. Noen dager vil selv den mest dedikerte hjemmemamma ønske ungene dit pepperen gror og nære et sterkt ønske om å sette seg i bilen og gjøre noe annet, bare så hun kunne savne ungene litt og glede seg til å komme hjem til dem etterpå. Men sånn er det i alle yrker – sannsynligvis har barnehageassistenten og pedagogen det nøyaktig på samme måte fra tid til annen, selv om også de har valgt å gjøre det de gjør. Det hender at de må bite tennene sammen og gjøre det de skal i påvente av bedre dager, for dette handler ikke om dem, dette heller. Det handler fortsatt om ungene.

Mitt håp er at det en dag skal kunne la seg gjøre å velge utifra behov og ikke utifra økonomi, og at man snart kan være storsinnet nok til å sette en et lite barns behov høyere enn sine egne. Snart må styresmaktene ta de minste barna på alvor, og tillate oss å ivareta barna våre på en måte som er hensiktsmessig for dem. Det er ingen som kjenner ungene som oss, og det er ingen som vet bedre hva som passer for akkurat dem.

Tusenvis av år med morsinstinkt lar seg nemlig ikke utkonkurrere av tre år på høyskole.



4 thoughts on “Aftenposten: Ettåringene har det best hjemme”

  • Jeg kan overhodet ikke forestille meg at det ideelle for en ettåring er å gå i barnehage. Det snakkes mye om kvalitet på barnehagen. Men et godt pedagogisk tilbud er antakelig ikke det viktigste barn trenger. Professor Thomas Chr. Wyller spurte i en kronikk i Aftenposten:

    – Kan regelmessig opphold i heldags barnehage bent frem være skadelig for småbarn? Eventuelt på hvilke felter av deres personlighet? Kanskje de lærer både språk og omgang med andre, men svekkes emosjonelt? I evnen til empati, toleranse, medkjensle, tillit? Fagfolk har forlengst ikke bare påpekt problemet, men ment å kunne påvise en serie negative senvirkninger. En gedigen amerikansk undersøkelse viser at barn under 3 år med over 20 timers barnehage pr. uke blir mer utrygge, mer ukontrollerte og mer aggressive enn de som er der under 20 timer.

    Små barns grunnbehov er aldri stilt øverst på noen dagsorden, sier professor Wyller.

    For noen barn vil barnehage aldri være bra, selv om de er tre, fire eller fem år. Det snakkes det selvsagt aldri om. Man generaliserer og omtaler nesten utelukkende barn som én kategori, i stedet for å ta hensyn til at enkeltbarn kan ha svært forskjellige forutsetninger og behov. Unntaket er muligens kategorien minoritetsbarn, som trenger å lære det norske språket.

    For utrygge og sårbare barn kan påtvungen samhandling med mange andre barn i barnehagen bli et mareritt. Et engstelig barn kan oppleve ethvert nytt sted og hver ny person som noe utrygt.

    Paradoksalt nok kan et reelt sett utrygt hjem oppleves som tryggere, fordi det i alle fall representerer noe kjent for barnet.

    Utrygge barn kan mangle evnen til å stole på voksne og dermed knytte seg til andre mennesker. Framfor å være ett av mange barn i en barnehage med flere voksne og mange barn å forholde seg til, burde disse barna få muligheten til å knytte seg til én voksen, for i alle fall et stykke på vei å få en foreldreerstatning.

    En rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress om undervisning av framtidige barnevernspedagoger, førskolelærere og lærere, viser at 40 prosent av førskolelærerstudentene ikke har fått noen undervisning om vold og 37 prosent har ikke fått noen undervisning om seksuelle overgrep.

    Hele ni av ti studenter oppgir at de ikke har fått tilstrekkelig kompetanse på vold og overgrep med hensyn til sitt framtidige arbeid.

    Lederen for juridisk avdeling i Private Barnehagers Landsforbund, Espen Rokkan, fortalte i fjor til NRK at bare tre prosent av meldingene til barnevernstjenesten kommer fra barnehagene.

  • Takk for en god og tankevekkende kommentar!

    Jeg henger meg spesielt opp i dette:

    «For utrygge og sårbare barn kan påtvungen samhandling med mange andre barn i barnehagen bli et mareritt. Et engstelig barn kan oppleve ethvert nytt sted og hver ny person som noe utrygt.»

    Jeg har nettopp forstått at man veldig grovt sett kan dele mennesker i to typer; de introverte og de ekstroverte. Introverte (ikke nødvendigvis beskjedne eller utrygge) mennesker henter seg inn igjen når de får være alene. Jeg vil tro ekstroverte sjeler har det fint i en barnehage, siden de henter energi av å være sammen med andre.

    Men for introverte barn, som trenger fred for å slappe av og lade opp? Nei, det vil i sannhet være et mareritt, all den tid man ofte ikke har et tilgjengelig stillerom man kan bruke for å være i fred om man trenger det.

  • Nå tenkte jeg primært på barn som er utrygge og sårbare fordi de lever i et utrygt hjem. Jeg skriver mye om overgrep mot barn i bloggen min, men dette kom ikke godt nok fram i kommentaren.

  • Mm, og jeg assosierer fritt. 🙂

    Men man kan jo kanskje si at det er en form for overgrep å tvinges til å være sosial også, om man er av en annen natur.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge