Jeg har alltid ment at naturen er den beste læremester. At hun sannsynligvis har rett i de aller fleste tilfeller, og at det derfor vil lønne seg å høre på henne og finne ut av hvordan hun egentlig hadde tenkt det. Selv har jeg gått på akkord med henne mange nok ganger til å vite at det kanskje ikke er så smart å trosse henne, og det hender jeg fortsatt gjør det av praktiske og økonomiske hensyn.

Men da gjelder det meg selv.

Med Vilde, derimot, er det viktigere. Hun er fortsatt forholdsvis naturlig, selv om også hun begynner å fravike naturprinsippene jeg har på hennes vegne fra tid til annen. Det at mitt barn i dag kunne fortelle oss at hun ønsket seg “fatt tola” å drikke til middag, er et godt eksempel på akkurat det. Vi er ikke perfekte og sinnsyke. Men det er mye jeg fortsatt kan og vil skåne henne fra av kjemiske midler, av matsminke og ikke minst av oppdragelsesmetoder som i sin tid ble brakt oss av de stein hoppende gale pietistene. Arvesynd, må vite. Syndige kvinnebryster som ikke måtte blottes, og barn som måtte tuktes for å bli gode, kristne samfunnsborgere og kjenne sin plass.

Vilde bruker for det meste tøybleier. Jeg velger alltid økologiske stelleprodukter til henne, og klærne hennes vaskes med enten miljøvennlige Ecover eller vaskenøtter. Det samme gjelder de øvrige vaskemidlene i huset.

Hun ammes fortsatt – offentlig, om det så er. Ikke fordi jeg MÅ gjøre det i ren protest, men fordi det ofte ikke slår meg at folk absolutt skal mene noe om det fordi hun er så stor. Da hender det jo jeg tenker “oi..?”, men jeg har aldri til dags dato pakket puppen inn igjen av den grunn. Om noen har problemer med det, må de nesten ta det opp med terapeuten sin.

Og vi samsover. Helt siden livet hennes begynte har hun ligget hos oss, i nær kontakt med både sine egne overlevelsesinstinkter og de som skulle beskytte henne. Hun har aldri måttet aktivere noe alarmsystem for å eksistere, melken, varmen og tryggheten har alltid bare vært et knyst unna.

Nå er hun 20 måneder om få dager. Jeg har ei trygg, sterk og god lita jente som er vant til å stole på seg selv og sine instinkter, og som derfor er i fullstendig balanse med seg selv.

Men jeg har også ei jente som bestemt mener at vår kulturs skikk med å legge fra oss barna på et rom og deretter se frem til en kveld og en natt med voksenaktiviteter er noe forbanna tull. Hun legger seg nemlig ikke før vi gjør det. Kanskje hun sovner litt sånn utpå ettermiddagen, men så er hun våken igjen om ikke mamma legger seg med henne så hun kan få den kroppskontakten og morsmelken hun er vant til.

På hennes måte får hun jo faktisk med seg det beste av begge verdener – antagelig får hun dobbelt så mye tid sammen med foreldrene sine enn et barnehagebarn med fast sengetid klokken halv syv får. Hun får rikelig med tid til å styrke båndene til pappa når han er hjemme fra jobb, og språkutviklingen hennes er i rivende utvikling. Kanskje er det fordi døgnrytmen hennes er så godt som synkron med min. Man lærer unektelig mer om den våkne verden om man er våken, og hun sover akkurat så mye som hun trenger i løpet av et døgn. Ingen av oss skal tidlig opp.

Mitt dilemma, her jeg står midt mellom natur og kultur og unektelig har rukket å bli litt mer påvirket av det siste enn min datter har, er hvordan jeg løser dette selv. Jeg kjenner jeg trenger tid til å være alene. Tid til å være kjæreste med pappaen hennes. Tid til å tenke på det jeg har lyst til å tenke på. Kanskje også muligheten itil å unnfange et barn til. Det er vanskelig med en liten og særdeles våken virvelVilde i hus, som skal synge Bukkene Bruse-sangen 40 ganger på rad.

Søvnteorien sier at barns sykluser går slik Vildes går. Hun kan legges og sove i 45-60 minutter, før hun våkner igjen. Om hun da sovner igjen eller ei, avhenger av hvilken søvnassosiasjon hun har. Et barn som er vant til å sovne alene, vil sovne igjen før han vet at han er våken. Et barn som Vilde, som er vant til kroppskontakt og pupp, vil kreve nettopp dette for å sovne igjen. Og i Vildes tilfelle tar det lengre tid å gå ned i dyp nok søvn den andre gangen, slik at jeg blir liggende der oppe med henne en lang stund før jeg kan tenke på å gå ned igjen alene. Dessverre er jeg for rastløs, selv om hun i utgangspunktet har rett i at jeg burde legge meg tidligere på kvelden enn jeg gjør og at alle hennes instinkter (som jeg jo forsøker å ha som rettesnor) sier at mamma, melk og beskyttelse er smart å ha når man slipper taket i våkenheten og lar seg synke ned i drømmeland.

Jeg vet ikke helt om jeg vil ta det fra henne. Jeg vil svært gjerne fortsette å oppdra henne på denne måten, for jeg tror det blir bunnsolide mennesker av folk som aldri har måttet leve i strid med sine dypeste instinkter.

Så jeg tror kanskje løsningen blir en TV på soverommet. Kanskje jeg endelig skal bli tvunget til å slappe av litt på kveldene istedenfor å bare jobbe. Og så bare gradvis, litt for litt, venne henne til å sove alene.

Hun er snart ikke liten lenger. Snart vil hun ikke ha det samme behovet for kroppskontakt og beskyttelse, det vil slippe taket etterhvert som hun blir eldre. Snart er hun klar for å være på egenhånd, være selvstendig.

Frem til da må jeg ta et oppgjør med mine egne forventninger basert på et liv i en lite barnevennlig kultur.

Det blir spennende å se om jeg får det til, eller om dette er et av de tilfellene hvor det praktiske må gå foran gode tanker.