Når man er hjemmemamma til en liten virvelvind på 19 måneder, så må man bare gripe anledningen når den kommer. Stua er nå forholdsvis rydda, middagen er under kontroll, mannen er på vei hjem fra jobb og barnet tar seg en liten ettermiddagsblund. Så da blir det en liten åpning for mor til å blogge også.

I dag har vi vært på avslutning i åpen barnehage, hvor det til Vildes store, store glede ble servert pølser, i tillegg til den vanlige kjeksen og frukten, selvsagt. Og hun snakket om det hele morgenen, for hun gledet seg veldig til det. Lille søtingen min.

Det er så morsomt for meg å se hvordan hun fungerer sammen med andre, og i dag fikk jeg også spørsmålet om hun var vant til å herje med større barn. Det var nemlig to brødre der, hvorav den ene var så stor at han skulle begynne på skolen til høsten, og de herja rundt der som brødre flest gjør i den alderen. Og Vilde herja med, tøff som bare det, og skulle være med på morroa – før hun igjen satt seg ned for å leke litt med en liten baby på bare noen måneder. Det høres kanskje ut som skryt, men akkurat dette er litt viktig for meg siden hun nå engang “bare” er hjemme med meg om dagen og jeg må være litt spesielt oppmerksom på at hun får utviklet de sosiale sidene av seg. Likevel er hun så sosialt sterk og trygg at hun fungerer like godt i vilter leik med store gutter som i varsom kontakt med en baby. Den sosiale kompetansen er med andre ord på plass i rikt monn, og det er heldigvis ingen grunn til å bekymre seg.

Lille fine jenta mi hadde til og med på seg skjørt i dag, med håret satt opp i en hestehale. “Sæss” som hun kaller det, altså sveis. Og “sooje” – kjole og skjørt kvitter ett, hun er “siiin” i alle fall. *ler ømt*

Her danser hun “junt å junt” når hun en liten stund fikk hele gulvet for seg selv.

Jeg har opplevd utallige konflikter mellom barn i de årene jeg jobbet i barnehage. Leker som ble tatt, store unger som var slemme med mindre, mindre barn som heller ikke var så greie med hverandre.

Og jeg har hjulpet dem med å løse dem. Jeg har satt grenser for barn som så åpenbart har trengt det, og jeg har hjulpet den minst sterke å hevde seg. Men jeg har gjort det som assistent og pedagog.

I dag har vi vært i åpen barnehage. Og det er der jeg føler jeg kommer litt i konflikt med meg selv, egentlig. Jeg setter meg alltid på gulvet med Vilde, med den største selvfølge selv om de andre mammaene og pappaene sitter ved bordet og drikker kaffe. På barnas nivå, det har blitt prentet inn i meg fra første barnehagedag, og det er litt vanskelig for meg å bryte den vanen. Jeg vet ikke om jeg har så lyst til det, heller.

Så hva gjør man da, når man sitter der som mamma og ikke pedagog i en setting man har vært i så uendelig mange ganger før – dog med en helt annen rolle å spille? Når en stor unge kommer bort til min lille skatt, river vekk leken hun har i hendene og faktisk fotfølger henne rundt på gulvet for å fjerne absolutt alt hun prøver å få tak i? Og foreldrene ikke bryr seg nevneverdig?

Lenge forsøkte jeg å holde meg unna. Tenkte å la min lille Frøken Fryktløs få prøve seg litt, fordi det ikke er min oppgave å oppdra andres barn og fordi mitt eget ikke viste tegn på verken sinne eller tristhet – bare skulte stygt på henne og gikk videre til neste leke. Og neste. Og neste. Og neste.

Men når lille jenta mi så ser bort på mammaen sin med et uforstående blikk, krabber litt nærmere meg og plukker opp enda en leke – og når den store ungen kommer etter henne og river også den ut av hendene hennes… ikke fordi hun ville ha den selv, men helt enkelt fordi hun ikke ville at Vilde skulle ha den… DA fikk mamma nok. Og jeg vet ikke om det var pedagogen eller mammaen som utbrøt med svært bestemt grensesettingstemme mens hun tok leken tilbake fra den store ungen og ga tilbake til lille jenta si:

- Nei, ærlig talt. DEN var Vilde sin. Takk, takk.

Det samme kan det egentlig være.