Jeg fikk såvidt med meg gårsdagens debattprogram på NRK, som handlet om kjønnsroller, strukturer, prinsesser, likestilling og forsåvidt også det å velge å være hjemme. Og jeg hadde ikke tenkt å si noe særlig, hadde egentlig bare tenkt å la det fare fordi jeg og min kjære satt der og øynehimlet om kapp over spesielt Yssen og brydde oss midt på ryggen om hele greia, men så ser jeg at Sessan har rantet om det, og da følte jeg brått et behov for å gjøre det, jeg også.

For the record, før vi begynner: Jeg er ingen rosa-fan. Det vet alle som noengang har forsøkt å kjøpe noe til min datter, og min svigerinne benytter seg av hver eneste anledning hun får til å mobbe meg og fortelle at neste gang kjøper hun rosa tyllskjørt til både meg og Vilde, med prinsessekrone med gull og glitter på. Det er sånt som bare ikke skjer av seg selv her i huset. Jeg grøsser litt bare ved tanken, faktisk. Men nok om det.

Mye av programmet i går handlet om at jenter puttes inn i en rosa og liten prinsesseboks fra de er babyer, og vokser opp i en liksomverden hvor de bare skal vente på Prinsen, og dett er dett. Og jeg kan til en viss grad være enig, fordi lekebutikken er ganske tragisk delt opp i den råååsa seksjonen og den voldelige seksjonen, med søte babybamser midt mellom. Og du finner liksom verken noen Jan Thomas-figur eller Xena der, det er rimelig godt fastslått hva som er ment for hvem, og det er teit. Skikkelig teit. For jeg som ikke liker rosa og som har en datter som elsker oransje får med det et problem.

photo credit: david_jacquin

Men derfra til å si at stakkars små rosakledde pikebarn som for alltid vil bli undertrykket eller dumme, DET er å ta det altfor mange skritt for langt. Prinsesser som bare er søte og snille? Er det ingen som har hørt om prinsessenykker, da? Du vet, den lille, stae, trassige saken med krone på som virkelig mener at det er hun som bestemmer i hele huset og at alle bare pent får adlyde hennes befalinger? Jeg vil tro det finnes en god del av dem også, nemlig, og man kan mene hva man vil – men undertrykte er de IKKE.

Og jeg tror Sessan har mye rett i det hun sier:

Det ända som jag kan se som farligt med både rosa & prinsessor, är väl möjligen hur dom vuxna möter barnet i den rosa lilla bubblan & om dom bara blir sett för sitt utseende (Vilket jag inte tror är så vanligt)

For det er i så fall det som er problemet. Rosa er bare en farge, for crying out loud. Det er hva som tolkes inn i den som er problemet, og det er ikke ungene som står for det! De er bare herlig nok seg selv, før noen overfortolker og setter dem inn i bur. Sånne bur som Yssen jobber hardt for å bestemme oss for at finnes.

Diskusjonen gikk derfra over til å handle om pappaperm. Det er visst bare det som er redningen for papparollen, skal man tro. Men jeg fikk bare et hånflir tilbake da jeg spurte min kjære om hvilke av hans 14 dager i velferdsperm som gjorde at han ble så god og omsorgsfull pappa til jenta si. Dette har jeg skrevet masse om på bloggen før, men jeg kan kort oppsummere og si at det var han som satt med lille babyen tett inntil brystet sitt mens de sydde meg sammen etter keisersnittet, det var han som badet henne første gang, det er han som for det meste steller og legger for kvelden, og det er han som tusler ned for å hente brødskive når hun våkner klokka to og tilsynelatende er i ferd med å dø av sult.

Det eneste han ikke har gjort, er å amme. Men han hadde funnet ut av tåteflasker og morsmelkerstatning helt på egenhånd, sånn at alt sto klart den dagen han hentet oss på sykehuset (og ja, han sov der med oss i alle fire nettene). Og dette har altså kommet til helt uten at noen tvang ham hjem eller ga ham pappaperm i det hele tatt. Så jeg har store problemer for min egen del med å se for meg at 10 påtvungne uker skal gjøre en mann til en så veldig mye bedre pappa, om han ikke har det i seg fra før.

Jeg tror forresten ikke at han gikk så veldig mye i rosa da han var liten, han heller, selv om det riktignok var i verste Miami Vice- tiden og man kan jo aldri være trygg.

Jeg er hjemmeværende. Ergo er vi altså ikke likestilte, om vi skal kjøpe debattens videre gang og ressonering.

Men vent nå litt…

Var det ikke Espen som lagde middagen i dag, da? Jommen var det han som handlet også, på vei hjem fra jobb. Dessuten var det han som la Vilde i kveld, som så mange andre kvelder, og han som trøstet henne da hun våknet litt. I morgen skal vi i bursdag til niesen min, og han har allerede vært ute og handlet gave til henne – hun får dukkeklær og en genser, tror jeg. Jeg har sitter her og planlagt for enkeltmanns enkeltpersonsforetaket mitt, og har tilbrakt store deler av ettermiddagen og kvelden på kontoret.

Ungen min vokser opp med en far som vasker klær, lager middag og skurer kjøkkenbenk, hun. Her i huset er det ingen klart definerte mamma- og pappaoppgaver, bortsett fra at han med størst muskelstyrke skal få lov til å måke snø, for eksempel, for det går unektelig veldig mye fortere enn hvis jeg skal pingle meg avgårde med sørlandsskuffa.

Jeg venter på den dagen man forstår at dette handler om ressursfordeling i familien, og at familien selv antagelig kjenner sine egne ressurser mye bedre enn hva en likestillingskommisjon gjør. Det handler da pokker meg ikke om kjønn, det handler om individ. Og om du tror at du ikke kan noe bare fordi du har en tiss som går feil vei, da får du snarest oppsøke terapi.

Den lille jenta som sover der oppe i armkroken til pappaen sin akkurat nå, skal få lov til å vokse opp og bli seg selv. Om hun fortsetter å la seg fascinere av traktorer, så skal hun få lov til det. Og om hun vil være rosa prinsesse isteden, så skal mamma bite i seg sin egen motvilje og se sin datter stråle av lykke isteden.

Hun blir gitt alle muligheter.

Mamma har sågar tatt sin egen aversjon på alvor for ikke å påvirke for mye i negativ retning, og har i kveld heklet seg et rosa sjal.

Jeg lurer i mitt stille sinn på om det kan ha vært en ubevisst protest fra min side.