Jeg har en stygg uvane. Av og til får den meg opp i store, store problemer. Hva denne uvanen er, spør du sikkert om, der du antagelig ser for deg det verste om meg. Tross alt kjenner du meg sikkert ikke så godt, og jeg kan jo faktisk ha store, dype hemmelige uvaner av verste sort, sant.

Nuvel. Jeg skal dele den med deg.

Jeg nynner. Får jeg en sang i hodet, så kan du banne på at resten av verden vet det før jeg får sukk for meg. Datteren min også. Det går slett ikke upåaktet hen hos mitt lille musikalske vidunder, og denne gangen var det den udødelige sangen “Spider Pig” som gjorde livet mitt et par hakk vanskeligere. “Synge me!” kommer det til stadighet. “Mamma synge me paiebigg!!”.

Og så, kjære leser, så trodde jeg at jeg var så innmari, innmari smart. Det sikkert noen andre som synger den, tenkte jeg, på youtube og greier! Så jeg åpnet browseren og søkte meg frem til en video. Den versjonen vi alle kjenner, med Homer Simpson som lar sitt håpefulle svin spasere oppned i taket, ble refusert glatt av mitt sære avkom. “A’an paiebigg!!” krevde hun.

Nå blir jeg ikke kvitt denne andre spiderpigen. Nå må den gå flere ganger om dagen. Og jeg kan bare ikke begripe hva som er så innmari kult med akkurat denne videoen, men jeg får jo forklart at “giisen fyy!” og også at “giisen bæssa.” Den første skjønner til og med jeg. Den andre? Ikke så mye.

Men men. Utav godheten i mitt hjerte deler jeg den nå også med mine lesere. Jeg får ikke lov til å “embedde” den, som det så fint heter, men her er i alle fall linken.

Om du klarer å skjønne akkurat HVOR denne grisen bæsjer hen, så må du gjerne dele det i kommentarfeltet!