Her sitter hjemmemammaen.

Bustete hår, sminke fra i går, en brun shorts som ser ut som en etterlevning fra forrige, forrige århundre og med 5 o’clock shadow fra knærne og ned.

Huset ser ut som… Ja, det ser ut som det bor en unge på 20 måneder der, verken mer eller mindre. Det er leker overalt. Innimellom noen gjenglemte brødskorper som nå kan karakteriseres som kavring, finner man også ymse annet av ukjent natur. Sofaen er full av sand. Puslespillbiter og potetgullflak i skjønn harmoni.

Jeg tror jeg kan huske hvordan flisene på badet ser ut, men jeg har ikke sett dem på noen dager. I tilfelle jeg lurer på hvor alle klærne er hen (og det gjør jeg jo, for Vilde går akkurat nå og i mangel på noe annet, kledd i en forklekjole jeg sydde til henne før hun kunne gå og som dermed passer fint som sandkasseminikjole nå), så har de blitt forvist til badet.

Der ligger de godt.

Jeg skulle ønske jeg kunne sette på en klesvask, men da må jeg først ta ut de våte klærne fra vaskemaskinen og henge dem opp. Men før jeg kan det, så må jeg brette sammen de to-tre klesvaskene som allerede henger der. Eller slenge dem sammen med de andre oppi gjesteromssenga, sånn at jeg fortsatt ikke vil finne dem igjen.

Jepp, i dag er jeg en klisje. Jeg mangler morgenkåpa og sneip i kjeften, dog. Og hårrullene, muligens.

Men jeg har tatt opp kjøttdeigen vi skal ha til middag, og i løpet av dagen er jeg kanskje tilbake i rute igjen.

Håper jeg.