Archive for January, 2009

Hvorfor du ikke skal linke til sider du ikke støtter

En ting jeg har begynt å tenke mye på i det siste, her jeg prøver å bygge opp et par sider, er hvordan internet faktisk virker og om folk egentlig tenker over det?

Jeg mener; fler enn en gang har jeg sett forumister linke til forferdelige saker sånn at de kan sitte og gispe i kor over hvor fælt det er at sånne sider ble laget i det hele tatt. Og ja, jeg vet jeg har gjort akkurat det samme selv, men nå som jeg har lest meg opp og tenkt litt over hvordan dette funker, så skjønner jeg mer og mer at dette er en helt gjennomført elendig idé.

Saken er jo nemlig at det ikke er tilfeldig hvor raskt en side dukker opp på et Google-søk. De ommøblerer heller ikke på lista si sånn ved hvert søk som blir gjort, for rekkefølgen er nemlig nøye utregnet av Google ved hjelp av algoritmer i alle fall ikke jeg skjønner en lyd av. Men én ting har jeg skjønt: Antall sider som linker inn til siden er en veldig viktig del av det.

La oss si nynazisme som et eksempel. Jeg liker ikke sånne sider, og jeg støtter ikke opp om det de står for i det hele tatt. Men hvis jeg på en eller annen måte skulle rote meg borti den likevel, så er fristelsen til å dele en se-hvor-grusomt-link med bloggleserne eller med-forumister overhengende stor. Det er bare det at jeg da bidrar til at akkurat denne siden kommer høyere opp på lista, og dermed også til at den blir mer lest. Og en side som blir lest, henter flere linker. Og kommer høyere opp på lista igjen. Og får fler lesere. Og fler linker.

For om saken er ille nok, vil jo kanskje mine lesere eller med-forumister også linke til den fra andre blogger og andre fora og den onde sirkelen er et faktum. Google bryr seg jo ikke om hvorfor man linker, men AT man gjør det!

Så en link er dermed for en stemme å regne.

Dine linker er et signal til Google om hvilke sider du vil lese mer av på internet. Det blir kanskje litt feil å si at det er linkene som avgjør hele greia, fordi det er jo andre faktorer som SEO og så videre som også spiller inn, men de avgjør uansett ganske mye. Ikke bare gir du siden flere lesere akkurat der og da, men du sender den høyere opp mot toppen.

Use your powers for good! Finn sider du liker og som fremmer en sak du kan stå inne for, og link til dem fra dine egne sider eller på forane du er inne på. Kanskje disse sidene vil bli lest av noen som lar seg inspirere til å lage enda flere sånne sider, slik at du vil få enda mer godt lesestoff i tiden fremover.

Og forresten, mens du er i gang….

Link gjerne til både Hjemmemamma.com og Naturligbarneomsorg.no også, hvis du liker dem.

Din stemme mottas nemlig med takk. Wink

Jippi, jeg er vakker

Ja. Jeg er det!

For det har KK sagt.

Jeg sitter nå her med en utvaska fleecegenser, ubørsta hår i en kledelig lille My-knute på toppen av mitt usminkede hode, leppene er så tørre at de snart sprekker og leggene mine har skjegg…

Men vakker.

Altså.

LOL

Angelina, da…

Jeg blir veldig glad når jeg ser bæring i media, og enda gladere fordi det er et såpass profilert og kjent kjendispar som bærer sine barn godt inntil seg. For det er så utrolig viktig at noen viser andre at dette faktisk er en reell mulighet, der man kanskje går og tror at vogn er det eneste alternativet.

Men det er bare det at det må gjøres riktig også.

Og jeg hater å være den som påpeker feil hos andre, men det er nå engang sånn at det må sies: for at bæring skal være bra så må det være ergonomisk riktig slik at barnet ikke påføres ubehag og kanskje til og med skader på lang sikt.

Det er to prinsipper som er alfa og omega for babyens skyld:

For det første må stoffet mellom beina være så bredt at det når helt ut til barnets knehaser, sånn at det dekker et så bredt parti som mulig. Om beina henger rett ned, så betyr dette at barnet bærer hele vekten sin på bekkenpartiet – og det er ikke bra. Du kan sammenligne det med å sitte på et sykkelsete mot å sitte med stumpen nedi en hengekøye. Det er en verden av forskjell, og når man samtidig vet at barnets beinbygning ennå ikke har “festnet i formen” så blir det enda viktigere at denne får lov å utvikle seg naturlig.

For det andre er det viktig at knærne kommer høyere enn stumpen, sånn at ryggraden får en naturlig krumning. I magen lå barnet i en c-stilling, og et barns rygg er ikke klar for en utstrakt og flat posisjon før hun kan gå. Den rettes nemlig ut litt etter litt, etterhvert som barnet kan løfte hodet, sette seg opp og til sist reise seg opp. Og derfor må også bærestillingen matche ryggradens utvikling, ellers kan barnet få ubehag der og da og kanskje også problemer med ryggen seinere.

For meg ser det ut som Angelina (og kanskje også Brad, men hans bæredings er mer tildekket) bærer i Babybjörn eller noe lignende. Et bedre bæreredskap er en ringslynge eller sjal, hvor barnet får lov å sitte korrekt – og som dessuten er betraktelig mer behagelig for mamma og pappa, siden tyngden der fordeles over hele ryggen og ikke bare på noen stropper over skuldrene.

Poenget som forsvant: Når man ikke får lov å linke på nettet

Det å jobbe på internet har sine ups and downs, det er helt sikkert. Man har full frihet, så lenge man holder seg inne med den norske lov, man kan jobbe i pysjen klokka fire om morgenen om man så ønsker, eller ikke i det hele tatt på et par dager om man vil (selv om det siste ikke er å anbefale, for den eneste som svir for det er deg selv). Dessuten finnes det så mange gode sider der ute skrevet av folk som har kommet et betraktelig mye lenger enn deg i gamet, og som virkelig vet hva de snakker om. Disse kan være til uvurderlig hjelp.

Men det er bare det at de fleste av disse sidene er skrevet av amerikanere, for amerikanere. Og man kan si hva man vil om dem, men det er et litt annet klima som råder der enn hva man kan skryte på seg her i gode gamle jantelovland.

Hva jeg snakker om?

Jeg snakker om det enkle faktum at langt på vei de fleste blogge-ekspertene råder oss vanlige dødelige bloggere til å oppsøke likesinnede. Finn folk som har de samme interessene som deg, som derfor også vil være interessert i å lese det du har å skrive. Og dette høres jo veldig riktig ut det, og man forstår lett hvordan dette prinsippet fungerer.

I Amerika.

Ikke her.

Her har forumeierne nemlig langt fremskreden linkeallergi. Man får rett og slett ikke LOV til å linke ut til bloggen eller siden sin, med mindre det da er en personlig dagbokblogg med bilder av kattene, som man ikke tjener en cent på. Da er det nemlig greit. Så lenge det er penger inne i bildet, enten om du driver annonsering eller du selger et produkt (eller som i ett tilfelle jeg var borti; TENKER på å selge et produkt, eller har en butikk et annet sted som du linker til fra den personlige bloggen din! Shock ), så kan du bare glemme det. Du kan eventuelt få lov til å gå inn i en grisedyr annonsørpakke, men let’s face it: den har du antagelig ikke råd til når du skal bygge deg opp likevel. Og det er nettopp for å bygge deg opp at du trenger å sende linken din ut til de som kanskje kunne tenke seg å lese hos deg.

Jeg tror man er redd for to ting.

For det første tror man kanskje at dette vil gå utover de som allerede har kjøpt seg inn, slik at sidene deres vil få konkurranse. Og det er jo forsåvidt greit at man vil beskytte deres interesser, bevare meg vel. Men akkurat dette gjelder gjerne forum av typen som har et budskap de vil frem med, og som de gjerne vil spre – og burde således bare være svært, svært glad for alle som kan bidra til dette slik at også forumet vil vokse og bli større. Man høster som man sår, og stimulerer man til vekst vil man gjerne nyte godt av dette selv i neste omgang.

For det andre tror jeg kanskje man er redd for at folk skal klikke seg rett ut av forumet for aldri mer å komme tilbake. Noen gang. Ever. Og til det vet jeg nesten ikke hva jeg skal si engang, bortsett fra at kommandoen TARGET=_”blank” kanskje vil være fin å memorere, og at man også bør vurdere å jobbe litt med sin egen selvtillit. Eller egen side.

Jeg mener; en ting er folk som registrerer seg bare for å få putte inn en link. Glem dem. Det er ikke dem jeg snakker om i det hele tatt. Jeg snakker om de som har relevant informasjon og en genuin interesse for emnet forumet handler om. De som vil være en berikelse for forumet, siden de også vil engasjere seg i trådene og temaene som tas opp til enhver tid og som hypotensielt vil kunne dra inn ganske mange av sine lesere etterhvert også.

Jeg vet om et par sånne linkefobiske forum nå, etter å ha promotert bloggene mine en liten stund. Og selv om jeg har vært der lenger enn bloggene mine har eksistert, har jeg nå sluttet å skrive der inne. Jeg linker ikke inn til dem engang heller, for jeg gidder ikke å bruke tid, krefter og keywords på å bygge opp en side som ikke vil gi noe tilbake til meg. Forum eksisterer faktisk utelukkende fordi folk skriver der. Det er medlemmenes innlegg som sender trafikk fra Google, Kvasir og whatnot. Og om jeg først skal bruke av min begrensede tid og skrive om noe… vel, da sier det seg selv hvor jeg vil skrive hen.

Jeg kunne mer enn gjerne bidratt, misforstå meg rett. Men jeg vil ha noe igjen for innsatsen. Jeg kunne linket inn til dem også, sånn at de både kunne fått litt fler medlemmer og bidratt til at de rykket opp et lite hakk på pageranken. I en slags symbiose hvor begge får og begge gir. Hvor man styrker og beriker hverandre, til glede for lesere i begge ender.

Internet er jo ment som nettopp det. Et inter-nett. Dette fordrer at trådene festes i begge ender.

Ellers er det jo unektelig litt meningsløst.

Det er ingenting helt som det

Å gå langs en kald, frosten vei.

Rolig.

Varm.

På innsiden så vel som utsiden.

For bak der, på ryggen min

Der sitter du.

God, varm, og aldeles nydelig

Pakket inn i ull,

tre lag med bæresjal

og mammas uendelige kjærlighet.

Og det er ingenting helt som å kjenne

et bittelite dunk

av pannen din mot kroppen min

og vite at du sover trygt

mens jeg går der

og elsker deg.

Åtte Organiske Uker; uke 3

Vel.

Hva skal jeg si.

Jeg sitter her med potetgullposen og kan konstatere at jeg har kræsja. Dette er nemlig en av de posene med e-stoff i seg, og med tanke på at våre tre siste varme måltider her i huset har bestått av en gatekjøkkenpizza, resten av gatekjøkkenpizzaen og så pølse og pommes frittes til å toppe det av, så har det gått rimelig til Helheim med mitt organiske prosjekt.

Kjøleskapet mitt er renska for både gulrøtter, agurk og appelsin, så det er ikke mulig for meg å finne sunnere alternativer enn potetgullet akkurat nå heller. Dette er dog egentlig en god ting, fordi jeg visserligen hadde et kjøleskap proppfullt av frukt og grønnsaker da denne uka begynte, og vi har ikke kastet noe av det. Jeg har oppdaget at hjemmelagd juice er sinnsykt godt, og Vilde elsker visst appelsiner over alt på denne jord for tida, så heeeelt håpløst er det ikke.

Men akkurat nå, på søndags ettermiddag, kan jeg ikke si at jeg føler meg spesielt stolt av meg selv. Magen har krangla denne uka, jeg har litt småvondt i halsen og sloss litt med en begynnende urinveisinfeksjon, og jeg er fullstendig tom for all den fine energien jeg hadde for et par uker siden.

Kanskje det er en rensing som pågår? Kanskje all den gugga jeg tidligere har kjørt i meg nå kommer ut i form av symptomer og sykdom, i kroppens forsøk på å helbrede seg selv?

Ikke vet jeg.

Jeg bare vet at det var veldig godt jeg satt en tidsfrist på dette, ellers hadde jeg gått på en skikkelig smell nå. Men jeg er snart halvveis, og da skal jeg klare å finne motivasjon til å begynne på en ny uke i morra tidlig.

En særdeles sosial uke er tilbakelagt

Jeg er heldig. Svært heldig.

Selv om jeg er hjemmemamma med en liten ettåring, er det sjeldent det er kjedelig og det er enda sjeldnere at jeg føler meg ensom.

Denne uka har riktignok vært ekstrem, men likevel. Sånn går no dagan. Smile

Søndag: Vi dro på besøk til min søster, hennes mann og hennes snart-toåring.

Mandag: Den eneste dagen vi var alene, og Vilde holdt på å fly på veggene.

Tirsdag: Min såkalte tribe kom på besøk, med en annen hjemmemamma, hennes ettåring og en dagunge på to.

Onsdag: Åpen barnehage på formiddagen, babysvømming på kvelden.

Torsdag: Jeg var vikardagmamma for en toåring.

Fredag: Vikardagmamma igjen.

Lørdag: …og i dag dro vi på besøk til Vildes andre tante og søskenbarn på ett år.

Med andre ord har det blitt plenty av sosial stimulans for lille tuppa mi, og det passet fint på et tidspunkt hvor hun har sittet på meg som et klistremerke i noen dager. Hun glemmer nemlig å være masekopp når det er andre unger der, så dette fungerer helt supert for oss! Smile

Til neste uke håper jeg også det blir litt “tribe-ing”, og det er kanskje snakk om at tante og søskenbarn også skal bli med på åpen barnehage på onsdag. I det hele tatt kan det se ut som jeg har klart å bygge opp et aldri så lite nettverk av andre unger rundt Vilde, på tross av at hun ikke går i barnehagen, og akkurat det er jeg ganske lykkelig for. Det er jo på mange måter den største utfordringen man får når man velger å gå utenfor allfarvei slik vi har gjort.

Min drømmebarnehage

Jeg tar meg selv stadig i å tenke “vi” om barnehagepersonalet.

Jeg har ikke satt mine bein i en barnehage siden sommeren 2005, men jeg tenker fortsatt som en pedagog. Jeg leser fortsatt pedagogikk, og jeg engasjerer meg fortsatt dypt i barns behov og verden rundt dem.

De siste to dagene har jeg også hatt gleden av å være vikardagmamma for en toåring, og på mange måter merker jeg at jeg savner barnehagelivet. Litt. Ja, jeg savner ungene. Være sammen med dem, det pleide jeg å elske. Ta vare på dem, snakke sammen med dem, se de vokse, oppmuntre dem til å bli de beste de kan være. Det finnes ingenting mer fantastisk enn det.

Resten… De håpløse økonomiske rammene rundt det, stresset, kaoset som oppstår når man er overarbeidet, underbemannet og altfor dårlig betalt i tillegg. Vissheten om at jeg bare ikke klarer å gjøre jobben jeg så gjerne vil gjøre, fordi jeg ikke er blekksprut og jeg ikke kan vifte med en magisk stav for å gjøre alt bra, vissheten om at enkelte av disse ungene rett og slett ikke burde vært her, fordi jeg ikke har mulighet til å gi dem det de trenger… Den savner jeg ikke. I det hele tatt.

Etter at jeg fikk Vilde har jeg tenkt en del på hva som ville være drømmen. Hvilket tilbud jeg ville ønske for henne og for meg. Og jeg har lest litt mer om menneskers grunnleggende behov og instinkter, fått muligheten til å se ting fra utsiden og fra et annet perspektiv og til virkelig å tenke gjennom ting.

I natt tenkte jeg meg frem til hva som ville være drømmebarnehagen for meg.

Her er den.

I min drømmebarnehage er forholdet voksen/barn 1:3, og aldersgruppen skal være blandet. Dette er fordi det er rimelig å anta at en kvinne fra naturens side vil kunne ta seg av tre barn samtidig, dersom de ikke alle er i samme alder. Antagelig fler også, men fordi dette ikke er hennes egne barn vil det kanskje kreve litt ekstra. I en stammekultur (for mennesket er flokkdyr og lever i stammer der hvor vår snodige kultur ikke har fått grep) vil man ikke ha 10 ettåringer i samme rom. Det vil være store barn, små barn, babyer og voksne i en salig blanding, og barna vil alltid ha noen å se opp til og strekke seg mot. Naturlig. Vygotski har snakket om at man skal bedrive stillasbygging i det neste utviklingsnivå og ligge et hakk foran barna for å stimulere til utvikling, men dette blir jo bare en blek etterligning av hvordan det egentlig var og skulle være. Ingen er bedre til å være i neste utviklingsnivå enn de som er i, vel… neste utviklingsnivå!

Videre skal barnehagen være like mye barne- og voksensentrert. Barna skal gjøre det barna skal gjøre, og de voksne skal gjøre hva de voksne skal gjøre. I samme ånd om i forrige avsnitt. Det er ikke en unge i verden som kjøper at voksne er barn likevel, faktisk tror jeg det er lite som er like egnet til å gjøre en unge usikker som en voksen som ikke er voksen. All lek med barna skal være lystbetont, og ingen skal sitte på gulvet og “ni-leke” bare fordi det er det man liksom skal. Man kan selvsagt igangsette aktiviteter som barna kan være med på hvis de vil, male for eksempel, men ikke FOR barna som sådan. Det kan de få velge selv, fordi vi tror på at et sunt barn vil velge nettopp den aktiviteten han trenger til sin utvikling akkurat nå. Uten at noen trenger å mene så voldsomt mye om det.

Glem plastic fantastic-leker, lekestativer og eu-regulert sand. Kanskje ikke mange er klar over det, men det er faktisk ikke lov å ha en trestamme liggende i barnehagen dersom ikke treet vokste der naturlig da barnehagen ble bygget – den regnes ikke som sikker nok i henhold til forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr. Min drømmehage ligger på en naturtomt, med plenty av naturlige trær, knauser, tuer, hauger og enger. Fri lek i fri natur. Frie, naturlige unger. Og inne skal vi hovedsaklig beskjeftige oss med naturmaterialer der også: bark, mose, bomull, kongler, løv, ull og trepinner kan lage fantastiske leker som kan være akkurat hva vi vil at de skal være.

Maten skal selvsagt også være organisk og fin. Ikke noe tulle-e-stoffer eller annet juks – på vår naturtomt har vi nemlig både urte- og grønnsakshage som unger og voksne har sådd og pleid frem, og vi har alle vært på kjøkkenet for å safte, sylte og fryse. Føde direkte fra naturen. Ekte lærdom om ernæring.

Tilvenning i vår barnehage er også organisk. Mammaer og pappaer kan komme og gå som de vil, og bruke så lang tid på tilvenning som de bare orker. Under tilvenningen går de sågar inn i voksengruppa som en hvilken som helst ansatt, og er med og jobber isteden for å fremmedgjøres ved å sitte utenfor og bare se på. På den måten får ungene et logisk forhold til oss andre, og hverdagen blir sammenhengende og fin for alle. Og foreldrene går ikke før barna er 100% tilpass med situasjonen og har funnet sin trygghet hos oss.

Det finnes ingen basetid. Vi har ingen ukeplan som til enhver tid må følges, sånn at du kan sove lenge og spise en lang frokost sammen med ungen din uten dårlig samvittighet. Men vi har derimot muligheter for mange ulike aktiviteter, og disse er tilgjengelig til enhver tid. For både barn og voksne, slik at de kan velge det som instinktivt føles riktig. For dem.

Unger trenger ikke å aktiviseres. De trenger bare å få lov til å være seg selv.

Jeg tror nesten jeg skal sette meg ned og skrive vedtektene en gang… sånn at alt er klart den dagen jeg vinner i lotto. Wink

Da har vi det bevist: Jeg er ikke alminnelig.

Tidligere har jeg nevnt at min mann ikke er normal. Nå viser det seg at jeg slett ikke er så alminnelig som tidligere antatt selv heller.

Klikk.no hadde nemlig en sånn “21 sikre tegn som viser at du er en fullstendig utslitt, helt alminnelig mamma” her for noen dager siden.

Og jeg siterer og kommenterer:

1. Du kan dusje, vaske og tørke håret og få på deg klærne på under ti minutter.

Det kunne jeg før også. Med unntak av da jeg faktisk var gravid, da tok det gjerne ti minutter bare å komme opp trappa og ta av seg klærne. For ikke å snakke om å ta dem PÅ igjen!! Mon Dieu.

2. Du har behov for å be venninner som fikk barn før deg om unnskyldning fordi du ikke forsto hvorfor de ikke lenger hadde tid til å være like mye sammen med deg.

Jeg mener da bestemt at jeg skjønte akkurat dette før også, men det kan selvsagt bare være noe jeg forteller meg selv for at jeg skal føle meg bedre. Joda, jeg var nok lei meg for det før og jeg husker jeg la ned forbud mot at flere av dem skulle bli gravide – men jeg tror jo at jeg forstod hvorfor det ble sånn, selv om jeg ikke likte det.

3. Du fantaserer om hvor mye du kunne gitt for åtte timers sammenhengende søvn.

Når man samsover, så føles det gjerne ut som åtte timer likevel… I perioder, i alle fall.

4. Du forundrer deg over hvordan andre mødre kan være så slanke, opplagte og klare i toppen.

Er de det? Jeg tror de bare er litt ekstra flinke til å late som akkurat når jeg ser på dem.

5. Du etterlater deg halvspiste brødskiver på de merkeligste steder.

Neida.

6. Du takker gud for at det finnes koffein.

Gi meg i dag min daglige cola..? Men nå går det forbausende greit å være uten.

7. Du føler deg naken når du er ute og går alene.

Jepp, denne scorer jeg fullt på. Dette har selvsagt også noe å gjøre med at jeg som regel faktisk bærer henne i sjal, så jeg ER faktisk mer naken uten henne.

8. Noen tisser, bæsjer eller kaster opp på deg, særlig når du ikke har noe annet å ha på.

Check igjen. Men jeg har aldri noe annet å ha på meg. Jeg trenger å kjøpe nye klær alltogether.

9. Bryllupsbildet i lommeboka har havnet bak et søtt bilde av en liten baby.

*hamre innstendig med pekefinger på ringfinger sånn litt oppi trynet på samboer*

10. Du overhodet ikke er interessert i sex når mannen din berører dine ubarberte legger eller stryker deg over ditt uvaskede hår.

Jeg kan jo ikke si at mine ubarberte legger og uvaskede hår var noen umiddelbar turnon for meg før Vilde kom heller. Og med badeslynge ordner det meste seg hva vasking angår, i alle fall. Men faktisk satt hun fint i stolen sin mens jeg dusjet – frem til hun ble så stor at hun måtte være med.

11. Du for én gangs skyld vil ha sex og oppdager at din bedre halvdel allerede har sovnet.

Check. LOL

12. Du priser den nyvunne friheten når barnet kan holde tåteflasken selv, slik at du får tid til ta ut av vaskemaskinen.

Neh. Men jeg priste meg selv lykkelig fordi jeg hadde vett til å kjøpe meg bæresjal og slynger helt from the go. Nå ville riktignok ikke tuppa mi ha noe av sånn teit flaske, men amming i bæretøy er fullt mulig – jeg har tilogmed vasket gulv mens jeg ammet i søvn. Ikke at vaskemaskinen alltid var tømt likevel, men det har kanskje litt andre forklaringer… som at sofaen er særdeles god. Og sånt…

13. Du har større glede av å shoppe klær til babyen enn til deg selv.

Skal ikke mye til, jeg har alltid hatet å kjøpe klær til meg selv. Derav også punkt 8.

14. Du blir fylt av bunnløs takknemlighet når noen gir dere lydløse leker uten batterier.

Batterier kasseres rimelig kjapt uansett. Wink

15. Du er livredd de barna i barnehagen som hoster og er snørrete.

Hvilken barnehage?

16. Du aldri mer kommer til å ta på en annen babys hender eller ansikt.

Denne tror jeg nesten ikke jeg skjønte engang. Smittefare? Ikke bekymret.

17. Du småprater fortrolig med fremmede i køen til kassa bare fordi de er gravide eller sleper på en baby.

Det er i grunnen litt vanskelig å la være når det sitter ei solstråle på ryggen min og sier “hei!” til alle hun møter, og jubler “baby!!!” så fort hun ser en! Wink

18. Du sender MMSer med de siste bildene av gullungen til fjern og nær så fort du får en ledig stund.

Kanskje akkurat den første tiden, det skal jeg innrømme. Men det gikk fort over når hun forvandlet seg til et svært lite fotogent, måpende spørsmålstegn så fort hun så den tøffe mobilen til mamma, altså.

19. Du forsoner deg med dine svakheter med den begrunnelse at de er en del av personligheten din.

Jeg prøver i alle fall ikke å late som jeg er bedre enn jeg egentlig er, fordi jeg mener hun fortjener Sannheten om sin mor. LOL

20. Du hører deg selv si til nybakte mødre at den første tiden bare flyr forbi. Til tross for at du husker inderlig vel hvor irritert du selv ble når andre sa det til deg.

Jammen det er jo SANT!! Og nei, jeg irriterte meg aldri over det selv. Wink

21. Du lurer på om du noen gang vil kunne elske et annet barn like høyt.

Ja. Det tenker jeg faktisk mye på. Men jeg vet jo at det er mer enn nok av meg likevel…

Så… 6 av 21 eller noe sånt?

Hva med deg? Smile

Når kan ungen være i barnehagen?

Folkehelseinstituttet har oppdatert seg igjen, og har kommet med nye retningslinjer for når barn må holdes hjemme og når de kan komme i barnehagen. Problemet er bare at reglene nå er så kompliserte at de ikke kan sammenfattes på en plakat, og man satser derfor på å gi helsepersonell og barnehager et aldri så lite lynkurs slik at foreldrene ikke behøver å tenke så veldig mye på det selv.

Det er verken helsepersonellet eller barnehagene som skal ta den avgjørelsen om morgenen. Det er foreldrene. Er det ingen som har tenkt på det?

Jeg skal gjøre det veldig enkelt. Latterlig enkelt, faktisk.

Så lenge ungen din er syk, smittefarlig eller har en redusert allmenntilstand, så bør h*n være hjemme.

Enkelt og greit.

For å spesifisere: Neseforkjølelser kan man se bort i fra, fordi det sjeldent påvirker allmenntilstanden. Det er som oftest bare masse snørr, og man kan i grunnen ikke komme bort fra det i vinterhalvåret. Men er det en brystforkjølelse, bør h*n være hjemme, siden det kan være andre unger der som potensielt vil kunne lide ganske bra dersom de får luftveisforkjølelse. Unger med astma, allergi og bronkitt. Og så videre. De har nok å stri med likevel, om de ikke skal druknes i dråpesmitte. Ungen din vil antagelig falle av lasset på tur i kald luft også, med en slik hoste. Vær hjemme.

Feber bør være en absolutt. Jeg vet om foreldre som gir ungen en paracet og sier til barnehagen at “joda, han er feberfri, han”, og så går på jobb. Med mindre du er statsminister og skal i et møte på andre sida av jordkloden, så er dette noe av det verste jeg hører. Jeg bryr meg ikke om hva sjefen din synes, og det gjør mest sannsynlig ikke ungen din heller.

Diaré og oppkast bør også være grunn nok for å være hjemme. Ikke bare kan dette medføre akutte magesmerter akkurat der og da, men all den tid dette er ekstremt smittsomt og det er snakk om både små barn og overarbeidet personell som er underbemannet fra før, så er det best å være hjemme til ungen er symptomfri. Ofte er det ironisk nok de samme foreldrene som klager på hyppig vikarbruk i barnehagen.

Barnehagen er ikke en barneparkering. Barnehagen er et sted hvor barna faktisk skal få et tilbud, og de har krav på individuell oppfølging. Dette er vanskelig nok fra før av, om man ikke skal ofre en av tre ansatte for å ta vare på den ene ungen som ikke kunne være ute i dag, eller som trenger å hvile mer enn hva som kan anses for normalt for en unge i den alderen.

Det er mange foreldre som gjør det beste de kan, og er hjemme med sine syke barn. Men dessverre hører det også med til barnehagehverdagen at man ofte står der med et sykt barn og tenker at “du skulle jo vært hjemme i dag, lille venn”, og det er ikke få ganger man enten må stoppe foreldrene i garderoben eller sende ungen hjem i en u-sving.

Og jeg tviler på at dette geniale forslaget vil gjøre det så mye bedre for noen.

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting