Babyen min er ikke baby lenger.

Faktisk krabber babyen min rundt og sier “baby” hele dagen, med den lille dukka si i hånda til nesten enhver tid.

Det er rart. Hun er stor. Eller… “stor”, blir kanskje riktigere å si. Hun syns det nok i alle fall selv, der hun prøver å spise opp pappas stereoanlegg, river ned alt som finnes på bordet og har oppdaget Skuffenes og Skapenes Mysterier for fullt.

Joda, hun er svært så initiativrik.

Og dermed entrer vi en helt ny dimensjon.

Fra å skulle ivareta en babys behov, skal vi nå også oppdra en soon-to-be liten toddler. Vi skal passe på at hun får den lærdommen hun trenger, men vi skal sørge for å gi den til henne på en passende måte.

Og det er her det gjerne blir litt skjærings. For igjen har jeg havnet mellom barken og veden, igjen finnes det ingen kjent kategori eller betegnelse på hva jeg tenker om saken. Så jeg sitter her og skriver, bare for å rydde i tankene og kjenne på ordene og hva de betyr før jeg kanskje eller kanskje ikke setter dem ut i praksis. Jada, jeg har 12 års erfaring og tre års høyskolegang for å oppdra barn. Men alt dette settes på prøve nå – var det riktig? Var det feil? En mammas hjerte er betraktelig mer lydhør for slike ting enn en pedagoghjerne.

Jeg sittter og leser på internet. Om attachment parenting. Tilknytningsomsorg. Vakre tanker om trygge, nære individer, i en respektfull atmosfære. Og det er vel der jeg er akkurat nå, og har vært helt siden første blikk. Jeg sover sammen med henne. Vi bruker sjelden vogn, for både jeg og hun synes det er så fantastisk godt å bære i sjal isteden. Eventuelt slynge, hvis det bare er en tur i butikken.

Og hun er trygg. Så innmari trygg er hun at hun uten å nøle et sekund begir seg ut på eventyr dersom vi er et sted hun aldri før har vært. Hører hun en morsom lyd fra et annet rom, så er hun der før noen har fått sukk for seg – selv om det betyr at hun faktisk har etterlatt meg langt bak seg. Antagelig er hun født sånn, og antagelig har vi også lært henne at verden er et trygt sted. Hun har aldri hatt noen grunn til å tenke noe annet. Hun er min lille frøken Fryktløs.

Men jeg som voksen sitter her og vet noe annet om verden. Den er ikke nødvendigvis like trygg og vakker og fin alltid. Det kommer dager hvor mamma og sjalet og puppen (ja, for jeg ammer fortsatt) er milevis unna, selv om jeg også har store håp om at det alltid vil ligge dypt i underbevisstheten hennes et sted. Det kommer dager hvor hun også må lære å passe seg. Være forsiktig.

Og den store, store ironien i det hele er at det må bli jeg og pappaen hennes som lærer henne det også. Eller tillater at hun lærer det selv.

Gjør vi det ved alltid å være overmenneskelig blide og respektfulle mot henne? Om hun aldri ser ekte menneskelige følelser i aksjon, hvordan vil hun da håndtere det når hun begynner på skolen og møter ekte mennesker i en ikke-så-respektfull og ikke-pedagogisk riktig verden?

Det er her jeg faller ut av tilknytningsomsorgsmodellen. Det er her den blir litt for flower-power-magisk for meg.

Ikke at jeg har noen planer om å kjefte henne ut flere ganger om dagen, mind you. Men jeg vil at hun skal lære verden og den menneskelige natur å kjenne. Jeg er nødt til å balansere mellom å oppdra henne til det tryggeste, flotteste mennesket hun kan bli, og å oppdra henne til å bli et fungerende individ i det nåværende samfunnet. Jeg kan ikke sende henne ut på motorveien for å leke fordi jeg skulle ønske det var en blomstereng der. Verden funker ikke sånn.

Det er helt umulig for meg å si hvordan dette blir rundt neste sving. Jeg skulle jo i utgangspunktet ikke samsove heller, men vi hadde ikke engang forlatt barselavdelingen før vi hadde en liten bylt sammen med oss. Og det kan godt være jeg ender opp et helt annet sted enn jeg hadde tenkt nå også. Antageligvis, vil jeg tilogmed si.

Men enn så lenge tror jeg på Tøff Kjærlighet. Jeg tror på konsekvenslæring og grenser, og jeg tror på ordet “nei” innimellom. Jeg tror at noenganger er tilogmed TimeOut en fin ting, all den tid det gjenspeiler samfunnet slik det i dag fremstår. Man skal nemlig ikke være gammel før venninnene snur ryggen til og går dersom man ikke oppfører seg som forventet. Raserer man leiligheten sin, blir man kastet ut derfra. Og bryter man loven, blir man buret inne. Så enkelt er det.

Det kan fort vekk bli et sjokk dersom man ikke er forberedt.

Tenker jeg.

Nå.