Da har vi kommet oss i hus igjen etter vår aller, aller første ferie som småbarnsfamilie, og det har gått over absolutt all forventning. Både flyturen og oppholdet gikk sånn omtrent knirkefritt, med unntak av bare noen mindre uoverenskommelser med vår datter om når passende tidspunkt for middag og legging egentlig var. Men det løste seg veldig greit, siden vi var så mange på ferie. Mamma, pappa og tante med sine tre store unger spiste nemlig senere enn oss, så da satt de barnevakt så lenge mens vi og min søster og svoger spiste først. Veldig greit.

Her et lite bilde av ei ikke-så-leggbar lita jente:

Egentlig skulle jeg jo ha skrevet en lengre rapport for hver dag over alt vi har gjort, men for det første så tror jeg ikke jeg har tid (fordi Vildemin har blitt ørlittegranne bortskjemt sosial etter ti dager med kos, bæring og leking med to foreldre, fem andre voksne, tre store barn og ett lite) og for det andre så kan det fort vekk bli traurig og repetativ lesning siden det gikk mye i det samme hver dag: sove, spise, ekskursjoner, spise mer… Men jeg skal likevel, utifra godheten i mitt hjerte, sende deg i retning av de stedene vi besøkte, sånn i tilfelle du kom inn hit fordi du googlet “Irland” eller noe slikt.

Først var vi to netter på et hotell i Dublin. Helt greit, men trange ganger, smale dører, lange trapper og ingen heis gjorde det ikke akkurat enkelt med vogn. Ikke at det spilte noen rolle, dog, fordi vi hadde med oss to forskjellige bæresjal¹ på turen sånn at vogna bare kunne stå der den stod når den først hadde kommet opp. Heldigvis!! Frokosten var rett og slett helt håpløs, og jeg skjønte fort at jeg kunne takke farvel til alle gode forsetter om å spise sunt. Hvitt brød, sukkersyltetøy, særdeles fete pølser og så videre står høyt i kurs hos irene. Men folkene vi møtte på der var hyggelige mennesker, så alt i alt var det et fint opphold.

Her et lite bilde på bussholdeplassen i Dublin, på vei for å hente leiebilene:

Deretter kjørte vi til Tramore, på sørøstkysten av Irland. Vi fikk oss et lite sjokk da vi hentet bilene på flyplassen, for det viste seg jo at de rett og slett sperra nærmere 10 000 kroner på alle sjåførenes konto som depositum, så det kunne gått skikkelig på rævva. Takk alle gode makter for at jeg sjekka at vi hadde med oss Mastercardet (og oppdaga at det var gjenglemt, sånn at jeg fikk sendt inn gubben for å hente det) da vi satt oss i bilen, for ellers hadde rett og slett hele feriebudsjettet vært låst. Unektelig litt kjipt.

Turen fra Dublin til Tramore tar vanligvis tre timer. Det er derfor et mysterium hvordan vi fikk den til å bli sju. Med bare en bitteliten matstopp. Heldigvis har jeg fortsatt melk nok til å holde Vilde gående i ganske mange timer, ellers ville det kanskje blitt enda litt mer komplisert hvis vi skulle lete etter et passende sted å fikse mat til henne i tillegg. Egentlig angrer jeg littegrann på at jeg ikke kjøpte en slik batteridrevet vannkoker som jeg hadde tenkt, for da kunne jeg jo bare gitt henne grøt i farta.

(Men amming i fart funker også, fant jeg ut. Selen er lang nok til at man bare liksom kan legge seg litt over ungen sånn at hun kan stikke det lille hodet sitt fram og suge seg fast. Behagelig er det ikke, men det funker! )

I Tramore bodde vi på et Bed&Breakfast ved navn Beach Haven House. Hyggelige og serviceinnstilte mennesker som gjorde hva de kunne for at vi skulle få et fint opphold, og som tilogmed ringte og booka restaurantplass for oss når vi ankom. Og nok en gang ble vi glade for at vi hadde med bæresjal, for igjen fikk vi plass oppi høyden (tredje etg) uten heis. Her ble vi resten av turen, 7 netter i alt. Frokosten var upåklagelig amerikansk (som den mannlige delen av eierparet): pancakes and syrup. Den irske (vi fikk velge) var nesten tilogmed enda litt mindre sunn, så vi gikk for amerikansk. Og tenkte at vi fikk ta det igjen når vi kom hjem til knekkebrød og leverpostei.

(Jeg må forresten bare si enda litt mer om bæresjalet, for jeg har ennå ikke kommet over hvor nydelig det var å slippe vognstress. Smale, brosteinsbelagte gater, folkemengder, trange dører, innganger, trapper og tilogmed mangel på barnestoler var aldeles ikke noe problem for oss. For ikke å snakke om friheten vi fikk der vi kjørte rundt på slottssafari – det var jo bare å stoppe der vi fant det for godt, binde på oss ungen og klatre til topps. Med barnevogn ville en av oss måttet bli igjen på bunnen eller båret henne i armene (noe som kunne blitt rimelig tungt i lengda). Og på flyplassen, med bagasje på vei inn og ut? Ikke noe problem det heller. Jeg hadde Vilde i sjal og trillekofferten i handa, mens pappaen hennes hadde vogna med den dige bagen og bilsetet oppi, og håndbagasjen under. Strøkent. )

Av eksursjoner har vi blant annet vært på en minifarm, hvor vi blant annet så en wallaby, alpakkaer, chinchillaer, esel, sebra… ja, ganske mye, faktisk.

Vi har også vært på Rock of Cashel, Cahir Castle, Dunbrody Abbey (som også hadde en kjempelabyrint av en lang hekk – og det var neeeesten ikke varmt å tråkke rundt inni den for å finne veien ut!), og enda en ruin jeg ikke engang vet navnet på. Vi bare kjørte forbi, parkerte, bandt på oss Vilde og tråkka oss vei til toppen. Enkelt og greit. For de av oss med lårmuskler, vel og merke. Mammaen sleit litt i motbakke der. *innrømme* Men som dere ser, hadde resten av familien det ganske fint:

Turen har som sagt gått kjempegreit – faktisk gikk det så greit på flyet at hun fikk skryt av det paret som satt bak oss, og som hadde tenkt sitt da de så at de fikk en så liten unge foran seg. De hadde jo nesten ikke merket noe til henne, annet enn at hun var så blid. Og i Vildes hode sto jo sikkert alle i kø bare for å smile til henne, så jeg antar hun har lysnet noen dager med sitt gode smil her og der.

(Men jeg tror jeg må *kremt* shoppe litt igjen, da. Overalt hørte vi “what a nice boy”, og når jeg ser på bildene så skjønner jeg jo i grunnen hvorfor. Det gjør seg kanskje med litt med feminine klær på tøffingen min, selv om jeg ikke er noen stor tilhenger av råååååsa.)

Vi har hatt en kjempefin ferie, og det har gått over all forventning. Riktignok skulle ikke frøkna sove om kvelden, og jeg sov helt elendig selv (irene har nemlig fått for seg at de ødelegger ryggen sin om de sover på noe mykere enn murstein, og de omkommer vel om de får en dyne over seg!), så det var kjempegodt å komme hjem. Det hjalp jo ikke stort at vi hadde et tivoli rett inn vinduet heller, siden vi lå i tredje etasje og ikke var beskyttet av den murveggen “alle andre” hadde, men det skrudde seg jo heldigvis av sånn en gang ved midnatt.

Allerede er en ny Irlandtur under småplanlegging. Da vil vi dra nordover og vestover, til en litt villere utgave av Irland. Dette var vel mer som sør-Frankrike å regne, med palmer og masse turister og det hele. Der vi var forrige gang, ved Limerick på vestkanten av øya, var det nemlig mye med “irsk” om man kan kalle det det. Jeg har nemlig ingen distinkt følelse av å ha vært i Irland denne gangen, men så igjen begrenser det seg jo veldig når man har ei lita jente som fortsatt insisterer på alkoholfrie night cap’er i form av heimebrygga mjølk.

Men uansett, Vilde har hatt det helt topp – og så har hun fått masse tid sammen med besteforeldrene sine og blitt ei skikkelig Goffajente på turen. Bare det i seg selv har gjort det verdt det!