Tiden hvor jeg, i følge normal skikk og bruk i dette vårt rødgrønne samfunn, skulle gått tilbake til min voldsomt interessante karriere og lagt verden for mine føtter nærmer seg med store skritt, og med det starter en ny era i livet. Mitt og Vilde-min sitt. Jeg skal nemlig ingen steder. Ikke langt, i alle fall. Kanskje jeg skal studere litt hjemmefra, men det er også det.

Intet bedre tidspunkt til å starte en ny blogg på, med andre ord. Så her har dere oss.

Dette er Våre Vilde Dager.

For det er nettopp det som er saken. Jeg blir ikke hjemme for å se på Oprah. Jeg kommer ikke til å spille nevneverdig mye tennis, og min forhatlighet til kaffe har nok ikke endret seg i noen større grad siden jeg fikk barn, den heller. Jeg blir hjemme for Vilde sin skyld. Det er henne dette handler om. Hun er nemlig liten bare en gang, og barndommen hennes kommer ikke i reprise. Derfor har jeg tenkt å gjøre det meste ut av den mens jeg har anledning.

Denne bloggen er blant annet tenkt som et arbeidsredskap. For i den grad man kan regne tid tilbrakt med egne barn for arbeid, så er det faktisk ikke så langt fra sannheten for min del. Jeg er utdannet førskolelærer og har tilbrakt en god del av arbeidskarrieren min i forskjellige familiebarnehager, så hjemmetilværelsen er nemlig ikke så innmari forskjellig fra slik jeg er vant til å jobbe. Jeg er dog i den lykkelige situasjon denne gang at jeg kan oppdra mitt eget barn istedenfor alle andres, vaske mitt eget gulv og ikke barnehagens – og ellers styre dagene etter mine egne prinsipper isteden for sjefens, eierens og foreldrenes.

Det gleder jeg meg veldig til.

Så igjen: Velkommen til Våre Vilde Dager! Jeg håper dere vil følge med oss på ferden.