Våre Vilde Dager

Jeg har en stygg uvane. Av og til får den meg opp i store, store problemer. Hva denne uvanen er, spør du sikkert om, der du antagelig ser for deg det verste om meg. Tross alt kjenner du meg sikkert ikke så godt, og jeg kan jo faktisk ha store, dype hemmelige uvaner av verste sort, sant.

Nuvel. Jeg skal dele den med deg.

Jeg nynner. Får jeg en sang i hodet, så kan du banne på at resten av verden vet det før jeg får sukk for meg. Datteren min også. Det går slett ikke upåaktet hen hos mitt lille musikalske vidunder, og denne gangen var det den udødelige sangen “Spider Pig” som gjorde livet mitt et par hakk vanskeligere. “Synge me!” kommer det til stadighet. “Mamma synge me paiebigg!!”.

Og så, kjære leser, så trodde jeg at jeg var så innmari, innmari smart. Det sikkert noen andre som synger den, tenkte jeg, på youtube og greier! Så jeg åpnet browseren og søkte meg frem til en video. Den versjonen vi alle kjenner, med Homer Simpson som lar sitt håpefulle svin spasere oppned i taket, ble refusert glatt av mitt sære avkom. “A’an paiebigg!!” krevde hun.

Nå blir jeg ikke kvitt denne andre spiderpigen. Nå må den gå flere ganger om dagen. Og jeg kan bare ikke begripe hva som er så innmari kult med akkurat denne videoen, men jeg får jo forklart at “giisen fyy!” og også at “giisen bæssa.” Den første skjønner til og med jeg. Den andre? Ikke så mye.

Men men. Utav godheten i mitt hjerte deler jeg den nå også med mine lesere. Jeg får ikke lov til å “embedde” den, som det så fint heter, men her er i alle fall linken.

Om du klarer å skjønne akkurat HVOR denne grisen bæsjer hen, så må du gjerne dele det i kommentarfeltet!

Her sitter jeg og min datter i sofaen og ser på TV, mens i alle fall jeg aner fred og ingen fare.

Jeg så det ikke komme engang. Før det altså plutselig og fullstendig uten forvarsel kommer fra 20 måneder gamle lepper:

“Mamma teit.”

Hva, spurte jeg måpende, er mamma teit??

“Ja.”

Jaja… La trassalder og pubertet begynne, da, hvis det er sånn det skal være!

At alle landets nybakte pappaer etter i dag får lengre pappaperm, mener jeg.

Hvis jeg blir gravid igjen, noe vi etterhvert snart håper jeg blir, så har jeg i kraft av å være hjemmemamma sagt fra meg alle rettigheter til egen permisjon. Man kan jo se det småironiske i at det ville være verdt noe for Staten om jeg var hjemme med babyen min i et år, om jeg da ikke hadde vært verdiløs og hjemmeværende fra før.

Men hva mer er, vi som foreldre har sagt fra oss all rett til permisjon, punktum. Min samboer kan jobbe så hardt han vil, så lenge han vil, og opptjene så mange rettigheter han vil – men det hjelper jo ikke en dritt. Han avspises allikevel med to uker i forbindelse med en eventuell fødsel, fordi jeg ikke har tjent opp mine rettigheter.

Ikke for det, jeg er så heldig at jeg har en mann som setter datteren sin høyere enn noe annet, og jeg kjenner ingen andre pappaer som tilbringer så mye tid sammen med ungene sine enn han gjør. For han ofrer alt han kan av trening, turer, fritidsaktiviteter og kamerater for å få det til. Drar han noe sted, har han gjerne jentungen med seg. Han fikk nemlig ikke perm forrige gang heller, fordi jeg den gangen var student og dermed rettighetsløs da også.

Men jeg undres… dette argumentet med at hjemmemammaer hindrer barnets kontakt med far, som brukes så ofte… det var kanskje ikke så viktig likevel, når alt kommer til alt? Eller er det kanskje akkurat derfor de har valgt å gjøre det på denne måten? Sånn for å forsøke å validisere et ellers latterlig argument?

Jeg sliter litt med å skjønne hvorfor det er ikke er så innmari viktig at ungen min får tid sammen med pappa, og hvorfor en forsørgende familiefar har mindre behov for å knytte bånd til ungen sin enn en som bare står for 50% av inntekten.

Selvfølgelig er jeg fullstendig inneforstått med at vårt valg av livsstil har konsekvenser, og at ulike ting utløser ulike rettigheter. Men da får de jaggu være ærlige nok til å si at dette handler om en belønning av mors yrkesinnsats, og ikke om far og barns behov.

Neh. Jeg er ikke imponert.

“Sie det!” kommer det fra sofaen her. “Akkujakk.”.

Verdens mest skravlete og veslevoksne jente på snart 20 måneder sitter og snakker med seg selv og med meg mens jeg sitter her og hadde tenkt jeg skulle skrive litt. Det er ikke så lett å skulle noe og snakke om noe annet, så da kan jeg like gjerne skrive om språket hennes. Det skjer nemlig så rivende fort her i huset for tida at jeg gjerne vil bevare øyeblikket for ettertiden, som best jeg kan. Allerede i overimorra har hun lært noe nytt igjen, og det er forbi.

Men akkurat nå sitter hun med morgen-smoothien sin og snakker.

“Da sier vi det. Akkurat.”

I dag var det hun som bestemte hvilken bleie hun skulle ha på. Jeg spurte ikke engang, hun tok bare et blikk på bleiestabelen og informerte sin humrende mor om at hun ønsket å ha på seg “jijja beia” i dag. Og den lilla bleien ble det altså. Hun kan nemlig ganske mange farger etterhvert, og “jijja” og “joosa” er visst absolutt å foretrekke. Men “jansj” er også brukbart, altså!

Da vi kom til trappa, hadde mor tenkt å assistere sitt avkom som stod der med både baby og “jijja beie”, men nei. “Jidde søl tappa”. Jeg måtte dog rydde vekk strykejernet som også stod der og var på vei opp, for “den æ faaali!” i likhet med alt annet som har ledning på seg. “Den bååke”, må vite. Strykejern er som kjent plagsomme sånn.

Hun er også svært glad i å synge, og yndlingssangen hennes for tida er sin egen versjon av “Bjørnen sover”. “Den æ faaaaaaali, baje faaaaaaliii, bøøøn æ faaaaali, isebøøøn faaaaali!” er verdens vakreste sang, synes mamma. Hun forundrer seg dog noget over hvor denne isbjørnen egentlig kommer fra, men antar det var den utstoppede varianten på ei kro vi spiste på for et par uker siden som er den skyldige i så måte. Farlig er den i alle fall, derom finnes ingen tvil.

Andre sanger på repertoaret er “Bæbæjam-jajaban”. Og “SojepitteDATT!”. Det hender pappa ikke er like glad for at både sola og Petter Edderkopp deiser ned i hodet hans med et brak når han sover og aner fred og absolutt ingen ro, men det får bare stå sin prøve.

Det hender til og med fireordssetningene kommer innimellom nå. Treordssetningene er i alle fall på plass, og det hender stadig man får instrukser om at “mamma bæje senga”, “mamma tåååte Jidde (mamma sove med Vilde)” og så videre. Og hun kan si fra når noe er dumt, og hva hun mener er den beste løsningen på det. I dag tidlig skar hun seg litt på sugerøret på smoothien, og da var det “jondt i munn!!” og “bååse” som var løsningen. Og så “diisa!!” hun samtidig, og da måtte “mamma hente tøkkepii” så vi kunne tørke opp elendigheten.

Hun er så kjempeflink, og det kommer så fort alt mulig nå. Og jeg ler meg nesten fillete når hun først skal ha “pupp i foffa” og så utbryter “nei nåå!!! Nå igjen??” med et lurt smil. Lille puppevraket (aka Puppejaak) er også et lite ekko, og hun trenger ikke høre ting så veldig ofte før de er et integrert element i hennes vokabular.

Mamma må passe seg heretter, skjønner hun. Men du og du så morsomt det er!

Jeg har alltid ment at naturen er den beste læremester. At hun sannsynligvis har rett i de aller fleste tilfeller, og at det derfor vil lønne seg å høre på henne og finne ut av hvordan hun egentlig hadde tenkt det. Selv har jeg gått på akkord med henne mange nok ganger til å vite at det kanskje ikke er så smart å trosse henne, og det hender jeg fortsatt gjør det av praktiske og økonomiske hensyn.

Men da gjelder det meg selv.

Med Vilde, derimot, er det viktigere. Hun er fortsatt forholdsvis naturlig, selv om også hun begynner å fravike naturprinsippene jeg har på hennes vegne fra tid til annen. Det at mitt barn i dag kunne fortelle oss at hun ønsket seg “fatt tola” å drikke til middag, er et godt eksempel på akkurat det. Vi er ikke perfekte og sinnsyke. Men det er mye jeg fortsatt kan og vil skåne henne fra av kjemiske midler, av matsminke og ikke minst av oppdragelsesmetoder som i sin tid ble brakt oss av de stein hoppende gale pietistene. Arvesynd, må vite. Syndige kvinnebryster som ikke måtte blottes, og barn som måtte tuktes for å bli gode, kristne samfunnsborgere og kjenne sin plass.

Vilde bruker for det meste tøybleier. Jeg velger alltid økologiske stelleprodukter til henne, og klærne hennes vaskes med enten miljøvennlige Ecover eller vaskenøtter. Det samme gjelder de øvrige vaskemidlene i huset.

Hun ammes fortsatt – offentlig, om det så er. Ikke fordi jeg MÅ gjøre det i ren protest, men fordi det ofte ikke slår meg at folk absolutt skal mene noe om det fordi hun er så stor. Da hender det jo jeg tenker “oi..?”, men jeg har aldri til dags dato pakket puppen inn igjen av den grunn. Om noen har problemer med det, må de nesten ta det opp med terapeuten sin.

Og vi samsover. Helt siden livet hennes begynte har hun ligget hos oss, i nær kontakt med både sine egne overlevelsesinstinkter og de som skulle beskytte henne. Hun har aldri måttet aktivere noe alarmsystem for å eksistere, melken, varmen og tryggheten har alltid bare vært et knyst unna.

Nå er hun 20 måneder om få dager. Jeg har ei trygg, sterk og god lita jente som er vant til å stole på seg selv og sine instinkter, og som derfor er i fullstendig balanse med seg selv.

Men jeg har også ei jente som bestemt mener at vår kulturs skikk med å legge fra oss barna på et rom og deretter se frem til en kveld og en natt med voksenaktiviteter er noe forbanna tull. Hun legger seg nemlig ikke før vi gjør det. Kanskje hun sovner litt sånn utpå ettermiddagen, men så er hun våken igjen om ikke mamma legger seg med henne så hun kan få den kroppskontakten og morsmelken hun er vant til.

På hennes måte får hun jo faktisk med seg det beste av begge verdener – antagelig får hun dobbelt så mye tid sammen med foreldrene sine enn et barnehagebarn med fast sengetid klokken halv syv får. Hun får rikelig med tid til å styrke båndene til pappa når han er hjemme fra jobb, og språkutviklingen hennes er i rivende utvikling. Kanskje er det fordi døgnrytmen hennes er så godt som synkron med min. Man lærer unektelig mer om den våkne verden om man er våken, og hun sover akkurat så mye som hun trenger i løpet av et døgn. Ingen av oss skal tidlig opp.

Mitt dilemma, her jeg står midt mellom natur og kultur og unektelig har rukket å bli litt mer påvirket av det siste enn min datter har, er hvordan jeg løser dette selv. Jeg kjenner jeg trenger tid til å være alene. Tid til å være kjæreste med pappaen hennes. Tid til å tenke på det jeg har lyst til å tenke på. Kanskje også muligheten itil å unnfange et barn til. Det er vanskelig med en liten og særdeles våken virvelVilde i hus, som skal synge Bukkene Bruse-sangen 40 ganger på rad.

Søvnteorien sier at barns sykluser går slik Vildes går. Hun kan legges og sove i 45-60 minutter, før hun våkner igjen. Om hun da sovner igjen eller ei, avhenger av hvilken søvnassosiasjon hun har. Et barn som er vant til å sovne alene, vil sovne igjen før han vet at han er våken. Et barn som Vilde, som er vant til kroppskontakt og pupp, vil kreve nettopp dette for å sovne igjen. Og i Vildes tilfelle tar det lengre tid å gå ned i dyp nok søvn den andre gangen, slik at jeg blir liggende der oppe med henne en lang stund før jeg kan tenke på å gå ned igjen alene. Dessverre er jeg for rastløs, selv om hun i utgangspunktet har rett i at jeg burde legge meg tidligere på kvelden enn jeg gjør og at alle hennes instinkter (som jeg jo forsøker å ha som rettesnor) sier at mamma, melk og beskyttelse er smart å ha når man slipper taket i våkenheten og lar seg synke ned i drømmeland.

Jeg vet ikke helt om jeg vil ta det fra henne. Jeg vil svært gjerne fortsette å oppdra henne på denne måten, for jeg tror det blir bunnsolide mennesker av folk som aldri har måttet leve i strid med sine dypeste instinkter.

Så jeg tror kanskje løsningen blir en TV på soverommet. Kanskje jeg endelig skal bli tvunget til å slappe av litt på kveldene istedenfor å bare jobbe. Og så bare gradvis, litt for litt, venne henne til å sove alene.

Hun er snart ikke liten lenger. Snart vil hun ikke ha det samme behovet for kroppskontakt og beskyttelse, det vil slippe taket etterhvert som hun blir eldre. Snart er hun klar for å være på egenhånd, være selvstendig.

Frem til da må jeg ta et oppgjør med mine egne forventninger basert på et liv i en lite barnevennlig kultur.

Det blir spennende å se om jeg får det til, eller om dette er et av de tilfellene hvor det praktiske må gå foran gode tanker.

Her sitter hjemmemammaen.

Bustete hår, sminke fra i går, en brun shorts som ser ut som en etterlevning fra forrige, forrige århundre og med 5 o’clock shadow fra knærne og ned.

Huset ser ut som… Ja, det ser ut som det bor en unge på 20 måneder der, verken mer eller mindre. Det er leker overalt. Innimellom noen gjenglemte brødskorper som nå kan karakteriseres som kavring, finner man også ymse annet av ukjent natur. Sofaen er full av sand. Puslespillbiter og potetgullflak i skjønn harmoni.

Jeg tror jeg kan huske hvordan flisene på badet ser ut, men jeg har ikke sett dem på noen dager. I tilfelle jeg lurer på hvor alle klærne er hen (og det gjør jeg jo, for Vilde går akkurat nå og i mangel på noe annet, kledd i en forklekjole jeg sydde til henne før hun kunne gå og som dermed passer fint som sandkasseminikjole nå), så har de blitt forvist til badet.

Der ligger de godt.

Jeg skulle ønske jeg kunne sette på en klesvask, men da må jeg først ta ut de våte klærne fra vaskemaskinen og henge dem opp. Men før jeg kan det, så må jeg brette sammen de to-tre klesvaskene som allerede henger der. Eller slenge dem sammen med de andre oppi gjesteromssenga, sånn at jeg fortsatt ikke vil finne dem igjen.

Jepp, i dag er jeg en klisje. Jeg mangler morgenkåpa og sneip i kjeften, dog. Og hårrullene, muligens.

Men jeg har tatt opp kjøttdeigen vi skal ha til middag, og i løpet av dagen er jeg kanskje tilbake i rute igjen.

Håper jeg.

…er når man holder et barn i den ene armen, ammer, skriver jobbemail med den ledige hånda – og synger Pål sine høner (aka hønepøne) samtidig.

Og jeg begynner å bli dritgod på det. *nikker alvorlig*

Når man er hjemmemamma til en liten virvelvind på 19 måneder, så må man bare gripe anledningen når den kommer. Stua er nå forholdsvis rydda, middagen er under kontroll, mannen er på vei hjem fra jobb og barnet tar seg en liten ettermiddagsblund. Så da blir det en liten åpning for mor til å blogge også.

I dag har vi vært på avslutning i åpen barnehage, hvor det til Vildes store, store glede ble servert pølser, i tillegg til den vanlige kjeksen og frukten, selvsagt. Og hun snakket om det hele morgenen, for hun gledet seg veldig til det. Lille søtingen min.

Det er så morsomt for meg å se hvordan hun fungerer sammen med andre, og i dag fikk jeg også spørsmålet om hun var vant til å herje med større barn. Det var nemlig to brødre der, hvorav den ene var så stor at han skulle begynne på skolen til høsten, og de herja rundt der som brødre flest gjør i den alderen. Og Vilde herja med, tøff som bare det, og skulle være med på morroa – før hun igjen satt seg ned for å leke litt med en liten baby på bare noen måneder. Det høres kanskje ut som skryt, men akkurat dette er litt viktig for meg siden hun nå engang “bare” er hjemme med meg om dagen og jeg må være litt spesielt oppmerksom på at hun får utviklet de sosiale sidene av seg. Likevel er hun så sosialt sterk og trygg at hun fungerer like godt i vilter leik med store gutter som i varsom kontakt med en baby. Den sosiale kompetansen er med andre ord på plass i rikt monn, og det er heldigvis ingen grunn til å bekymre seg.

Lille fine jenta mi hadde til og med på seg skjørt i dag, med håret satt opp i en hestehale. “Sæss” som hun kaller det, altså sveis. Og “sooje” – kjole og skjørt kvitter ett, hun er “siiin” i alle fall. *ler ømt*

Her danser hun “junt å junt” når hun en liten stund fikk hele gulvet for seg selv.

For noen år siden, altså før barn, gjorde jeg et par seriøse forsøk på å gå ned litt i vekt. Ikke mye, altså, for jeg hadde akkurat såvidt kryssa grensa over i overvektland sånn rent BMI-messig, men litt skader det jo ikke å gå ned likevel, tenkte jeg.

Og den gangen oppdaget jeg også Somebody.no for første gang. Dette er et online dataprogram som gjør et par smarte ting for deg.

For det første forteller det deg hvor mange kalorier du bør spise i løpet av en dag, basert på høyde,vekt og aktivitetsnivå.

For det andre forteller det deg hvor mange kalorier det er i nesten enhver matvare, og hvor mange kalorier du forbrenner ved hvilke aktiviteter.

Og så forteller du programmet hva du har spist og hva du eventuelt har trent, og så setter det på magisk vis regnskapet opp for deg. Skal du ned i vekt, anbefaler det deg å innta ca 500 kalorier under dagsbehovet (men ikke under 1800 om dagen, for da vil du slite litt med selve næringen som kroppen trenger!). Vil du holde vekta, så bør tallene matche, og om du vil gå opp i vekt, må du følgelig spise mer enn dagsbehovet.

Utifra dette forteller det deg også om du har for mye sukker eller fett i kosten, om hvordan fordelingen av proteiner, karbohydrater og så videre er i forhold til anbefalt fordeling, og om hvilke matvarer som bidro til mest kaloriinntak. Og som et ekstra kirsebær på kaken finner du også en sammenligningskalkulator her, som hjelper deg å ta avgjørelsen om du ikke helt vet hva som er smart å velge.

Og dette er smart. I alle fall for meg, og jeg vil tippe ganske mange andre også. Dette handler ikke om slankekur eller hysteri, det handler om å gi kroppen det den trenger og ikke så veldig mye mer enn det om man da ikke trenger å legge på seg noen kg.

I dag har jeg for eksempel spist 1126 kalorier så langt. Det forteller meg at jeg  har 923 kalorier igjen av kvota før jeg kan forvente å gjenfinne dem rundt midjen min etterpå. Og det forteller meg også at jeg har 423 kalorier igjen om jeg har tenkt meg en vektnedgang på de anbefalte 0.5 kg i uka.

Om jeg fortsetter som jeg har gjort denne uka, så forteller programmet meg at jeg vil se slutten av 60-tallet igjen om et par-tre uker. Målet mitt er 60 kg blank, og i dette tempoet er jeg der om 12 ukers tid. I mellomtiden ser det ut til at jeg kanskje rekker slutten på bikinisesongen på vei dit, med en forholdsvis mye flatere mage enn jeg har nå (med mindre da noen flytter inn i den igjen, man vet jo aldri… ).

Akkurat nå… Akkurat nå er min kjære på vei ut for å kjøpe litt ureglementert godteri for kvelden, siden han har ferie. Og det er helt OK. For det er bare 445 kalorier i en potetskruepose, og jeg ligger dermed på omtrent der jeg ønsker å være likevel. Og med Cola Zero i tillegg, så går dette helt superfint.

Dette er vektkontroll jeg kan like.

Hør et lite sukk fra mitt hjerte!

Jeg har permer. Jeg liker å ha orden i permene mine. Jeg har mange ark i dem, og jeg liker å skille dem fra hverandre og sortere dem i dertil egnede kategorier.

Men dere føkker opp alt for meg! *skingrende stemme*

Sist jeg så i en almanakk, hadde året 12 (tolv!!) måneder.

Ikke 10. Og ikke 31.

12!!

Likevel må altså permene mine enten være to kategorier for lite, eller nitten for mye, fordi skillearkene enten har nettopp 10 eller 31.

Hvorfor?

Åh, hvorfor???