Mamma sa det kom til å bli dager som dette.
Morgen:
Formiddag:
Ettermiddag:
Kveld:
Videre:
Og ja. Jeg fikk ikke ta bilde av den særdeeeeles mislykkede sjalknytinga og heller ikke spyinga i skogen.
Sliten.
Hvorfor kommer ikke dager som denne når faren hennes har tidligvakt og kommer hjem klokka fire? Hm?
…eller sy da, for å være mer nøyaktig.
Det har seg nemlig sånn at etter å ha tilbrakt litt for mye tid på et forum som heter Tettinntil, så ble jeg nemlig påvirket nok til å investere i en symaskin. Og for mange ville vel dette være en selvsagt ting, men tatt i betraktning av at jeg ikke kunne sy eller hadde satt mine fingre i en symaskinnål siden ungdomsskolen for 16 noen år siden, så var det en ganske stor dag for meg.
Og når det nemlig også har seg sånn at man oppdager at man faktisk liker å sy, at man kan få ting billigere hvis man syr dem selv og i tillegg at kanskje noen har lyst til å betale litt for det man syr, så er det en ganske fin ting når man står der med redusert inntekt fordi man er hjemme med barn.
Så i kveld har jeg faktisk sydd. Jeg hadde igjen nok blå lin til en ringslynge, og jeg var nede på Husqvarna tidligere i dag og kjøpte sorte blonder. Ringene ligger klare fra før, siden jeg var forutseende nok til å kjøpe fler enn jeg trengte forrige gang, og en slynge er derfor i ferd med å ta form. Jeg er nesten i mål - må bare sy skuldra og kanskje muligens en pyntelomme og litt pyntesøm, og så er den ferdig.
Tidligere denne måneden har jeg også vært supereffektiv. Ullsokker til både min kjære samboer og meg selv er puttet i sine respektive skuffer, og en silkeulltrøye til Vilde trenger vel egentlig bare montering nå. Skal prøve den på henne i morra, sånn for sikkerhets skyld. Og så skal hun få leggingser og sokker i samme ulla - babyalpakka blandet med silke, det mykeste myke du kan tenke deg…
Det er rart med det. Det kjennes så utrolig bra og riktig å sørge for at familien har det de trenger. Og det kjennes litt ekstra bra når man har laget det selv!
Det er ikke så ofte min datter lar seg fascinere nevneverdig av mammas laptop, men i dag klarte selv ikke hun å holde stand: Jeg spilte nemlig VG-videoen av det nye spillet Englekræsj, der hun samtidig satt på fanget mitt og koste seg.
Plutselig hørtes et særdeles nøgd “MMMMM!” akkompagnert av et triumferende smil og et kjapt blikk bort på meg, før hun igjen fortapte seg i den spennende videoen. Og så begynte hun å le.
Dette falt åpenbart i smak!
Mammaen er litt ambivalent til det hele.
På den ene siden er det kjempeartig å se at hun nå har oppdaget det visuelle media, men på den annen side er det høyst urovekkende. La TV-alderen begynne, liksom..?
Men så kjenner jeg jo samtidig at jeg blir dypt misunnelig på henne. Hun har jo TID, ikke sant..! Jeg, derimot, som er ihuga Spyro-fan har fortsatt ikke rukket å pakke opp det nyeste spillet en gang. Tanken var å spille vekk ventetida mot Vildes fødsel, men først var jeg så kvalm at jeg ble bilsjuk av selv å se på et bilde som ble flytta fra den ene veggen til den andre - og så var det brått umulig å sitte bekvemt uansett. Siden… Vel. Turbotida har begynt.
Likevel aner jeg nå bedre dager. Med englekræsj og min datter, bare hun blir bittelitt større.
For litt må man jo unne seg. Og jeg lover på tro og ære at vi fortsatt skal ut på maaaange skogturer! 
Jeg var lykkelig i forrige uke. Så lykkelig, faktisk, at jeg sa til mamma at jeg bare venta på rulleteksten.
Og så kom den.
På mandag.
Plutselig drønnet Verden inn i min lille mammaboble, og skrek til meg alt hva den forlangte. Studere. Krangle med NAV. Gjøre alt på en gang, på egen hånd - fordi jeg bryter samfunnets største tabu ved å velge å oppdra mitt barn selv.
Jeg kan ikke være hjemme i mammaperm lenger. Min tid, den tiden jeg har lengtet meg syk og vill og gal etter i mange år, er plutselig omme. Nå finnes det ingen unnskyldning lenger, for mitt barn har nådd den anseelige alder av 9.5 måneder og er, i verdens øyne, klar for en 40 timers barnehageuke.
Lånekassen stoppet overføringene forrige måned. Og min kjære kan ikke bære oss alle tre på sin inntekt akkurat ennå.
Så vi møtte på skolen, begge to. Hun i sjal på ryggen. Jeg med tungt hjerte.
Ikke bare fordi det var over. Men også fordi jeg ikke kan bære å gjøre dette halvveis, dette studiet som en gang betydde hele verden for meg.
Engelskmennene har et ordtak som sier “between a rock and a hard place”. Nå vet jeg hva de snakker om.
Valget jeg blir gitt, er dette:
Jeg kan svikte min datter, mitt mammahjerte og min overbevisning, og søke barnehageplass til henne slik at jeg kan ta min andre bachelorgrad.
Jeg kan svikte alle lærere, blivende klassekamerater og mine hjertefag, gjøre det mest nødvendige og få et elendig papir, samtidig som jeg ofrer all min begrensede fritid på dette håpløse prosjektet.
Jeg kan svikte min kjære, enten ved å la ham ofre alle sine drømmer for å fullbyrde mine - eller ved å flytte fra ham, slik at jeg selv vil få økonomisk støtte til å være hjemme med Vilde så lenge jeg mener hun trenger det.
Samfunnet ber meg velge mellom far og datter. Det ber meg om å ofre min egen fremtid for å sikre mitt barns. Det ber meg selge hennes barndom for 7000 kroner i måneden. Det ber meg ignorere et morsinstinkt som menneskeheten har brukt millioner av år på å utvikle, og erstatte det med en pedagogs treårige utdannelse.
Men nå ignorerer jeg samfunnet.
I går søkte jeg nemlig studielån, og så fort det er på konto så kommer jeg til å ringe NAV for å informere dem om at deres tjenester ikke lenger er nødvendige. Bare på den måten kan jeg klare dette - bare hvis jeg kommer meg vekk fra NAVs plikter og såkalte rettigheter.
Bare på den måten er jeg fri til å kunne oppdra min datter, uten å stå i fare for å bli anklaget for trygdefusk i prosessen.
For mammahjertet mitt dreper du ikke. Det vet hva som er rett og hva som er galt, fullstendig uavhengig av regelverk og saksbehandlere. Og jeg er sterk nok til å følge det.
Likevel blør hjertet mitt for de mammaene som så gjerne vil ha babyen sin for seg selv litt til, men som har fått dårligere kort enn meg på hånden. Som mot alle sine morsinstinkter må forlate sin lille skatt gråtende bak en fremmed dør. Som så gjerne vil løpe tilbake og holde ungen sin tett inntil seg, men som blir fortalt at de ikke kan. At de ikke har muligheten. At valget er tatt for dem, i kapitalismens og likestillingens navn.
Man kan si mye fint om Norge. Men å si at vi har en fin familiepolitikk er reinspikka løgn.
Jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller gråte, men jeg heller mer og mer mot det første. Ved neste valg er antagelig SV en saga i veldig blått uansett, så jeg er ikke så bekymret for konsekvensene av dette utspillet, egentlig.
Men det er jo liksom litt søtt allikevel da.
At hun jobber så iherdig for at jeg skal ut i jobb, mener jeg. For at jeg skal sette vekk den lille jenta mi på 9.5 måneder, sånn at jeg kan gå å motta heder og ære for å oppdra andres barn, vaske barnehagegulvet isteden for mitt eget, og forsøke å lage varme og næringsrike måltider til noen andre enn min egen familie. Og så fortelle meg at den jobben jeg gjør er uvurderlig.
Bare min egen unge ikke nyter godt av den.
Nei du, Fru Halvorsen. Den der får du dra lenger inn i storbyen med. Du kan straffe meg ved å fjerne de økonomiske godene så mye du vil. Vi kommer til å merke det hvis de blir borte, det er sant. Men vi trenger ikke deg for å klare oss uansett.
For så mye betyr du ikke.
Jeg sitter her nå med litt vondt i magen og veldig vondt i mammahjertet mitt.
Dere skjønner, Vilde-min sover ikke i egen seng. Hun sover sammen med oss i dobbeltsenga. Og det går helt fint. Vanligvis.
Det som ikke går like fint, er at hun som regel våkner ørteogfjerti ganger før vi voksne kommer for å legge oss. I kveld er pappaen hennes på seinvakt, og den femte gangen hun våknet der oppe så tenkte jeg i mitt mindre kloke hode at jeg for en gangs skyld skulle la henne få prøve å sovne av seg selv.
Men dere kan jo tenke dere hvordan det gikk…
Da jeg tilslutt gikk opp til henne, satt hun heeeelt på kanten av senga med de små beina sine utfor. Og så så hun meg - og hun strakk sikkert armene sine opp, eller noe slikt, for hun mista balansen.
De sier man ser det i sakte kino. Men man gjør ikke det. Man ser det lynraskt. Til gjengjeld ser man det i reprise uendelig mange ganger i sekundet.
Stakkar, lille jenta mi. Rett i gulvet…
Hun sluttet heldigvis å skrike det øyeblikket hun forstod at det var en pupp tilstede, og etter nøye saumfaring av et lite hode som lå der i armkroken min og snufsa kan jeg heldigvis konstatere at det eneste som ble skadd er mammahjertet mitt.
Men det lider til gjengjeld ganske mye akkurat nå.
Her gror det tenner så det suser etter. Den første tanna nede kom i Dublin, den andre kom rett etter at vi kom hjem, og noen få dager senere var også den mellom fortann og hjørnetann oppe på plass. Uten problemer.
Men nå jobbes det iherdig med den fjerde. Den første fortanna oppe. Og DEN er en jævel!
Dette er tredje døgnet med feber. Vilde-min, som normalt sett er en tøffing som ikke setter seg ned og sutrer for småting (som i å falle baklengs på ryggen med bakhodet i gulvet), hikstegråt bare hun kom borti ansiktet mitt med kinnet sitt i ettermiddag, så da har mammaen satt foten ned og stikkpilla inn. Nok er nok. Tenkte hun.
Men nok er faktisk likevel ikke nok. Viste det seg.
For som om ikke dette er nok, så har hun spydd tre ganger i kveld. En gang i badekaret. En gang på pysjen sin, så vi måtte skifte en gang til. Og en gang i fanget mitt, så JEG måtte skifte. Og nå i senga svelga hun et par, tilogmed, for puppen var så god. Selv om hun brakk seg bare hun så den.
Jeg regner med at denne nattens søvn blir like lite søt som den foregående - og i morra?
I morra skal vi til fotografen.
Dette innlegget ble egentlig påbegynt for å fortelle verden at jeg var klar for å selge de hjemmesydde ringslyngene mine. Men så tok jeg dem fram, så på bildene fra da Vilde var lita, og prøvde en av dem på igjen - og så pingla jeg ut, gitt! Nostalgi er skumle greier, og dessuten gjenoppdaga jeg hvor utrolig praktisk det er i går da jeg skulle ha med meg Vilde opp for å levere bøker på biblioteket og jeg alltid har med meg en “i tilfelle krise-slynge” i bilen…
Så dette får derfor heller bli et lite skryteinnlegg, samtidig som jeg jo også kan fortelle deg, kjære leser, at jeg kan sy fler hvis du også vil ha!
Uansett. Her er de:
Den første er en helt vanlig, blå linslynge med sølvringer. Jeg hadde tenkt at jeg skulle brodere eller male på den, men kom ikke så langt noen gang. Her er et par bilder av den fra da Vilde-min var lita, før mammaen hadde begynt å sminke seg igjen…
De to andre er jeg i grunnen ganske stolt av, og de ble til mens jeg var i huldremodus og hørte på Gåte der inne på syrommet. De har sågar påsydd et merke med Huldreheim Design!
De er sydd i svart, lett lin fra Stoff&Stil, og bildet yter dem ikke helt rettferdighet. Det er nemlig viscose i dem, noe som gjør at de blir mykere - men også at blitzen skinner så de ser gråere ut enn de er i virkeligheten. Her et par actionbilder:
Og så til slutt et par detaljbilder for å vise båndene litt bedre:
Hvis du vil (og jeg har tid akkurat da), så kan jeg som sagt godt sy flere av disse. Jeg tenker ikke å ta all verdens for det heller. Enkle, fabrikkproduserte linslynger koster gjerne nærmere 700 kroner i butikk, så jeg har kommet frem til følgende pris selv:
Enkel (som den blå): 300 kroner
Med bånd (som de svarte): 450 kroner
Legg igjen en kommentar eller mail meg på jeanette@hjemmemamma.com hvis du er interessert! 
Dagens uendelig store skuffelse her i heimen, er følgende forferdelige oppdagelse:
Det går ikke an å spise mammas øyevipper.
Å, hjerteknus!
