Kan en ettåring kjede seg?

Det store spørsmålet som gjerne kommer opp når det er snakk om å være hjemme med barn, er om barnet kommer til å kjede seg når hun “bare skal være hjemme med mamma”. Selvsagt er det mulig at barn faktisk kan kjede seg fra tid til annen, men dette kan også være en feiltolkning av barnets signaler og behov. Det er nemlig lett å tillegge barn voksnes egenskaper og motiver, spesielt når det ikke er så veldig mange andre artikulerte mennesker i nærheten som man kan utveksle ideer og tanker med, og dermed ender kanskje ungen opp med diagnosen “uhelbredelig hjemmekjedsomhet” uten at det egentlig er dette som er problemet.

Sosiale behov

Barnet ditt liker deg. Hun elsker å være sammen med deg, nyter å sitte på fanget ditt og synes det er helt herlig å snakke med deg om alt hun ser og tenker på i hverdagen. Derfor forsøker hun kanskje å involvere deg i alt hun gjør, eller eventuelt å bli involvert i alt du gjør. Det er ikke dermed sagt at hun kjeder seg hjemme med deg, for hvorfor i alle dager skulle hun ønske å sitte alene i en krok når du er der? Du er jo det beste som har skjedd henne!

Forsøk å legge merke til hvordan hun oppfører seg når dere er andre steder. Sitter hun faktisk alene og leker med ting der, eller er hun like sosialt aktiv ute som hjemme? Kanskje du bare har med en svært sosial sjel å gjøre, som forsøker å dekke dette behovet hos deg! I så fall kjeder hun seg ikke, men det sosiale behovet hennes blir bare litt ekstra tydelig når det bare er deg og henne der.

Selvstendighetsalder

Selvstendighetsalderen (før kalt “trassalderen”) blir også gjerne feiloppfattet som kjedsomhet mange ganger. Barnet er kanskje ikke på sitt mest samarbeidsvillige, og han kan gi en oppvisning i frustrert aggresjon opptil flere ganger om dagen, men dette er bare en naturlig del av et sunt barns utvikling. I denne fasen er det en mental løsrivning som pågår, og han forsker på forskjellen mellom deg og han. I hans egosentriske verden er det nemlig sånn at alle egentlig mener det han mener, så sjokket kan være stort når det går opp for ham at du kanskje ikke synes det er like uhorvelig morsomt når han tømmer en blomsterpotte på hodet – for han synes jo det? Denne hypotesen må altså testes ut igjen og igjen, før han klarer å begripe dette nye konseptet. Og blomsterpotta går dermed på hodet igjen… og igjen… og igjen. Men han gjør det ikke fordi han kjeder seg.

Read more

Trygg og utrygg tilknytning

Det er opplest og vedtatt at det beste for barnet er å være trygt tilknyttet til minst én person, og helst fler. Men hvordan kan man vite om barnet er trygt eller utrygt? I forskning og laboratoriesammenheng har man jo sine prosedyrer for å teste ut og klassifisere dette hos barn, men om vi observerer våre egne unger og vet hva vi skal se etter, så kan også vi finne svar på om barna våre har dannet det viktige tilknytningsbåndet eller ikke, og kanskje også finne ut av hvilken kvalitet det i så fall har. Her har du en oversikt over de forskjellige hovedtypene av tilknytning.

Fremmedsituasjonen

Ainsworths fremmedsituasjon er grunnlaget for denne forenklede klassifiseringen av tilknytning. Dette er en test som foregår ved at omsorgsperson og barn kommer inn i et ukjent rom, og leker der inne i tre minutter. Den voksne skal la barnet være mest mulig på egenhånd. Deretter kommer en fremmed inn i rommet, og begynner å leke med barnet etter et par minutter. Omsorgspersonen går ut av rommet, og barnet er igjen med den fremmede. Tre minutter senere kommer hun/han tilbake til barnet, og den fremmede går stille og forsiktig ut igjen. Omsorgspersonen går ut av rommet for andre gang, og lar barnet være igjen alene. Den fremmede går inn til barnet. Tre minutter senere kommer omsorgspersonen tilbake, og den fremmede forsvinner.

Barnas reaksjoner på både den fremmede, på adskillelse og på gjenforening er det som analyseres og gir et bilde av tilknytningens kvalitet.

Trygg tilknytning

Et trygt tilknyttet barn vil søke til sin trygge havn (i form av tilknytningspersonen) for trøst og for å få hjelp til å gjenvinne den følelsesmessige balansen. Hun bruker også denne personen som en trygg base når hun skal eksplorere og utforske verden rundt seg, og er stadig innom for påfyll før hun på ny tar seg en tur ut i verden igjen. Når tilknytningspersonen blir borte, vil hun bli urolig og protestere, gråte og forsøke å følge etter, men vise glede ved gjenforening. Hun kan også la seg trøste av den fremmede, men vil klart foretrekke tilknytningspersonen om hun får et valg.

Utrygg og unnvikende tilknytning

Et unnvikende barn går gjerne på oppdagelsesferd, men viser heller liten tilknytningsadferd og bruker sjelden en trygg base. På samme måte viser han ikke så stor uro når tilknytningspersonen drar, og unngår kontakt når han/hun kommer tilbake. Barn i denne kategorien leker gjerne med leker, men vrir seg unna og avviser tilknytningspersonen når de løftes opp.

Utrygg og ambivalent tilknytning

Et ambivalent barn gråter eller er passiv når hun kommer i en ukjent situasjon sammen med tilknytningspersonen, og viser ikke tegn på vilje til å utforske omgivelsene. Hun blir helt ute av seg dersom tilknytningspersonen blir borte, og lar seg ikke trøste når denne så kommer tilbake. Da varierer reaksjonen mellom forsøk på å etablere kontakt, raserianfall eller sint avvisning. Av og til er ambivalente barn så oppskjørtede etter en adskillelse at de er ute av stand til å ta kontakt, eller de blir rett og slett passive.

Utrygg og desorganisert/desorientert tilknytning

Et desorganisert barn har tilsynelatende ingen mål og sammenheng i sin adferd, og signalene kan være svært selvmotsigende. Bevegelsene kan være ufullstendige og avbrutte, og barnet kan virke forvirret eller redd. Mest typisk er mangelen på en samlet tilknytningsstrategi.

Kilde: Tilknytning og barns utvikling, av Lars Smith (2002)

Barns kreative utvikling

Det er uendelig fascinerende å se sin lille baby vokse og utvikle seg fra en liten, teppeinntullet bylt til selvstendig og sterkt personlighet med klare tanker om hvordan verden skal være. Vi har vel alle kjent bruset av stolthet hver gang nye milepæler passeres, og det finnes antagelig ikke en eneste lesekynding mor som ikke har lest minst én liste over hva poden kan forventes å klare av motoriske og språkelige ferdigheter – men visste du at barns kreativitet også har sitt egen utviklingsløp? Her får du hovedtrekkene i barnets kreative utvikling!

0-2 år: Sensomotorisk lek

Helt i starten har ikke barnet noen stor kontroll på bevegelsene sine. Armer og bein veiver hit og dit, uten større mål og mening med bevegelsen. Men dette gir like fullt god stimuli! Barnet oppfatter nemlig kvaliteten på det som berøres, det som høres, det som luktes… Ja, kort sagt: alle sanser er i spill. Babyteppet er mykt, biteringen er hard og smaker annerledes enn smokken, mammas hud er varm, mens bilsetet er kaldt. Den taktile sansen (berøringssansen) er dog hovedkilden til opplevelse hos de minste, og den første delen av denne fasen kalles gjerne fasen for sensorisk lek.

Det neste steget er sensomotorisk lek, hvor motorikken kommer mer og mer inn i bildet. Om du noen gang har plukket opp en kopp fra gulvet ti tusen trillioner ganger i løpet av en frokost, så har du med et barn i denne fasen å gjøre! Bevegelsene gjentas og gjentas og gjentas med uendelig stor fornøyelse og begeistring, om enn til alle andres lattermilde jamring.

Selve følelsen av materialet barnet har mellom hendene er fortsatt viktig, men synssansen blir også stadig mer stimulert av av de gjentatte bevegelsene og får en større og større rolle etterhvert som barnet får tak på motorikken. Om et barn i denne fasen får for eksempel fingermale, vil hun glede seg stort over følelsen av kaldt, glatt, plaskete og fargerikt mellom hendene (om hun da ikke er av typen som ikke liker å bli klissete på hendene, selvsagt!).

Det siste som skjer i denne fasen, er en overgang til hva man kaller symbollek. Barnet forstår at hun kan gi materialet hun leker med bestemte former, og snart vil hun også forstå at det hun lager kan symbolisere noe hun kjenner fra før. Plastelinaklumpen hun leker med blir etterhvert kanskje en sau i hennes øyne, pølsen hun har rullet blir snart en slange for henne, og så videre.

Divergent symbollek (ca 2-4 år)

Barnet har nå full kontroll over motorikken i den forstand at hun lager de formene hun ønsker, men det er venstre hjernehalvdel som dominerer, og selve ideene er flakkende, omskiftelige og varierende i stort tempo. Det som var ku for to sekunder siden kan fort være en båt akkurat nå, og en sofa om fem minutter – det er ingen logiske sammenhenger i denne fasen, fordi barnet styres av hva hun oppdager at hun lager akkurat nå, og ikke av noen forhåndsbestemt idé om hva hun i utgangspunktet skulle lage.

Finmotorikken kommer også mer og mer på plass og teknikkene blir stadig mer raffinerte, men ingenting behøver i utgangspunktet å ligne på noe bestemt. Hensikten med aktiviteten er fortsatt bare å leke med materialet for leken og eksperimenteringen sin skyld, selve resultatet er ikke viktig i det hele tatt. Symbolene er også svært personlige, og gjenspeiler ofte tanker og følelser i barnet.

Konvergent symbollek (4/5-7 år)

Nå overtar den logiske hjernehalvdelen mer og mer, og dermed kommer også de faste, forhåndsbestemte ideene frem i barnets formingslek. Nå vet barnet at hun skal lage en ulv før hun lager den, og blir også stadig mer bekymret for om den faktisk ligner på en virkelig ulv.

Det er dessverre også her noen barn blir så frustrerte over sin egen innsats at de gjerne kaster tegnesakene i veggen fordi ulvetegningen ikke ligner på en prikk. Samtidig klarer hun å se på formskapingen sin utenfra, fra en annens synspunkt, og dette stadiet er derfor hva man før pleide å kalle skolemoden alder. Dette handler jo om system, orden, logikk og gjør dermed samarbeid mulig – det kan jo unektelig være litt vanskelig å samarbeide med andre før man ser det samme i det samme!

Kilde: Leik med materiale, konstruksjonsleik 1-7 år (Trageton)

Slik velger du riktige leker

Så der står du altså, fortapt midt i lekebutikken. Alle dine intensjoner om å gå raskt inn og raskt ut drukner fullstendig i alle hyllene fylt til randen av store leker, små leker, harde leker og myke leker, og du prøver å ikke se like forvirret ut som du føler deg. Hva i all verden skal du egentlig velge? Her har du noen retningslinjer.

Tenk helse og sikkerhet

Sett alltid sikkerheten i forsetet. Vær helt sikker på at det ikke finnes noen smådeler som kan løsne i et ubevoktet øyeblikk, og sørg for at lekene ikke inneholder ftalater. Disse er nemlig forbudt ved lov, men det hender likevel at de dukker opp fra tid til annen. Pass også på at det ikke finnes lange tråder eller lignende som potensielt kan kvele barnet hvis hun får dem rundt halsen! Det er heller ikke dumt om leken er lett å holde ren, siden du nesten må regne med at den vil bli forsøkt spist dersom du har små barn.

Stimuler til utvikling

For å være mest mulig stimulerende, bør en leke være i hva man kaller “neste utviklingsnivå”. Det vil si at den bør inspirere til fremskritt, uten å være fullstendig ute av rekkevidde for den lille skatten din. For eksempel kan det være lurt med en stor ball til ei lita frøken som nettopp er i ferd med å lære seg å krabbe, fordi den bokstavelig talt vil gi henne noe å strekke seg etter. En litt høy leke som krever at man reiser seg opp, vil være midt i blinken dersom poden er opptatt med å lære seg å stå, og så videre. En frisk unge vil nemlig aktivt søke det han trenger for å utvikle seg, og lekene du tilbyr ham bør være så stimulerende som mulig uten å være for vanskelige – da vil han miste motivasjonen.

Hvis du er usikker på hva neste steg i utviklingen er, så bør du sjekke en god fagbok før du begir deg ut på den store shoppingrunden. Småbarnas kroppslige verden av Anne Berg kan for eksempel være et godt sted å starte hva den fysiske utviklingen angår.

Tilby barnet allsidige leker

En barbiedukke er, og vil alltid være, en barbiedukke. Men en trekloss kan være et hus, en bil, en båt – ja, nesten hva som helst! “Stasjonære” leker er i mange tilfeller vel og bra, men barnets fantasi og kreativitet trenger også å stimuleres. Da lønner det seg mange ganger å velge noe som ikke egentlig ser ut som noe bestemt, men som bare er. Barnet ditt vil helt sikkert klare å finne ut hva det er for noe fantastisk, men hun trenger å få muligheten. Og hva med å kjøpe litt modelleringsleire eller snekkerutstyr i barnestørrelse når du først er i gang?

Tenk helhetlig

Ta deg også en kikk på lekehaugen som helhet, og tenk litt over hva som stimulerer hva. Er lekene av forskjellig struktur og hardhet, slik at de kjennes forskjellige ut? Er det sterke, klare farger på noen av dem, slik at de stimulerer synssansen? Hva med hørsel, er det noen som lager lyder? Noen for finmotorikk (små bevegelser med hender og fingre) og noen for grovmotorikk (store bevegelser med armer og bein)? Har han noe å bryne hjernen og sin logiske sans på? Det er ikke meningen at han skal ha tusen millioner leker, men han bør ha litt av hvert for å kunne utvikle forskjellige sider av seg selv.

Tenk ergonomisk

Noen leker må brukes med visse forbehold, fordi de kan være for belastende for en liten kropp som ennå ikke er helt ferdig med å utvikle seg. Et godt eksempel er de såkalte gåstolene, hvor barnet settes oppi en stol med hjul på og hvor hensikten er at de skal “gå”. Sånne leker er helt OK i små og korte perioder en sjelden gang, men det er ikke å anbefale at man bruker dem regelmessig før barnet selv er i stand til å gå for egen maskin.

Dette er det to grunner til: for det første betyr en sånn stol at barnet faktisk må sitte på rumpa. Dersom barnet ikke er istand til å sette seg opp selv, er heller ikke ryggen sterk nok til å kunne bære vekta riktig, og dette kan potensielt bety ryggproblemer senere. En annen ting er at slike hjelpemidler faktisk viser seg å virke mot sin hensikt. I en irsk undersøkelse fant man nemlig at bruk av gåstoler faktisk hemmer barna i sin naturlige utvikling. Stolbrukerne begynte nemlig å krabbe ca 4 uker senere enn de andre barna i undersøkelsen, og de begynte å stå og gå selv ca 3 uker senere. Det er derfor anbefalt at man venter med å bruke gåstol frem til barnet har lært å gå på egenhånd.

Tenk språkutvikling

Den beste måten å lære å snakke på, er å ha noe felles å snakke sammen om. Og hva er da bedre enn å velge hensiktsmessige leker? Her må du ta et valg på hva du vil utstyre ditt barn med av språklige begreper. En mulig vei å gå, er å bruke det gode, gamle bondegårdscenarioet – det er nemlig alltid morsomt å lære hva kua sier, og at sauen kanskje ikke sier nøff! Ellers kan du velge hva du enn måtte ønske. Er norsk natur viktig for deg, kan du kjøpe gaupe, ulv og så videre, og hvis du vil gi ditt barn et slags mentalt bilde av hva pappa holder på med på jobb, så kan du kanskje kjøpe en gravmaskin, et kassaapparat, en leke-PC eller andre ting han måtte bruke i løpet av en arbeidsdag.