Tilknytning og frakobling

Barn har en medfødt sikkerhetsforanstaltning programmert når de blir født. Dette er den viktige tilknytningen som dannes mellom barnet og dets næreste omsorgspersoner fra barnet er født og frem til det er modent nok til å stå på egne bein. Selv da kan det sies at tilknytningen har sin effekt, i og med at den går fra å være svært konkret og håndfast til etterhvert å bli mer abstrakt og emosjonell. Vi vet at barnet utvikler et tilknytningshierarki, som oftest med mor på topp, vi vet at barnet kan være trygt, utrygt eller ambivalent tilknyttet, og vi vet at det er forskjellig tilknytningsatferd som kjennetegner tilknytningen.

Men hva skjer med tilknytningssystemet dersom barnets nærmeste forsvinner, og det ikke er noen andre der som barnet kan aktivere sin tilknytning mot?

Svaret på dette kalles på engelsk for “detachment”, altså “frakobling”.

Om huleboerbarnet ble forlatt på savannen, ville hun raskt begynne å søke etter mamma med fysisk aktivitet og høye skrik. Forhåpentligvis ville dette hjelpe henne å tilkalle eller finne moren selv, men om dette ikke lot seg gjøre ville ikke denne atferden lenger være hensiktsmessig. Om hun fortsatte kavingen og skrikingen ville hun nemlig påkalle rovdyrs oppmerksomhet og sette seg selv i en enda større livsfare enn om hun bare savnet mammas varme og beskyttelse!

photo credit: memekode

Denne situasjonen krever derfor en helt annen type strategi, og det beste hun kan gjøre om hun virkelig er forlatt er å deaktivere tilknytningsatferden. Hun må frakoble seg selv, både for å minimere den umiddelbare faren og også for å skåne seg selv for det emosjonelle traumet det er å være alene. Dessuten ville det være svært vanskelig for et opprørt barn å stå på egne ben og gjøre det hun måtte for å overleve. Gradvis vil hun derfor vende tilbake til sin normale væremåte, og samtidig nulle ut sine tidligere tilknytningsbånd slik at hun vil være istand til å begynne på nytt om hun skulle finne nye mennesker som kunne ta vare på henne. I starten av prosessen er denne frakoblingen bare midlertidig og båndet lar seg reparere når omsorgspersonen kommer tilbake, men om denne er borte over lengre tid blir den permanent og ugjenopprettelig.

Denne atferden har vi fortsatt med oss.

Read more

Hvis det var barna som var det viktige (om kontantstøtten)

Kontantstøttedebatten fortsetter, og denne gangen er det SVs representant Bård Vegar Solhjell som er ute i media og kritiserer opposisjonens familiepolitikk. Han mener, ikke overraskende, at både FrP og KrFs forslag om å øke barnetrygd og /eller kontantstøtte baserer seg på et gammeldags familiesyn, og at dette vil skade barnehagene og også familiene.

Resten av artikkelen handler interessant nok ikke om SVs politikk i det hele tatt, for etter ingressen skrives det mest om hva FrP mener om saken. KrF blir ikke nevnt med et ord.

Det er ikke lett for mammaen i gata å vite hva man skal eller ikke skal tro lenger, og medias dekning kan til tider ikke sies å være spesielt nøytral. Da ville for eksempel både SVs og KrFs politikk blitt redegjort for i litt større grad enn de blir her.

Dette er også symptomatisk for debatten i sin helhet. Jeg skulle gjerne like å tro at det var barna og deres egenverdi som var i fokus når deres levevilkår og hverdag skulle avgjøres. Ikke hvorvidt barnehagene vil lide eller ei om barna går der færre timer i uka eller venter et år med å begynne. Ikke hvorvidt foreldre og arbeidsgivere kanskje må omstrukturere sin hverdag for å imøtekomme barnas behov. Om barna selv.

Om det var barna det handlet om, så ville pengene fulgt dem. Da ville Staten sørget for at alle fikk like muligheter og like mye støtte, fordi den ville sett potensialet og verdien i dem alle sammen. Pengestøtte er en investering. Staten ville ikke investert i noe den ikke senere mener den vil få utbytte av, og av en eller annen grunn kan det se ut til at den nå mener at barnehagebarn er og vil være mer verdt for samfunnets fremtid enn hjemmebarn.

På kort sikt mister Staten hjemmemammaenes skattepenger akkurat nå. Men senere?

Read more

Tilknytning og eksplorering: to sider av samme sak

Når temaet tilknytning kommer opp, er det veldig ofte den delen som handler om trygghet og nærhet som står i fokus og diskuteres. Men det de fleste ser ut til å glemme litt, er at tilknytningen også har en “motpart” som er minst like viktig og grunnleggende for barnet utvikling. Faktisk kan man si at hele tilknytningsprosessen blir så godt som meningsløs om ikke denne andre delen er til stede. I denne artikkelen skal jeg forsøke å sette litt fokus på tilknytningsteoriens stebarn – nemlig eksplorasjonsatferden.

Barnet trenger mer enn trøst

Tilknytningen er grunnleggende viktig i et barns utvikling, derom finnes det ingen tvil. Utviklingspsykologer, pedagoger og foreldre som praktiserer tilknytningsomsorg vil alle fortelle deg at det er avgjørende for et barn om han får muligheten til å danne en trygg tilknytning til minst én omsorgsperson tidlig i livet. Barnet må ha et sted å flykte til, et sted å finne trøst og et sted å gjemme seg bort om verden er litt dum, slik at han skal kunne gjenopprette trygghetsfølelsen og likevekten.

Men barnet trenger mer. Barnet trenger å lære å mestre verden, lære å stole på egen vurderingsevne og egne muligheter så vel som begrensninger, for uansett hvor fint det er å være liten i noens armer, så er det ikke sånn hans verden vil være i så veldig mange år til. En dag skal barnet stå på egne bein, og den dagen kommer kanskje fortere enn foreldrene liker å tenke på (eventuelt kan den kanskje ikke komme fort nok!).

Naturen har derfor så viselig innrettet seg slik barnet er utstyrt med store doser nysgjerrighet og forskertrang i tillegg til ønsket om å søke beskyttelse.

Et trygt tilknyttet barn vil ha både selvtillit og lyst til å utforske verden rundt seg, og bruker tilknytningspersonen som en trygg base og tar inn verden i passe store doser. Et utrygt barn vil derimot gå i en av to retninger: enten tør han ikke forlate omsorgspersonen i det hele tatt og viser liten vilje til å utforske omgivelsene, eller så er han, i mangel på sin trygge base, vekk før noen får sukk for seg. Begge setter utviklingen i en viss fare. Et barn som er over alle hauger uten å engang se seg tilbake vil være i like store problemer som et barn som aldri ser ut til å løfte blikket fra mammas skjørtekant.

Viktig balanse

For at barnet skal utvikle seg optimalt, er det derfor viktig at vi legger til rette for og stimulerer til begge deler. Vi må se når barnet trenger trøst, støtte og hjelp til å rydde litt i følelsene sine, og vi må også være villige til å slippe taket litt og la ham få prøve seg selv slik at han kan innehente de erfaringene han trenger. Begge deler kan by på problemer for foreldre som selv ikke fikk ha denne trygge tilknytningen som barn, enten i form av et behov for å overbeskytte eller i form av et behov for å gjøre barnet så selvstendig som mulig  så fort som mulig, men det kan også være andre ting som gjør at balansen blir vanskelig å finne:

• Krav fra omgivelsene, innbilte eller ekte
  Kanskje man frykter at man blir stemplet som en dårlig mor med udisiplinerte barn dersom barnet får lov å krabbe fritt rundt i stuen når man er på besøk hos andre?
• Ubegrunnet frykt for hva som kan skje
  Av og til er vi redde for ting som kanskje egentlig ikke er farlige, men som vi har en skrekk for selv. Da er det også lett å overføre dette til ungene.
• Mangel på energi og tid
  Ja, det er til tider slitsomt å oppdra barn, det er ingen stor hemmelighet. Hva gjør du dersom din lille håpefulle har et intenst ønske om å løpe på tur nedover veien utenfor huset? Blir du med, eller forsøker du å avlede til mer stillesittende aktiviteter?
• Mangel på energi og tid, igjen
  Av og til slår denne faktoren ut andre veien også, sånn at foreldrene bare lar barnet løpe ut på egenhånd uten å følge med selv, fordi man ikke orker eller fordi man rett og slett ikke har mulighet til å slippe det man har i hendene der og da.

To behov, to roller

Det ser interessant nok ut til at mor og far ofte får forskjellige roller å spille i denne prosessen, og man ser også den samme trenden i barnehager hvor både kvinner og menn er ansatt.  Mor er tradisjonelt den som tar det gråtende barnet i sin favn og gir ham melk og kaker, mens far på sin side er den som vandrer avgårde på fisketur sammen med den håpefulle og viser ham verden. Dette er selvsagt satt på spissen, men kanskje er det fnugg av sannhet i det allikevel?

Utviklingspsykologen Lars Smith sier nemlig i sin bok Tilknytning og barns utvikling følgende:

Det har ikke vært vanskelig å anvende fremmedsituasjonen ¹ for å vurdere barns tilknytning til fedre, og de fleste (men ikke alle) studier viser at trygg tilknytning også her er den mest vanlig forekommende kategori. Likevel er det holdepunkter for at mødre og fedre fremmer trygg tilknytning på forskjellige måter. De fleste barn som vokser opp i tradisjonelle familier med to foreldre, foretrekker moren som trygg havn når de er engstelige, og mødrenes sensitivitet overfor barnas signaler predikerer trygg tilknytning til mor. Det er ikke påvist noe tilsvarende forhold for fedre. Det som fremmer trygg tilknytning til fedrene, synes å være gjensidighet i lek og farens sensitive oppmuntring av barnets eksploreringsaktivitet (Smith 2002, side 93).

Det er umulig å generalisere, for man finner selvsagt kvinner som er eksploreringsfokuserte og menn som sørger for at barnet blir både trøstet og ivaretatt på best tenkelige måte, men det kan faktisk se ut som at naturen ikke bare har utstyrt barnet med to nødvendige indre faktorer for å utvikle seg optimalt.

Kanskje er det også sånn at den også har utstyrt ham med to forskjellige, men likeverdige opphav med hvert sitt “spesialfelt” – som sammen sørger for at avkommet utvikler seg optimalt?

Trygg og utrygg tilknytning

Det er opplest og vedtatt at det beste for barnet er å være trygt tilknyttet til minst én person, og helst fler. Men hvordan kan man vite om barnet er trygt eller utrygt? I forskning og laboratoriesammenheng har man jo sine prosedyrer for å teste ut og klassifisere dette hos barn, men om vi observerer våre egne unger og vet hva vi skal se etter, så kan også vi finne svar på om barna våre har dannet det viktige tilknytningsbåndet eller ikke, og kanskje også finne ut av hvilken kvalitet det i så fall har. Her har du en oversikt over de forskjellige hovedtypene av tilknytning.

Fremmedsituasjonen

Ainsworths fremmedsituasjon er grunnlaget for denne forenklede klassifiseringen av tilknytning. Dette er en test som foregår ved at omsorgsperson og barn kommer inn i et ukjent rom, og leker der inne i tre minutter. Den voksne skal la barnet være mest mulig på egenhånd. Deretter kommer en fremmed inn i rommet, og begynner å leke med barnet etter et par minutter. Omsorgspersonen går ut av rommet, og barnet er igjen med den fremmede. Tre minutter senere kommer hun/han tilbake til barnet, og den fremmede går stille og forsiktig ut igjen. Omsorgspersonen går ut av rommet for andre gang, og lar barnet være igjen alene. Den fremmede går inn til barnet. Tre minutter senere kommer omsorgspersonen tilbake, og den fremmede forsvinner.

Barnas reaksjoner på både den fremmede, på adskillelse og på gjenforening er det som analyseres og gir et bilde av tilknytningens kvalitet.

Trygg tilknytning

Et trygt tilknyttet barn vil søke til sin trygge havn (i form av tilknytningspersonen) for trøst og for å få hjelp til å gjenvinne den følelsesmessige balansen. Hun bruker også denne personen som en trygg base når hun skal eksplorere og utforske verden rundt seg, og er stadig innom for påfyll før hun på ny tar seg en tur ut i verden igjen. Når tilknytningspersonen blir borte, vil hun bli urolig og protestere, gråte og forsøke å følge etter, men vise glede ved gjenforening. Hun kan også la seg trøste av den fremmede, men vil klart foretrekke tilknytningspersonen om hun får et valg.

Utrygg og unnvikende tilknytning

Et unnvikende barn går gjerne på oppdagelsesferd, men viser heller liten tilknytningsadferd og bruker sjelden en trygg base. På samme måte viser han ikke så stor uro når tilknytningspersonen drar, og unngår kontakt når han/hun kommer tilbake. Barn i denne kategorien leker gjerne med leker, men vrir seg unna og avviser tilknytningspersonen når de løftes opp.

Utrygg og ambivalent tilknytning

Et ambivalent barn gråter eller er passiv når hun kommer i en ukjent situasjon sammen med tilknytningspersonen, og viser ikke tegn på vilje til å utforske omgivelsene. Hun blir helt ute av seg dersom tilknytningspersonen blir borte, og lar seg ikke trøste når denne så kommer tilbake. Da varierer reaksjonen mellom forsøk på å etablere kontakt, raserianfall eller sint avvisning. Av og til er ambivalente barn så oppskjørtede etter en adskillelse at de er ute av stand til å ta kontakt, eller de blir rett og slett passive.

Utrygg og desorganisert/desorientert tilknytning

Et desorganisert barn har tilsynelatende ingen mål og sammenheng i sin adferd, og signalene kan være svært selvmotsigende. Bevegelsene kan være ufullstendige og avbrutte, og barnet kan virke forvirret eller redd. Mest typisk er mangelen på en samlet tilknytningsstrategi.

Kilde: Tilknytning og barns utvikling, av Lars Smith (2002)

Grunnleggende om tilknytning

Tilknytning er et brennhett tema om dagen, både på foreldrefora og i mediadebatter som handler om barnehagestart, likestilling, permisjonsfordeling og andre ting hvor dette har sin naturlige plass blant argumentene. Det er derfor viktig å vite nøyaktig hva tilknytning innbærer, slik at man lettere kan forstå barnas behov. Bare på den måten kan diskusjonen bli hensiktsmessig og god, og bare på den måten kan vi klare å holde fokuset på barna fremfor på oss selv, våre kjønnsrollemønster og vår inntjeningsevne. I denne artikkelen finner du med mest grunnleggende av det grunnleggende om tilknytning.

Begynnelsen…

Det nyfødte menneskebarnet er blant pattedyrenes mest sårbare nykomlinger. Der hvor for eksempel føllet stavrer seg på beina og løper etter bare noen timer, bruker mennesket minst et år på å klare det samme. Det er til og med hevdet at barnets første tre måneder er for et fjerde trimester å regne, siden det pr alle definisjoner egentlig fortsatt er et foster – bortsett fra at hodeomkretsen er så stor at barnet må fødes før det er for sent.

Menneskebarnet er således fullstendig avhengig av varme, beskyttelse og mat, og naturen har gitt oss et godt redskap for å klare dette. Relasjonen mellom opphav og avkom er det som skal sikre barnets overlevelse, ved blant annet å sørge for at barnet vil søke nærhet og gi klare, umiskjennelige signaler om at kontakt ønskes.

Tilknytningen er et emosjonelt bånd

Men tilknytningsbegrepet omfatter også mye mer enn bare det fysiske behovet. Etterhvert som barnet vokser, vil nemlig det følelsesmessige aspektet få større og større betydning. De fleste kjenner til begreper som separasjonsangst og fremmedfrykt, og vet at dette som oftest inntrer rundt 7 måneders alder. Dette er interessant nok omtrent samtidig som et normalt utviklet barn vil komme seg opp på alle fire og bli stadig mer mobil, og trenger en sterk grunn og motivasjon for ikke å bevege seg for langt bort fra foreldrene. Ennå er ikke barnet erfarent nok til å vite at det kan havne i stor fare om hun forsvinner utenfor foreldrenes rekkevidde, men hun føler instinktivt at hun må holde seg nær omsorgspersonene sine. Likeledes vil hun begynne å diskriminere mellom personer, og viser klart hvem hun foretrekker, hvem som er “greie nok” og hvem som ikke får komme nær henne  i det hele tatt. Man sier at barnet har begynt å danne tilknytningsbånd, og at hun nå har et tilknytningshierarki.

Mat eller mykhet?

Hvordan og når tilknytningen egentlig dannes, er et spørsmål som stadig diskuteres. Det som er på det rene, er at omsorgspersonene i stor grad kan være med på å påvirke tilknytningsbåndets kvalitet. Det kan være nærliggende å tenke at tilknytningen avgjøres av hvor maten finnes, altså at en ammende mor vil være standardsvaret, men slik er det faktisk ikke. Harlow og Zimmerman utførte så tidlig som i 1969 et eksperiment med nyfødte apebarn, som ble utstyrt med to utgaver av “mamma”. Den ene var av ståltråd og var utstyrt med melk, mens den andre var laget av ull og mykt skinn. Apeungene gikk selvsagt til ståltrådmammaen når de var sultne, men ellers holdt de seg helst hos tøyversjonen. Hit løp de også når de følte seg truet eller usikre, og dette peker klart i den retningen at mattilgang i seg selv ikke er avgjørende for hvem som settes øverst i tilknytningshierarkiet.

Derimot viser det seg at den som er mest responsiv, som kommuniserer mest og best med barnet på en hensiktsmessig måte og som er aktiv og interessert i “samtalen”, også er den som rangerer høyest. Det er umulig å generalisere, men likevel viser det seg oftest at denne rollen blir mor til del. Kanskje er det slik at kombinasjonen mellom 9 måneders svangerskap, mors egne hormoner i barseltiden, hennes brystmelk og en sterk, sensitiv interesse for barnet setter henne i en særposisjon hva nærhet til barnet angår?

Tilknytningsbåndets kjennetegn

I følge Bowlby, som er selve tilknytningsteoriens far, finnes det fire kjennetegn på et tilknytningsbånd.

For det første skal det opprettholde nærhet. Barnets ønske om å være nær omsorgspersonen balanseres opp mot eksplorasjonsbehovet, altså barnets nysgjerrighet og ønske om å dra på oppdagelsesferd. Barnet blir også urolig ved atskillelse, og vil sette i gang en såkalt tilknytningsatferd med mål om å påvirke omsorgspersonen til å komme tilbake. Dette kan være protester, gråt, utstrekking av armer eller å følge etter vedkommende. Denne blir også brukt av barnet som en trygg havn, som hun finner trygghet hos når ting kan være litt leie og skumle, og som trygg base når hun ønsker å oppdage verden litt på egenhånd. Da vil hun ta stadig større og større turer ut, men kommer alltid tilbake til den trygge basen sin før hun legger i vei på ny oppdagelsesferd. Sånn vet hun at tryggheten alltid er tilgjengelig for henne når hennes egen grense er nådd.

Tilknytningsutvikling

Prosessen med å danne gode, sterke tilknytningsbånd starter fra det øyeblikket barnet blir født, om ikke før, og fortsetter til barnet nærmer seg skolealder. Boka Barne-og ungdomspsykologi deler denne inn i tre forskjellige faser:

1. Pre-tilknytning (ca 0-3 måneder)
   Barnet er opptatt av andre menneskers ansikter, følger dem med øynene og prøver å oppnå kontakt ved å smile, “snakke”, gråte og så videre. Hensikten er å skape nærhet. Oppmerksomheten rettes mot de fleste mennesker som kommer hennes vei, og hun har ennå ikke skapt seg noe hierarki eller preferanser utover det at det lukter melk hos mamma dersom hun ammer.
2. Tilknytning-under-dannelse (ca 3-7 måneder)
   Barnet har fortsatt ikke begynt å diskriminere, men etterhvert i denne fasen vil hun begynne å gjøre forskjell på folk. Noen får kanskje fler smil enn andre, mens andre igjen møter en heller kald skulder. Dette kan man også se i relasjonen med foreldrene/omsorgspersonene, og barnet retter gjerne mer oppmerksomhet mot den ene av dem, vanligvis mor. Hierarkiet er i ferd med å tre frem.
3. Etablert tilknytning (ca 7 måneder – 3-4 år)
   Nå reagerer barnet negativt på fremmede personer, og antas nå å ha etablert en genuin følelsesmessig binding til en bestemt person. Hun reagerer kanskje kraftig på adskillelser, med tilknytningsatferd som tidligere beskrevet. Her begynner hun også å benytte seg av både trygg base og trygg havn dersom situasjonen krever det, og hun er i stand til å danne tilknytning til flere personer. Likevel er det kanskje bare én som vil være hovedtilknytningspersonen.

Det er dog viktig å merke seg i denne sammenhengen at dette også avhenger av barnets medfødte temperament. Tilknytningsatferden vil utløses av stress og/eller påkjenninger, og barn er like forskjellige som folk flest. Noen har høyere terskel enn andre, og selv om barnet ditt ikke reagerer så sterkt som her beskrevet, behøver ikke dette i seg selv å bety at hun/han ikke er trygt tilknyttet – det kan rett og slett være at du har med en forholdsvis laid-back person å gjøre, som ikke ser noen umiddelbar grunn til å lage stor ståhei for ingenting.

Hvorfor tilknytningen er så viktig

I Barne- og ungdomspsykologi står det også å lese at

I en rekke undersøkelser har en funnet at barn som er blitt klassifisert som trygt tilknyttet i spedbarnsalderen, senere har vist seg å ha en mer positiv utvikling på det kognitive, det sosiale og det emosjonelle området. Omvendt er det påvist klare sammenhenger mellom en utrygg tilknytning i spedbarnsalderen og senere atferdsproblemer og utviklingsforstyrrelser (Belsky og Nezworsky 1988).

Dette kan ha mange forklaringer, men om man setter dette i sammenheng med andre teorier, for eksempel Erikssons teori om menneskets åtte aldre, blir man kanskje litt klokere. Han mente nemlig at barnets første halvannet leveår handler om tillit vs. mistillit, og at det er her barnet lærer noe grunnleggende om verden. Enten opplever barnet at verden er et trygt sted å være og utvikler en grunnfast tillit til miljøet rundt seg, eller så vil hun oppfatte verden som utrygg, skummel og uforutsigbar.

Dette har igjen stor virkning på hvordan barnet vil utvikle seg videre i livet, og det er kjent fra psykologien ellers at erfaringer fra barneårene kan henge igjen langt inn i voksen alder. Et menneske som er åpen og trygg i verden vil få helt andre forutsetninger enn et menneske som er innesluttet, mistenksom og alltid på vakt.

Den aller beste starten vi kan gi barna våre, er derfor å sørge for at denne første tilknytningen blir så stabil og trygg som overhodet mulig.

Derfor bør du bære

Babybæring ser ut til å ha kommet for å bli. Overalt dukker det opp bilder, TV-reportasjer, og artikler om bæring av barn, og det er en stadig voksende trend også her i Vesten. Her har du en rask oversikt over bæringens fordeler og ulemper (i den grad det kan sies å finnes noen):

Hvis du trenger hendene frie, så får du det ved å bære barnet ditt på denne måten. Dermed kan du ta vare på babyen din samtidig som du leker med treåringen, og alles behov er ivaretatt. Ja, du kan tilogmed amme babyen din i en slik, mens du gjør andre ting! Men ikke regn med å få gjort noe større husarbeid, siden du antagelig vil bære et så lite barn fremme på magen. Da begrenser de store bevegelsene seg av seg selv. Småting som datajobbing, rydding, enkel støvtørking, shopping og lufting av hunden er derimot helt reelle forventinger å ha. Dessuten kan du, når barnet blir litt større eller du får litt mer dreisen på det, bære på ryggen. Da kan du tilogmed luke blomsterbed eller vaske gulv på denne måten.

Bæring fremmer amming

Det skjer noe med hormonene dine (og forresten også barnets) når du holder ungen din tett inntil deg. Det hormonet som styrer melkeutdrivningsrefleksen heter oxytocin, og blir frigitt ved kroppskontakt og dermed også bæring. Derfor kan det være en god idé å bære så mye som mulig dersom du har problemer med å få opp melkeproduksjonen. På den annen side kan det også være bra for en baby som ikke har så god sugeevne eller matlyst, siden det fristende brystet bare er en nesetipp unna.

Bæring er bra for barnets utvikling

Et stresset og gråtende barn produserer mye stresshormon, og dette er direkte hemmende på hjernens utvikling. Samtidig viser det seg at barn som blir båret ofte gråter gjennomgående mindre enn barn som ikke blir det, og disse to tingene sett i sammenheng forteller oss at bæring dermed fremmer hjernens utvikling. Dessuten får barnet flere sanseinntrykk i båret tilstand, og denne stimulansen er også utviklende.

Bæring føles trygt

Bæring er trygghet for mor og barn. Du behøver ikke bekymre deg og stadig sjekke hvordan hun har det, siden du har full kontakt hele tiden og kan føle enhver bevegelse. Ungen din er samtidig på den tryggeste plassen på jord – tett inntil mammaen sin. Ingenting er bedre enn det. Dessuten har hun full anledning til å gjemme det lille hodet sitt inn mot deg og sovne dersom inntrykkene blir for mye å fordøye, og denne muligheten har hun ikke i en vogn.

Bæring fremmer tilknytningen

Din aller vikigste jobb som mamma er å legge tilrette for at barnet ditt kan danne en så trygg og stabil tilknytning som mulig. Dette er en prosess som starter når babyen er nyfødt, og som vil være det som sørger for at hun er trygg den dagen hun begynner å bevege seg for egen maskin. Da vil nemlig et trygt tilknyttet barn bruke omsorgspersonen sin som en trygg base hun helst vil være i nærheten av i en ny og kanskje skremmende situasjon, og uten den ville hun kanskje ha rotet seg bort ganske fort. Et barn som blir båret og som får masse kroppskontakt, får rikelig anledning til å knytte disse båndene.

Dersom du har lyst til å investere i et bæresjal, kan du gjerne besøke Hjemmemamma.coms egen nettbutikk. Der finner du både elastiske og vevde sjal, samt ringslynger.

Smart mammadalt

Det er nesten til å bli tussete av. Din før så lille og harmoniske pode blir plutselig rasende hvis du går forbi uten å plukke ham opp, du kan ikke bevege deg en halvmeter unna ham uansett, og han setter opp et drama uten sidestykke hvis noen andre prøver å trøste ham. Samtidig hører du svigermor hviske i krokene om bortskjemte mammadalter, og før du vet ordet av det begynner hun å legge opp en slagplan for å “plukke det av ham” før han blir helt ødelagt (underforstått: du er en dårlig mor som “lar ham få vilja si” hele tida).

Men stopp litt. Det din svigermor kanskje ikke vet, er hvorfor ungen din oppfører seg på denne måten. Det har ingenting med din mangel på mammatalent å gjøre – snarere tvert imot!

Din lille baby kom nemlig til verden med visse behov. For det første må han få mat, han må holdes varm og han må koses og prates med for å få den stimulansen han trenger for å utvikle seg. Men han trenger også noe mer. En bitteliten kropp i en altfor stor verden trenger nemlig også beskyttelse fra fare. Uten dette vil han rett og slett ikke få muligheten til å utvikle seg slik han skal. Derfor begynner han ganske snart å skille mellom kjente og fremmede, og han foretrekker ganske fort de menneskene som tar vare på ham oftest – sannsynligvis deg og pappaen.

Etterhvert som han vokser og utvikler seg, blir også hans bånd til omsorgspersonene sterkere. Han blir stadig tydeligere på hvem han ønsker å være hos, og når han nærmer seg 7-8 måneder gammel vil han kanskje ha kommet så langt i sin utvikling at han faktisk blir redd og gråter når fremmede kommer for nære. Dette er en helt naturlig og ikke minst sunn reaksjon, som tyder på at han nå er i ferd med å ferdigdanne tilknytningen til foreldrene sine.

For det er ikke selvsagt at et barn får lov til å danne en slik trygg og god tilknytning. Det vil nemlig ikke kunne skje dersom omsorgspersonen ikke er følsom nok overfor barnets signaler, slik at han dermed blir fratatt muligheten til å delta i et samspill med noen som gir ham svar. Og nettopp derfor er det altså et særdeles godt tegn at ungen din nå går gjennom en skikkelig mammadaltperiode – selv om det også skal nevnes at noen barn blir verken redde for fremmede eller utpregede mammadalter, til tross for at de er trygt tilknyttet foreldrene sine.

Timingen på denne mammadaltperioden er heller ikke tilfeldig. Det er som regel rundt disse tidene at han begynner å tenke på å forflytte seg rundt for egen maskin, og med dette begynner en helt ny periode både for ham og for dere. Trygghetsbehovet hans dreier seg fra og med nå ikke bare om hvem og hva som kan skade ham, men også hvordan han kan skade seg – og dette er en markant forskjell! Han kan nemlig finne på å vandre avgårde hvorsomhelst og gjøre hva som helst, dersom han da ikke har et usynlig bånd som holder ham fast til de trygge omsorgspersonene sine.

På fagspråket kalles dette fenomenet for en “trygg base”. Du vil kunne observere dette dersom du og ungen din er ute på et fremmed sted eller i en helt ny situasjon. Da vil han gjerne holde seg nært inntil deg, og gjerne sitte på fanget i starten. Etterhvert tør han kanskje å være på gulvet rundt deg, og kanskje han også tar seg noen sveiver rundt omkring – men han kommer alltid tilbake til deg for å forsikre seg om at alt er trygt før han igjen legger ut på sin oppdagerferd. Dette vil til slutt være det som gjør at han på egenhånd oppdager at verden rundt ham ikke nødvendigvis er farlig, og at fremmedfrykten og separasjonsangsten etterhvert vil avta helt av seg selv.

Denne atferden vil gjerne holde stand frem til han er ganske stor, kanskje 3-4 år gammel. Likevel vil han ikke være en like stor mammadalt i alle disse årene, fordi han utvikler seg også på andre måter enn emosjonelt og motorisk. Han blir nemlig i bedre og bedre stand til å holde et mentalt bilde i hodet sitt også, slik at han etterhvert kan forestille seg at du, som den tryggheten du representerer, er der for ham. Og det er nok.

Det er faktisk smart å være mammadalt en viss periode av livet. Undersøkelser sier tilogmed at trygt tilknyttede barn utvikler seg best både kognitivt, sosialt og emosjonelt, mens det er en klar sammenheng mellom utrygg tilknytning, emosjonelle problemer og utviklingsforstyrrelser.

Det er altså i 7-8 månedersalderen det er mest intenst, når den viktige tilknytningen er i ferd med å ferdigdannes. Ja, det er slitsomt. Men det er sunt, det er nødvendig – og det er slett ingen grunn til å få panikk og sette igang med å “plukke det av ham”, snarere tvert i mot. Dette er faktisk en naturlig og hensiktsmessig atferd som det er all grunn til å bygge opp under, nettopp fordi det vil sikre ditt barns trygghet litt lenger nedi veien.

Om å bære barn

Lukk øynene dine. Tenk deg at du har din varme, gode baby sovende tett inntil brystet ditt. Hør henne sukke avslappet på utpust, og kjenn det lille brystet hennes gå ut og inn, ut og inn mot ditt. Om du bøyer hodet ditt bare en liten anelse, kan du kjenne lukten hennes. Føle håret hennes mot kinnet. Og du fylles av morskjærlighet og glede over dette lille vesenet som er ditt.
Så forestiller du deg at du åpner øynene. Du innser plutselig at du står bakerst i køen ved kassene på IKEA, og at det er rett før jul. Men det gjør ingenting. Du er nemlig ikke det minste stresset, i motsetning til de fleste andre mammaer du ser akkurat nå. For du har sluppet å navigere med barnevogn mellom smale hyller og ulidelig trege mennesker. Du har sluppet å bekymre deg for at noen skal dytte borti vogna og vekke den lille, sovende nydeligheten din. Og når du kommer ut i bilen, har du ingen problemer med å få plass til varene. Det står nemlig ikke noen plasskrevende barnevogn der.

For godt til å være sant? Ikke om du har oppdaget bæringens gleder.

Bæringens glemte kunst

En gang for lenge, lenge siden, på den tiden vi ikke var så opptatte av å være siviliserte, var bæring en naturlig del av barneoppdragelsen. Mødre overalt bar sine barn tett inntil seg, om det var i sjal eller i en dertil egnet og hjemmesydd pose på ryggen. Barna var med på det mor var med på, og fikk ta del i hverdagslivet helt fra starten av. De var en del av det som skjedde. De var en del av familien. Men så bestemte menneskene seg for å være siviliserte isteden.

For med den vestlige sivilisasjonen slik vi nå kjenner den, kom også en fremmedgjøring av kvinnekroppen og et ideal om kjølig avstand mellom mennesker – inkludert de små. Barnevognen ble oppfunnet, fine damer fikk ikke lenger lov å amme barnet sitt selv (det betydde jo, måtte Gud forby, at hun blottet brystet!), og fysisk, menneskelig kontakt ble sett på som en nødvendighet for å skape arvinger. Med dette forsvant en viktig og flott del av barneoppdragelsen fra den vestlige kulturen. Barna ble skjøvet bort, og oppfordret til å tie så mye som mulig. De hadde ikke lenger noen verdi i seg selv.

Heldigvis er dette barne- og oppdragersynet på vei bort. Men likevel henger det dessverre litt igjen fra tidligere generasjoner, selv om vi kanskje ikke alltid er klar over det. Ennå måles ofte mammakompetansen i hvor fort hun har fått barnet over i sin egen seng, og hvor fort barnet er nattavvent. Ennå brister vestlige morshjerter over å høre den lille ungen skrike seg i søvn, fordi det er det samfunnet, og kanskje også hun selv, forventer. Ennå har vi mye å lære av andre kulturer.

For heldigvis er det ikke alle som har glemt.

Naturlige instinkter

Det kommer neppe som noe sjokk på noen at mennesket regnes som et pattedyr av biologene. Kloke hoder har dertil kommet på at pattedyrene kan deles videre opp i to grupper. Den første gruppen er dem som klynger seg til et hi eller rede for å overleve, og den andre er dem som klynger seg til foreldrene sine. Her hører vi, heller ikke overraskende, til den siste gruppen pattedyr.

Det nyfødte spedbarnet kommer til verden utstyrt med reflekser som fra naturens side er ment som en overlevelsesmekanisme. Griperefleksen er rester fra den tida vi var hårete nok til å bli holdt fast i, og mororefleksen skulle forhindre katastrofen ved fall. Evolusjonsmessig er det derfor naturlig å sammenligne oss med aper, sjimpanser og så videre. Disse såkalte foreldreklyngerne har nemlig én ting til felles: de blir båret tett inntil mor eller far så lenge det er hensiktsmessig for avkommets (og dermed også rasens) overlevelse.

Selve spedbarnets skrik kan også være en etterlevning fra tidligere tider. For en foreldreklynger er nemlig adskillelse ensbetydende med livsfare. Et spedbarn som ble forlatt liggende på savannen, ville med all sannsynlighet mistet livet ganske raskt. Om det ikke ville frosset i hjel, ville det ganske sikkert blitt tatt av et rovdyr lenge før det i det hele tatt rakk å dø av sult.

Så er det kanskje ikke så rart, når alt kommer til alt, at et lite barn aller helst vil være inntil den varme, trygge mammaen sin så mye det kan. Og kanskje er mammaen utstyrt med en god porsjon naturlige instinkter også, slik at det vil kjennes veldig riktig ut for henne å holde ungen tett inntil seg?

Bæreinnretningen – det beste redskapet siden hjulet

Likheter til tross, det er likevel et par ting som skiller oss fra de andre foreldreklyngende pattedyrene. For det første og mest åpenbare, har vi forferdelig lite hår igjen å gripe tak i for den lille, alle hennes reflekser til tross.

For det andre er menneskebarnet den minst utviklede foreldreklyngeren av dem alle – det blir til og med sagt at de første tre levemånedene er å regne for et fjerde svangerskapstrimester fordi barnet ennå er så lite utviklet, men måtte fødes før hodet ble for stort for den kvinnelige anatomien. Nærhet til mamma eller pappa blir derfor ekstra viktig, og den lille menneskebarnet har behov for dette betraktelig mye lenger enn andre pattedyr.

Og sist, men ikke minst, er mennesket i stand til å bruke redskaper. Det har gitt oss uendelig mange fordeler, men den viktigste er kanskje at denne egenskapen gir oss muligheten til å følge våre instinkter til tross for at utviklingen har tatt oss bort fra vår opprinnelige natur. Det kan komme godt med når man har et lite barn å ta seg av. For hvor mange foreldre har vel ikke brukt timesvis på å vugge, trille, bysse – og nettopp bære?

Noe av det smarteste mennesket noen gang fant opp, var nemlig forskjellige bæreinnretninger som gjør det mulig å bære sine barn tett inntil seg og samtidig ha begge hender frie til å gjøre andre, nødvendige ting. Og de kommer i utallige varianter, former og farger, slik at selv den mest stilbevisste av oss vil kunne finne en bæreinnretning som passer akkurat hennes smak.

Fargesprakende mangfold eller diskréte nyanser?

Ja, det kan du faktisk velge selv, alt ettersom hvilke klær du har på deg, hvilket humør du er i eller hva barnet ditt trenger akkurat nå. Hva med et godt og mykt elastisk sjal for å kose med en liten, urolig baby som trenger masse kroppskontakt med mammaen sin for å roe seg? Eller hva med en stilig Mei tai på turen ned til butikken, eller ryggbæring i vevd sjal når dere skal lage middag?

Det er vanskelig å beskrive forskjellen på alle bæreinnretningene, men her er en liten oversikt over de mest vanlige:

Elastisk sjal:

Elastisk sjal er mykt og godt, og former seg godt rundt barnet for litt ekstra bærekomfort og kos. Derfor passer det også best til de minste barna. Sjalene er som regel 5 meter lange, og når man først har knytt det på seg én gang, så kan man ta barnet inn og ut igjen en rekke ganger før man behøver å stramme det eller knyte det på nytt. Derfor er det også særdeles godt egnet til lengre shoppeturer, hvor det blir mye ut og inn av bilen. Knyt det på dere før dere drar, så er det bare å flytte barnet fra bilsetet til sjalet og tilbake igjen.

På bildet: Moby Wrap

Vevd sjal:

Vevd sjal er mye stødigere enn elastisk sjal, og gir bedre støtte når barnet begynner å bli litt tyngre. De kommer i forskjellige lengder, alt ettersom hvilken størrelse du selv er, og hvilken metode du foretrekker å bruke når du skal knyte på deg barnet ditt. Med dette kan du bære barnet ditt trygt både på magen og på ryggen – men vent med det siste til barnet er så stort at det uten problemer kan holde hodet selv, eller til du er så stødig på teknikken at du kan knyte slik at barnet får god nok støtte.

På bildet: Didymos

Meitai:

Meitai (også stavet Mei Tai) er en slags ”tøymeis” som har sitt opphav i Kina. Typisk er at det er en stoff-firkant (også kalt panel) med fin dekor, og med lange remmer i hvert hjørne. Noen kommer også med en egen sovehette som man drar over barnets hode når hun sovner. Meitaien kan brukes av barn i alle aldre, og man kan bære både på mage og på rygg med den – alt ettersom hva man selv har lyst til og behov for akkurat da. Denne er manges favoritt, siden den er rask og enkel og knyte på seg, og heller ikke blir så varm som et sjal kanskje kan bli. Derfor egner den seg også godt til turbæring eller husarbeid.

På bildet: Babyhawk

Ringslynge:

Slynger kan på mange måter sies å være en forenklet utgave av sjal. Her har man et langt stoffstykke som tres gjennom to ringer for feste og hold, og det er med disse man regulerer hvor stramt stoffet skal sitte. Det er veldig enkelt å ta på seg, og passer godt til korttidsbæring eller om man skal bære barnet i søvn om kvelden. Det kommer også egne badeslynger, som er spesielt godt egnet til vannaktiviteter som babysvømming, en dag på stranda eller rett og slett en helt vanlig dusj. Tips: Om du har en slik for hånden, slipper du mye styr dersom dere tar dere en tur til svømmehallen en dag!

På bildet: Sakura Bloom

Trøste og bære

Det er utallige fordeler med å bære barnet ditt på denne måten. Det mest åpenbare er jo at du selv får hendene frie til andre ting samtidig som barnet ditt er godt ivaretatt, men det er også andre ting som kan være verdt å tenke over.

Det finnes ikke noe sted som føles tryggere og bedre for ungen din enn nettopp inntil brystet ditt. Der hører hun mange av de samme lydene hun kjenner så godt fra tiden i magen, og sovner lett inntil den gode varmen til mammaen eller pappaen sin. Dessuten får hun stimulert sansecellene i huden, og får massevis av den livsviktige berøringen. Undersøkelser har faktisk vist at berøring er like viktig som mat når de er helt små, og det viser seg at barn som aldri blir berørt vil visne bort og til slutt dø av mangelen. Forskning viser også at barn som blir båret i mer enn tre timer om dagen, gråter bare halvparten så mye som barn som ikke blir det – også på kveldstid.

Den tette kroppskontakten gjør også noe med hormonbalansen i kroppen, både hos mor og barn. Stresshormonet kortisol synker betraktelig, mens ”fred og ro-hormonet” oksitosin stiger tilsvarende. Dette er også det samme hormonet som styrer melkeproduksjon og –utdrivning, så bæring fremmer dermed også ammingen.

Små barn bæres gjerne i hva man kaller froskestilling, med magen inntil mor og med knærne høyere enn rumpa. Denne stillingen er optimal for utviklingen av hofteleddene, og er den samme stillingen barn med medfødt hoftedysplasi får når de bruker en korrigerende pute mellom beina. I tillegg er denne stillingen veldig god for ryggen, som jo naturlig har en krumning fra barnet lå i magen. Ofte kan det være ubehagelig for et lite barn å ligge rett ut på ryggen i lengre tid, nettopp fordi ryggen hennes ikke har rukket å rette seg helt ut ennå. Om hun blir båret, får ryggen hennes den tiden den trenger til å rette seg ut i et mer naturlig tempo.

Froskestillingen er dessuten en veldig god stilling å være i for barn med magevondt eller kollikk. For det første hjelper det å ha beina litt godt opp mot magen, slik hun har nå, og for det andre sitter hun nå ”med riktig side opp”, slik at lufta lettere kommer ut begge veier. Det skader selvsagt heller ikke at hun er tett inntil det tryggeste og mest beroligende hun kjenner til, og at mamma og pappa kan bære henne rundt på en behagelig og ergonomisk riktig måte.

Optimal læring

Men også for større barn finnes det gode fordeler med å bli båret. For det første trenger jo også de kroppskontakt og oppmerksomhet fra mamma og pappa, men de får også ta del i familielivet på en helt annen måte enn de ville fått dersom de bare skulle være på gulvet eller i vogna. Nå kommer de opp i høyden og kan se ansikter på samme nivå som sitt eget, og faktisk være en naturlig del av samtalen istedenfor å måtte vente på at noen stikker hodet sitt ned til dem. Dette er uvurderlig for barnas sosialisering.

Barn er også mer våkne desto større de blir. Det betyr at de tar inn informasjon fra omgivelsene hele tiden, og lærer mye om verden bare ved å være i den. Hun vil med andre ord lære om husarbeid bare ved å sitte på ryggen din mens du henger opp klesvasken, og det er helt sikkert ikke dumt å gjøre oppvasken til en spesiell kosestund for deg og henne heller!

Så lenge hun er trygg og rolig inntil mamma eller pappa, er hun også i det man kan kalle ”stille, observerende modus”. Dette sies å være den aller mest optimale tilstand for læring, hvor hun kan ta inn så mye informasjon hun trenger og er istand til å ta i mot akkurat nå. Og dersom inntrykkene blir for mange for henne, kan hun bare snu seg inn mot deg, lukke øynene sine og sovne trygt istedenfor.

Bæring stimulerer også andre sanser. Ta for eksempel vestibulærsansen (balansen) og den kinestetiske sans (orientering i rom). All den tid barnet følger dine kroppsbevegelser, vil hun bruke og øve opp både sin indre muskulatur og balansesans. Hun vil også få kjenne på hvordan det er å være forskjellige steder i romdimensjonen – noen ganger er hun høyt, andre ganger er hun lavt, noen ganger snur dere til venstre og andre ganger til høyre.

Alt dette stimulerer og fremmer barnets sansemessige utvikling. Men det beste av alt, er at bæring styrker den viktige tilknytningen mellom foreldre og barn. Dere lærer å kjenne hverandre bedre desto mer tid dere tilbringer sammen, og det er lett å lese og bli kjent med barnets minste signaler når man har det så tett inntil seg. På samme måte lærer barnet at de viktigste menneskene i hele hennes verden er trygge, kjærlige og tillitsverdige omsorgsmennesker. Bare det er grunn god nok i seg selv.

Den som Googler, hun finner

Dersom du ennå ikke har oppdaget og følt bæregleden på kroppen, kan det på det sterkeste anbefales. Du finner bæresjal blant annet på Hjemmemamma.coms nettbutikk, og dersom du er riktig heldig, kan det jo også være at du finner akkurat det du leter etter på steder som Finn, QXL eller Ebay til en rimelig penge.

Nettstedet www.tettinntil.no har også masse god informasjon om bæretøy og bæring generelt. De har i tillegg bæretreff rundt omkring i landet fra tid til annen, som gjerne annonseres på forumet deres. Her kan du prøve forskjellig bæretøy og få god veiledning av mer erfarne bærere dersom behovet skulle være tilstede. Siden har også et eget underforum for salg av brukt bæretøy, så det kan lønne seg å titte innom av og til.

Og hvem vet – kanskje du også snart befinner deg i en lang kassekø mens du lurer på hvorfor du er så avslappet?