for deg som er hjemme med barn - eller som drømmer om et roligere liv med dem som betyr mest

Om begrepet grensesetting

Et begrep som brukes ofte og brukes mye når det er snakk om barneoppdragelse, er ordet grensesetting. Man må sette grenser for barnet. Barnet tester grensene dine. Men hva innebærer dette egentlig? Som med begreper flest, så hender det mange ganger at man rett og slett legger forskjellige ting i det og at man ender opp med å snakke om helt forskjellige ting.  Grensesetting kan bety så mangt, og inneholdet kan være så mye forskjellig, avhengig av hvem man snakker med og hvilket barne- og verdisyn som ligger til grunn.

Gamlemåten

For det første har man den gammeldagse betydningen. Barn er pr default utspekulerte smådjevler som gjør alt de kan for å bryte reglene og true vårt velfungerende samfunn – og det må vi hindre dem i. Vi må sette grenser. Vi må hindre dem, kue dem og kanskje til og med tukte dem inn i vår egen verden, sånn at de kan fungere som ansvarbevisste samfunnsindivider på sikt.

En barneoppdragelse med dette barnesynet til grunn, skaper god grobunn for konflikt. Man anser jo nemlig barnet for å være i krig med de voksne, sånn at alle uoverenskommelser defineres som en kamp. Barnet truer de voksnes grenser, og den voksne må derfor fungere som en grensevakt. Her kommer ingen forbi!! «Han vet hva han vil», sier foreldrene. «Han tester grenser, han VET at han ikke får lov – det er derfor han gjør det, den lille ….!». Og så responderer foreldrene deretter, fordi de etter sigende er staere enn ham. De skal, på beste Bush-vis, vise den lille ypperen at de jommen kan gi svar på tiltale, og at man neimen ikke skal komme her og komme her, for da blir det bråk!

Positiv grensesetting

Men grensesetting kan også ha en helt annen betydning. Her trekkes det paralleller til livmor og til kjærlige armer, og barnet er omsluttet av trygghet og grenser av en helt annen art. Fokuset er ikke på barnet, men på den trygge rammen man setter rundt ham – og dermed altså på foreldrene. Ansvaret ligger hos dem, og ikke hos barnet. Tanken er at man skal «holde barnet» – først i fysisk forstand, i livmor, i armer og kanskje til og med i svøp eller bæretøy, og deretter i abstrakt forstand. Man «holder barnet» i tankene, og bruker ord og handling for å opprettholde de kjærlige grensene.

Med denne type grensesetting ser man barnet som et selvstendig individ som fortjener respekt, og som har visse forutsetninger basert på modning og utvikling. Man oppdager stadig «nye» ting om barn, som for eksempel at barna ikke kobler ting på samme måte som oss og at vi derfor ikke kan anta at de «tester grensene» med utspekulert viten og vilje, bare for å trasse oss. Barnet har sin egen vilje, som skal anerkjennes og tas på alvor. Dette betyr ikke at barnet alltid skal få det som hun vil, men hennes vilje defineres ikke som en krigserklæring. Isteden får hun en forklaring om at «ja, jeg ser du er sint, og det har du rett til å være, men du kan ikke tegne på veggen fordi mamma virkelig ikke har lyst til å vaske det vekk igjen!». Deretter følges det opp med å gi barnet et positivt alternativ isteden, i dette eksempelet et tegneark – eller rett og slett en pute hun kan slå på for å ta ut aggresjon og skuffelse på noe som ikke tar skade av det.

Kombinasjon

Innimellom disse ytterpunktene finnes naturlig nok en rekke av kombinasjoner og grader. Man er ikke nødvendigvis gestapo om man kjører en streng barneoppdragelse, og man er vanligvis ikke så avbalansert og harmonisk at man alltid klarer å praktisere positiv grensesetting heller.

Det viktigste er at man har et bevisst forhold til det. Spørsmål det er viktig å stille seg, er:

  • Hvordan vil du være, og hvorfor?
  • Hvordan vil du oppdra ungen din, og hvorfor?
  • Hvilke forutsetninger har ungen din for å forstå de grensene du setter?
  • Hva oppnår du?


5 thoughts on “Om begrepet grensesetting”

  • Er det ikke litt søkt å blande inn både satanisme, Bush og Hitler når du snakker om opposisjonen, hva? Hvorfor ikke dra inn FrP når du først er igang? Innlegget ditt virker jo i utgangspunktet analytisk og balansert nok, men det blir jo etter hvert ganske klart hvilken side av gjerdet du sitter på. Jeg håper i hvert fall at mødre og fedre (de få som måtte komme inn hit, da denne siden tydeligvis er rettet mot foreldre av deg kvinnelige kjønn) som strever med å finne metoden de ønsker å oppdra sitt barn etter, baserer valget sitt på mer enn dine meninger.

    Selvsagt skal man lytte til sitt barn. Men jeg har ikke noe problem med å si at man skal kunne tvinge sin mening på barnet dersom meningene ikke er kompatible, det være seg om barnet skal være seint oppe, om barnet vil leike med vannpistoler tidlig på våren, om barnet vil tegne på veggen, eller tilsvarende. Jeg er enig i at man skal prøve å forklare først når en disputt oppstår, og gjerne de påfølgende gangene også. Men når barnet tegner på veggen 10. gangen, har du valget mellom å retapetsere stua for å ufrivillig tilby barnet et nytt lerret, eller å kaste tegnesakene luks ut vinduet. Og personlig velger jeg sistnevnte.

  • Kanskje jeg burde blandet inn surmagede kommentarskrivere også? 😉

    Ja, dette er en side for mammaer. Fedre må selvsagt gjerne lese og kommentere, men det er primært mødre jeg skriver for. Det finnes flere gode sider for fedre, blant annet farogbarn.no. Forhåpentligvis finner du mer mannfolkretta stoff der, om det er det du savner. Jeg har aldri noen sinne hevdet å sitte på Sannheten og Den Eneste Mulige Måten å oppdra unger på, men dette er mine meninger og tanker om saken. Vil du lese om noen andres, så må du nok gå til en annen blogg. 🙂

    Men jeg tror dog du bør lese dette innlegget en gang til – det som faktisk STÅR der – uten forutinntatte meninger om hva jeg står for og ikke. Jeg ville nok ikke kastet tegnesakene ut vinduet, men det er mye mulig at snuppa ville måtte finne seg i å sitte pent i stolen sin dersom tegnesakene var i umiddelbar nærhet.

  • Først og fremst, nå var FrP-kommentaren min riktignok ment som en spøk. Jeg skrev «» (uten mellomrom) etter kommentaren, men det likte ikke bloggen din. Så jeg ser at det jeg skrev kunne tolkes en smule surmaget. Jeg skal holde meg til smileys heretter. 🙂

    Videre var ikke det at denne bloggen primært er rettet mot mødre og ikke fedre hovedpoenget mitt. Derfor kommentaren i parantes. Jeg bare synes ikke så mye om at slike foreldresider er rettet mot et spesifikt kjønn. Skulle jo mene det ville være bedre å fokusere mest på temaet, og ikke på kjønnet til leseren. Men nok om akkurat det.

    Hovedpoenget mitt var hvordan du startet innlegget ditt, og hvordan du formelig demoniserer de som mener det at barn i utgangspunktet vil teste grensene og i verste fall kan spinne ut av kontroll hvis ikke grenser settes (ref: ekstremtilfellene i disse Supernanny-programmene). Jeg er selv en av de som mener at foreldre vet best hva som er godt for barna. Videre mener jeg at selv om man selvsagt skal høre på barna og prøve å legge til rette for ønskene deres, så skal barna til syvende og sist rette seg etter foreldrene sine. Og naturlig nok føler jeg meg stigmatisert, når du svært syrlig og nedlatende indirekte stempler meg som en gammeldags barbar, som formelig slår ulydige barn med klubbe og drar de rundt etter håret.

    Du kan godt si at du ønsker å sette ting på spissen. Men jeg synes det hele bare ble veldig feil. Følgelig kan man jo sette den alternative retningen på spissen også. At man ved å velge en såpass snillistisk Mahatma-Gandhi-møter-flowerpower-måte å oppdra barna på, fører til at de vokser opp enten som kriminelle lømmeler uten respekt for hverken andre personer eller deres eiendom, eller som ryggradløse vinglebøtter uten bein i nesa. For det første er jo dette synspunktet forferdelig unyansert, og for det andre er det riv ruskende galt.

    Selv om jeg har mine meninger, så er de meningene basert på evaluering av den informasjonen jeg har tilegnet meg. Følgelig avfeier jeg ikke andres synspunkter sånn uten videre. Og selv om en tekst er 90% ufornuft, kan den fremdeles være 10% fornuft. Så jeg synes derfor du med fordel kunne hatt en litt mindre spydig og overfra-og-ned holdning til meninger som klæsjer med dine egne. Spesielt siden denne bloggen har som formål å informere og hjelpe andre (basert på ditt valg av domene) og å utgjøre deler av eller hele levebrødet ditt (basert på at den er full av reklame og annonser).

  • Uff, nå forsvant det som stod mellom gåseøynene igjen. Selektiv, denne bloggen din. 😉 Det skulle være en «sarkasme» i HTML-form. Jaja…

  • Hyggelig at du engasjerer deg. 🙂

    For å begynne med begynnelsen:

    90% av kontantstøttemottakere akkurat nå er kvinner. Og om du ser på de forskjellige foreldreforaene rundtomkring på nettet, så glimrer hankjønnet med sitt fravær. Dette leder meg til å tro at de fleste som engasjerer seg på nettet i disse sakene er kvinner, i likhet med de fleste som velger å både jobbe med barn og å være hjemme med barn. Du kan på en måte mene hva du vil om det, men det er nå engang kvinnene som er målgruppen.

    Angående demonisering… Ja, jeg skjønner poenget ditt. Jeg bare ser det helt motsatt av deg – det er ikke starten på innlegget jeg i etterkant ser burde vært skrevet annerledes, det er slutten på det. Jeg skulle antagelig ha malt et tilsvarende på-spissen-bilde av motpartens harmoniske syn, gjerne med hippieskjørt og blomster i håret, for å få en bedre balanse i det.

    For saken er jo nemlig den at det er et kulturelt og historisk faktum at kristendommen er det som ligger til grunn for vårt samfunns barnesyn i dag. Og da snakker vi ikke om den snille varianten med at kirken er åpen for alle og så videre, vi snakker om den strenge, puritanske kristendommen hvor barna måtte døpes så fort som mulig for å redde dem fra helvetes svovel om de skulle dø fulle av arvesynd. Tror vi på det i dag? Nei, de fleste av oss gjør ikke det. Men vi oppdrar gjerne ungene våre som vi selv ble oppdratt, og sånn går skikkene fra generasjon til generasjon. Vi har i dag et samfunn som ser det nødvendig å forby vold mot barn i oppdragelsesøyenmed ved lov. I andre kulturer ville ikke dette engang vært et tema.

    På den annen side har du, som du også sier, de som praktiserer helt fri oppdragelse med fullstendig grenseløse unger som vokser opp uten sammenheng i sin verden i det hele tatt, uten at noen klart definerer hva som er riktig og galt og overlater til ungen å finne ut av det selv. Og nei, jeg tror i grunnen ikke det er så riv ruskende galt å si at et barn som ikke får tryggheten i grensene rundt seg vil stå i fare for å vokse opp med store problemer heller.

    Det er motpoler. Ingen av dem er verken gjennomførbare eller ønskelige, i mine øyne, men det er viktig å være klar over dem og reflektere over hva de står for når det er snakk om et så vidt begrep som grensesetting. Folk legger forskjellige ting i dem. Sånn er det bare.

    Men for all del. Hjemmemamma.com leter etter gjesteskribenter for tiden, så dersom du har lyst til å formulere et innlegg om dette selv, så be my guest (no pun intended). 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge