for deg som er hjemme med barn - eller som drømmer om et roligere liv med dem som betyr mest

Om å bære barn

Om å bære barn

Lukk øynene dine. Tenk deg at du har din varme, gode baby sovende tett inntil brystet ditt. Hør henne sukke avslappet på utpust, og kjenn det lille brystet hennes gå ut og inn, ut og inn mot ditt. Om du bøyer hodet ditt bare en liten anelse, kan du kjenne lukten hennes. Føle håret hennes mot kinnet. Og du fylles av morskjærlighet og glede over dette lille vesenet som er ditt.
Så forestiller du deg at du åpner øynene. Du innser plutselig at du står bakerst i køen ved kassene på IKEA, og at det er rett før jul. Men det gjør ingenting. Du er nemlig ikke det minste stresset, i motsetning til de fleste andre mammaer du ser akkurat nå. For du har sluppet å navigere med barnevogn mellom smale hyller og ulidelig trege mennesker. Du har sluppet å bekymre deg for at noen skal dytte borti vogna og vekke den lille, sovende nydeligheten din. Og når du kommer ut i bilen, har du ingen problemer med å få plass til varene. Det står nemlig ikke noen plasskrevende barnevogn der.

For godt til å være sant? Ikke om du har oppdaget bæringens gleder.

Bæringens glemte kunst

En gang for lenge, lenge siden, på den tiden vi ikke var så opptatte av å være siviliserte, var bæring en naturlig del av barneoppdragelsen. Mødre overalt bar sine barn tett inntil seg, om det var i sjal eller i en dertil egnet og hjemmesydd pose på ryggen. Barna var med på det mor var med på, og fikk ta del i hverdagslivet helt fra starten av. De var en del av det som skjedde. De var en del av familien. Men så bestemte menneskene seg for å være siviliserte isteden.

For med den vestlige sivilisasjonen slik vi nå kjenner den, kom også en fremmedgjøring av kvinnekroppen og et ideal om kjølig avstand mellom mennesker – inkludert de små. Barnevognen ble oppfunnet, fine damer fikk ikke lenger lov å amme barnet sitt selv (det betydde jo, måtte Gud forby, at hun blottet brystet!), og fysisk, menneskelig kontakt ble sett på som en nødvendighet for å skape arvinger. Med dette forsvant en viktig og flott del av barneoppdragelsen fra den vestlige kulturen. Barna ble skjøvet bort, og oppfordret til å tie så mye som mulig. De hadde ikke lenger noen verdi i seg selv.

Heldigvis er dette barne- og oppdragersynet på vei bort. Men likevel henger det dessverre litt igjen fra tidligere generasjoner, selv om vi kanskje ikke alltid er klar over det. Ennå måles ofte mammakompetansen i hvor fort hun har fått barnet over i sin egen seng, og hvor fort barnet er nattavvent. Ennå brister vestlige morshjerter over å høre den lille ungen skrike seg i søvn, fordi det er det samfunnet, og kanskje også hun selv, forventer. Ennå har vi mye å lære av andre kulturer.

For heldigvis er det ikke alle som har glemt.

Naturlige instinkter

Det kommer neppe som noe sjokk på noen at mennesket regnes som et pattedyr av biologene. Kloke hoder har dertil kommet på at pattedyrene kan deles videre opp i to grupper. Den første gruppen er dem som klynger seg til et hi eller rede for å overleve, og den andre er dem som klynger seg til foreldrene sine. Her hører vi, heller ikke overraskende, til den siste gruppen pattedyr.

Det nyfødte spedbarnet kommer til verden utstyrt med reflekser som fra naturens side er ment som en overlevelsesmekanisme. Griperefleksen er rester fra den tida vi var hårete nok til å bli holdt fast i, og mororefleksen skulle forhindre katastrofen ved fall. Evolusjonsmessig er det derfor naturlig å sammenligne oss med aper, sjimpanser og så videre. Disse såkalte foreldreklyngerne har nemlig én ting til felles: de blir båret tett inntil mor eller far så lenge det er hensiktsmessig for avkommets (og dermed også rasens) overlevelse.

Selve spedbarnets skrik kan også være en etterlevning fra tidligere tider. For en foreldreklynger er nemlig adskillelse ensbetydende med livsfare. Et spedbarn som ble forlatt liggende på savannen, ville med all sannsynlighet mistet livet ganske raskt. Om det ikke ville frosset i hjel, ville det ganske sikkert blitt tatt av et rovdyr lenge før det i det hele tatt rakk å dø av sult.

Så er det kanskje ikke så rart, når alt kommer til alt, at et lite barn aller helst vil være inntil den varme, trygge mammaen sin så mye det kan. Og kanskje er mammaen utstyrt med en god porsjon naturlige instinkter også, slik at det vil kjennes veldig riktig ut for henne å holde ungen tett inntil seg?

Bæreinnretningen – det beste redskapet siden hjulet

Likheter til tross, det er likevel et par ting som skiller oss fra de andre foreldreklyngende pattedyrene. For det første og mest åpenbare, har vi forferdelig lite hår igjen å gripe tak i for den lille, alle hennes reflekser til tross.

For det andre er menneskebarnet den minst utviklede foreldreklyngeren av dem alle – det blir til og med sagt at de første tre levemånedene er å regne for et fjerde svangerskapstrimester fordi barnet ennå er så lite utviklet, men måtte fødes før hodet ble for stort for den kvinnelige anatomien. Nærhet til mamma eller pappa blir derfor ekstra viktig, og den lille menneskebarnet har behov for dette betraktelig mye lenger enn andre pattedyr.

Og sist, men ikke minst, er mennesket i stand til å bruke redskaper. Det har gitt oss uendelig mange fordeler, men den viktigste er kanskje at denne egenskapen gir oss muligheten til å følge våre instinkter til tross for at utviklingen har tatt oss bort fra vår opprinnelige natur. Det kan komme godt med når man har et lite barn å ta seg av. For hvor mange foreldre har vel ikke brukt timesvis på å vugge, trille, bysse – og nettopp bære?

Noe av det smarteste mennesket noen gang fant opp, var nemlig forskjellige bæreinnretninger som gjør det mulig å bære sine barn tett inntil seg og samtidig ha begge hender frie til å gjøre andre, nødvendige ting. Og de kommer i utallige varianter, former og farger, slik at selv den mest stilbevisste av oss vil kunne finne en bæreinnretning som passer akkurat hennes smak.

Fargesprakende mangfold eller diskréte nyanser?

Ja, det kan du faktisk velge selv, alt ettersom hvilke klær du har på deg, hvilket humør du er i eller hva barnet ditt trenger akkurat nå. Hva med et godt og mykt elastisk sjal for å kose med en liten, urolig baby som trenger masse kroppskontakt med mammaen sin for å roe seg? Eller hva med en stilig Mei tai på turen ned til butikken, eller ryggbæring i vevd sjal når dere skal lage middag?

Det er vanskelig å beskrive forskjellen på alle bæreinnretningene, men her er en liten oversikt over de mest vanlige:

Elastisk sjal:

mobyd1.jpgElastisk sjal er mykt og godt, og former seg godt rundt barnet for litt ekstra bærekomfort og kos. Derfor passer det også best til de minste barna. Sjalene er som regel 5 meter lange, og når man først har knytt det på seg én gang, så kan man ta barnet inn og ut igjen en rekke ganger før man behøver å stramme det eller knyte det på nytt. Derfor er det også særdeles godt egnet til lengre shoppeturer, hvor det blir mye ut og inn av bilen. Knyt det på dere før dere drar, så er det bare å flytte barnet fra bilsetet til sjalet og tilbake igjen.

På bildet: Moby Wrap

Vevd sjal:

didymos1.jpgVevd sjal er mye stødigere enn elastisk sjal, og gir bedre støtte når barnet begynner å bli litt tyngre. De kommer i forskjellige lengder, alt ettersom hvilken størrelse du selv er, og hvilken metode du foretrekker å bruke når du skal knyte på deg barnet ditt. Med dette kan du bære barnet ditt trygt både på magen og på ryggen – men vent med det siste til barnet er så stort at det uten problemer kan holde hodet selv, eller til du er så stødig på teknikken at du kan knyte slik at barnet får god nok støtte.

På bildet: Didymos

Meitai:

babyhawk1.jpgMeitai (også stavet Mei Tai) er en slags ”tøymeis” som har sitt opphav i Kina. Typisk er at det er en stoff-firkant (også kalt panel) med fin dekor, og med lange remmer i hvert hjørne. Noen kommer også med en egen sovehette som man drar over barnets hode når hun sovner. Meitaien kan brukes av barn i alle aldre, og man kan bære både på mage og på rygg med den – alt ettersom hva man selv har lyst til og behov for akkurat da. Denne er manges favoritt, siden den er rask og enkel og knyte på seg, og heller ikke blir så varm som et sjal kanskje kan bli. Derfor egner den seg også godt til turbæring eller husarbeid.

På bildet: Babyhawk

Ringslynge:

sakurabloom1.jpgSlynger kan på mange måter sies å være en forenklet utgave av sjal. Her har man et langt stoffstykke som tres gjennom to ringer for feste og hold, og det er med disse man regulerer hvor stramt stoffet skal sitte. Det er veldig enkelt å ta på seg, og passer godt til korttidsbæring eller om man skal bære barnet i søvn om kvelden. Det kommer også egne badeslynger, som er spesielt godt egnet til vannaktiviteter som babysvømming, en dag på stranda eller rett og slett en helt vanlig dusj. Tips: Om du har en slik for hånden, slipper du mye styr dersom dere tar dere en tur til svømmehallen en dag!

På bildet: Sakura Bloom

Trøste og bære

Det er utallige fordeler med å bære barnet ditt på denne måten. Det mest åpenbare er jo at du selv får hendene frie til andre ting samtidig som barnet ditt er godt ivaretatt, men det er også andre ting som kan være verdt å tenke over.

Det finnes ikke noe sted som føles tryggere og bedre for ungen din enn nettopp inntil brystet ditt. Der hører hun mange av de samme lydene hun kjenner så godt fra tiden i magen, og sovner lett inntil den gode varmen til mammaen eller pappaen sin. Dessuten får hun stimulert sansecellene i huden, og får massevis av den livsviktige berøringen. Undersøkelser har faktisk vist at berøring er like viktig som mat når de er helt små, og det viser seg at barn som aldri blir berørt vil visne bort og til slutt dø av mangelen. Forskning viser også at barn som blir båret i mer enn tre timer om dagen, gråter bare halvparten så mye som barn som ikke blir det – også på kveldstid.

Den tette kroppskontakten gjør også noe med hormonbalansen i kroppen, både hos mor og barn. Stresshormonet kortisol synker betraktelig, mens ”fred og ro-hormonet” oksitosin stiger tilsvarende. Dette er også det samme hormonet som styrer melkeproduksjon og –utdrivning, så bæring fremmer dermed også ammingen.

Små barn bæres gjerne i hva man kaller froskestilling, med magen inntil mor og med knærne høyere enn rumpa. Denne stillingen er optimal for utviklingen av hofteleddene, og er den samme stillingen barn med medfødt hoftedysplasi får når de bruker en korrigerende pute mellom beina. I tillegg er denne stillingen veldig god for ryggen, som jo naturlig har en krumning fra barnet lå i magen. Ofte kan det være ubehagelig for et lite barn å ligge rett ut på ryggen i lengre tid, nettopp fordi ryggen hennes ikke har rukket å rette seg helt ut ennå. Om hun blir båret, får ryggen hennes den tiden den trenger til å rette seg ut i et mer naturlig tempo.

Froskestillingen er dessuten en veldig god stilling å være i for barn med magevondt eller kollikk. For det første hjelper det å ha beina litt godt opp mot magen, slik hun har nå, og for det andre sitter hun nå ”med riktig side opp”, slik at lufta lettere kommer ut begge veier. Det skader selvsagt heller ikke at hun er tett inntil det tryggeste og mest beroligende hun kjenner til, og at mamma og pappa kan bære henne rundt på en behagelig og ergonomisk riktig måte.

Optimal læring

Men også for større barn finnes det gode fordeler med å bli båret. For det første trenger jo også de kroppskontakt og oppmerksomhet fra mamma og pappa, men de får også ta del i familielivet på en helt annen måte enn de ville fått dersom de bare skulle være på gulvet eller i vogna. Nå kommer de opp i høyden og kan se ansikter på samme nivå som sitt eget, og faktisk være en naturlig del av samtalen istedenfor å måtte vente på at noen stikker hodet sitt ned til dem. Dette er uvurderlig for barnas sosialisering.

Barn er også mer våkne desto større de blir. Det betyr at de tar inn informasjon fra omgivelsene hele tiden, og lærer mye om verden bare ved å være i den. Hun vil med andre ord lære om husarbeid bare ved å sitte på ryggen din mens du henger opp klesvasken, og det er helt sikkert ikke dumt å gjøre oppvasken til en spesiell kosestund for deg og henne heller!

Så lenge hun er trygg og rolig inntil mamma eller pappa, er hun også i det man kan kalle ”stille, observerende modus”. Dette sies å være den aller mest optimale tilstand for læring, hvor hun kan ta inn så mye informasjon hun trenger og er istand til å ta i mot akkurat nå. Og dersom inntrykkene blir for mange for henne, kan hun bare snu seg inn mot deg, lukke øynene sine og sovne trygt istedenfor.

Bæring stimulerer også andre sanser. Ta for eksempel vestibulærsansen (balansen) og den kinestetiske sans (orientering i rom). All den tid barnet følger dine kroppsbevegelser, vil hun bruke og øve opp både sin indre muskulatur og balansesans. Hun vil også få kjenne på hvordan det er å være forskjellige steder i romdimensjonen – noen ganger er hun høyt, andre ganger er hun lavt, noen ganger snur dere til venstre og andre ganger til høyre.

Alt dette stimulerer og fremmer barnets sansemessige utvikling. Men det beste av alt, er at bæring styrker den viktige tilknytningen mellom foreldre og barn. Dere lærer å kjenne hverandre bedre desto mer tid dere tilbringer sammen, og det er lett å lese og bli kjent med barnets minste signaler når man har det så tett inntil seg. På samme måte lærer barnet at de viktigste menneskene i hele hennes verden er trygge, kjærlige og tillitsverdige omsorgsmennesker. Bare det er grunn god nok i seg selv.

Den som Googler, hun finner

Dersom du ennå ikke har oppdaget og følt bæregleden på kroppen, kan det på det sterkeste anbefales. Du finner bæresjal blant annet i Mammabutikken, og dersom du er riktig heldig, kan det jo også være at du finner akkurat det du leter etter på steder som Finn, QXL eller Ebay til en rimelig penge.

Og hvem vet – kanskje du også snart befinner deg i en lang kassekø mens du lurer på hvorfor du er så avslappet?

 

Photo by Ben Cumming



2 thoughts on “Om å bære barn”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge