Har du mål for det nye året?

Så har vi gått inn i et nytt år. Fjoråret er over, og alle lerret er like hvite som snøen som aldri så ut til å ville ta noen ende her på østlandet. Alt det gamle ligger bak oss, og et helt nytt år – for ikke å si et nesten nytt tiår! – ligger klar til å brukes, nytes, slites og ikke minst leves.

Et nytt regnskapsår har også begynt. Overalt rundt oss forbereder arbeidslivet seg på det nye året. Planer legges, tiltak evalueres – og nye mål settes. Vi som er hjemme med barn faller på mange måter utenfor dette livet. Vi har ingen arbeidsgiver som forventer ting av oss. Ingen kolleger å få tilbakemeldinger fra, og ingen interessenter som er klare i sine krav. Mange av oss synes dette er deilig, naturligvis, og nyter å være uten maset og kjaset som hører med i arbeidsscenarioet. Men noen kan nok også synes alt alt sklir litt ut i en verdiløs tåke, uten konturer og struktur på ting.

I dag vil jeg derfor snakke litt om å sette mål.

Det er nemlig bare en eneste måte å vite at du har lykkes i livet ditt. En eller annen der ute må vite hva som er målet med din tilstedeværelse. Læreren din målte det i karakterer og oppmøte. Sjefen din målte det i arbeidstimer, regnskap og kroner du genererte for bedriften. Som mamma er du dog som selvstendig næringsdrivende å regne. Du har ikke lenger luksusen (eller forbannelsen!) med å leve etter en ferdigskrevet plan, med vedtekter og målsettinger du liksom bare skal passe inn i og etterleve. Din hverdag er faktisk helt og holdent opp til deg og din families behov. Det er du som må sette kravene. Det er du som skal evaluere deg selv for å få vite at du har gjort det du satte ut for å gjøre. Og det blir forferdelig vanskelig om du ikke har gjort deg opp en formening om hva du vil!

I tidligere tider var svaret gitt. Da kunne husmoren i nabohuset se om vinduene dine var pusset blanke nok, og søndagssteiken skulle være perfekt og på bordet til et bestemt klokkeslett. Alt var veldig håndfast, målbart og konkret. Husmoren kunne lett plasseres på en skala fra udugelig til meget dyktig, og arbeidsoppgavene var klart definerte. Små piker ble sosialisert inn i sin rolle fra de kunne si «oppvaskbørste» ting lå klart oppe i dagen for dem når de ble voksne husmødre selv, og deres hverdag var ikke så forskjellig fra mødrenes.

I dag er situasjonen en helt annen for de aller fleste av oss, på godt og vondt. Borte er presset og tvangen, og vi velger selv å være hjemmeværende (om det da ikke er helsemessige eller andre grunner). Men anerkjennelsen for en godt utført jobb ble med i dragsuget. Formeningen om hva som er bra og dårlig har blitt tåkete, ullen og vanskelig å få tak i. Kravene er helt annerledes nå enn før. Ingen bryr seg om vinduene dine – nå handler det om egenutvikling og barneomsorg. Det er nye regler som gjelder, men vi har ikke vært med på å sette dem. I verste fall får vi feministene på halsen, som forteller oss at alt vi gjør hver dag ville være mye mer verdt for samfunnet om bare jobben ble gjort av en mann. Eller om vi gjorde det for noen andre enn vår egen familie og fikk betalt i kroner og øre.

Utfordringen er at dagens hjemmeværende kvinner representerer et så vidt spekter av livssituasjoner. Bondekona i Sogn, sosietetsfruen på Bygdø og den uføretrygdede alenemammaen i Stavanger er alle i samme båt. Men mål, drømmer og håp vil være svært forskjellige fra familie til familie.

Det er bare du som kan sette målene. Det er bare du som kan skape husmorens arbeidsinstruks, slik at du kan stå med rak rygg når spørsmålene om «hva gjør du hele dagen?» kommer neste gang – også fra deg selv, i tyngre dager. Hvis du vet hva og hvor du vil være, vet du også hva du gjør for å bli det og komme dit. Du vet hva som er dine verdier.