for deg som er hjemme med barn - eller som drømmer om et roligere liv med dem som betyr mest

Endelig litt forskning på ettåringene i barnehagen!

Endelig litt forskning på ettåringene i barnehagen!

I de siste årene har det vært ett enormt fokus på å få flest mulig barn i barnehagene fra ettårs-alderen. Dette med tanke på å få også mødrene i arbeid, i likestillingens navn. Det har blitt bygget mange nye barnehager, store barnehager og ikke minst midlertidige barnehager. Fokuset har stått på kvantitet i mye større grad enn fokuset på kvalitet..naturlig nok, da barnehageløftet har krevd en enorm utbygging av barnehager. Spørsmålet om hvordan dette egentlig påvirker barna våre, har nærmest vært ikke-eksisterende. Selv om kravene til de ansatte ble noget strengere i de senere årene. Krav om utdanning innenfor pedagogikk er også blitt satt blant barnehageansatte. Noe som selvfølgelig er meget bra. Men nå er det altså blitt forsket på hvordan landets ettåringer har det i barnehagene, og konklusjonene kan du lese i denne artiklen :http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4163700.ece

Hvorfor syns jeg denne artiklen passer på hjemmemamma.com? Jo den artiklen er gull verd for oss som bevisst har valgt å være hjemme med våre små håpefulle. I artiklen er det nemlig nevnt at de aller minste barna ikke trenger masse aktiviteter, sosialisering og alt det man er opptatt i mange barnehager, men gode omsorgspersoner, som forstår hvilken form for trøst barnet trenger..Og der tenker jeg, hvem forstår det bedre enn nettopp de nære omsorgspersonene? Slike som mor og far, slike som ikke har tidspress for alt det pedagogiske opplegget man skal igjennom, men som har all verdens tid for barna sine.

«Men jo flere barn de barnehageansatte må ta hånd om, jo vanskeligere blir det for de voksne å være sensitive overfor barnas emosjonelle behov. Forskning viser at sensitiviteten dropper som et lodd hvis man alene har mer enn tre barn å ta seg av.»

Selv har jeg vært hjemmemamma i mange år, og trives meget godt med det…. når vi ser bort ifra det faktum at jeg alltid må forklare meg, for ikke å snakke om unnskylde meg for mine, i andres øyne, litt gammeldagse valg. Jeg har fra tid til annen vært litt skeptisk til hvorvidt det er bra for de aller minste barna i barnehagene rundt om i Norges land, men har skjønt at jeg ikke må si det så høyt. Jeg har forstått at det er mange som er bekymret for om mine barn får nok stimulanse, språkutvikling og trening på det sosiale felleskap som ventes når barna blir litt eldre. Kjeder de seg ikke når de bare er hjemme, og blir det ikke ensformig? Dette er spørsmål jeg stadig får. Nå har jeg endelig litt forskning som viser at små barn trives i mindre grupper med nære folk rund seg.

«For de minste er ikke det viktigste at de har klatrevegg, vannrom og alfabetet på veggen, men at de har sensitive voksne som ligger på golvet sammen med dem og peker og snakker, sier Drugli»

Så da legger jeg meg rolig på gulvet sammen med barna, og det med god samvittighet for jeg har en visshet om at det er bra for mine barn. De roter, babler, klemmer og joda, krangler litt også. Jeg har en fred i sinnet mitt om at mine barn har det aller best sammen med meg, inntil vidre.

 

Photo by imcountingufoz



4 thoughts on “Endelig litt forskning på ettåringene i barnehagen!”

  • Det er sikkert riktig at mange ettåringer ikke trenger barnehage. Men, det er slettes ikke alle som har det sånn. Det er ikke alle barnehager som er dårlige. Så å si at det er sånn eller slik blir helt feil. det er ingenting som er 100% bra eller 100% dårlig. Vi er alle forskjellige. jeg føler at jeg blir hetset for å sende barna mine i barnehage tidlig, altså ikke være hjemme i mange mange år. Jeg gjør det som er riktig for meg. Du gjør det som er riktig for deg. Vi har aldri hatt noen problemer med at Ingrid var overtrøtt etter barnehagen da hun var liten, det er først nå, når hun er større og mer aktiv at det problemet dukker opp. Min datter har hatt enormt utbytte av å gå i barnehage fra 14 mnd. Andre barn har kanskje ikke det samme utbytte som henne. Det er ingen barn som er like, og heller ingen voksne. jeg ville ikke ha sendt Ingrid i en hvilkensomhelst barnehage, men heldigvis bor jeg på ett sted der vi har hatt ful barnehagedekning i mange mange år, og dermed har kunnet hatt fokus på kvalitet. Vi føler oss hetset alle sammen tror jeg, du fordet du er hjemme, så derfor bruker du slike artikler som forsvar, jeg fordet jeg har sendt barnet mitt i barnehage fra tidlig, og dermed føler at jeg også må forsvare meg mot dette. For de fleste forskere, desverre legger frem SIN forskning som KORREKT. Noe som absolutt ikke alltid stemmer. rett og slett fordet alle mennesker ser verden forskjellig, og har forskjellige behov og ønsker.
    Og en siste ting, nå sier jeg ikke at DU gjør dette, men det er et faktum at de fleste sender barna i barnehage fra de er tre år, siden kontantstøtten da slutter å komme inn på konto en gang i mnd.

  • Jeg er enig med dere begge på en måte. Det er uansett ikke med lett hjerte jeg kan tenke meg at mor og far sender ungen sin i barnehage. Og når man først gjør det pga mange forskjellige årsaker, så ønsker man jo å trekke fram det som er positivt, det postive med å være hjemme med barna eller det positive med å ha barna i barnehage. Synes det for lite fokus på det som er positivt, i stedet er det blitt en slags «ordkrig» mellom de forskjellige parter, fordi man gjerne vil forsvare sine handlinger, for ALLE og da tror jeg de aller fleste foreldre gjør det de mener er best for barna sine ut i fra sine egne forutsetninger. Det er mye som kan spille inn, økonomi er en STOR del, sier ikke det at vi som er hjemmeværende mødre har god råd, tvert i mot tror jeg, men vi alle har forskjellige behov som krever forskjellig oppoffring.
    Og ikke minst, barna våres er forskjellige og vi som foreldre ser forskjellig på hva barna våres trenger, enten noen sier sånn eller slik.

    Men, jeg synes alikevel det er viktig å egentlig omfavne forskningsrapportene rundt dette området, kunnskap er makt. Og hvordan vi bruker denne kunnskapen, det får være opp til en og enhver.
    Det blir som i politikken, for å stå for det partiet du har valgt, så bør du også kjenne de andre partiene før man peker finger mot dem.
    Det viktigste bør jo være barna synes nå jeg, og peker forskningsrapporter i en retning av at smårollingene på 1 år ikke har det så greit i barnehagene, så bør vi faktisk tenke over det. Være med på å presse politikerne til å gjøre det bedre for våre små. Og i mellomtiden så får enkeltmenneske gjøre det som er best for seg og sitt!

  • Det mest interessante i denne artikkelen, synes jeg, er det faktum at små barnehagebarns kortisolnivå er unormalt høyt. Det er udiskutabelt, det kan ikke tolkes i noen retning, det er et målbart faktum man kan mene og tenke hva man vil om uten at det forandrer hormonverdiene hos ungene. Kortisol er et hormon som påvirker mye annet, blant annet hemmer det hjerneutviklingen (de mener også at et høyt nivå av kortisol gjennom livet er en av grunnene til at man får Alzheimers og Parkinsons), og det disponerer for blant annet diabetes, overvekt, psoriasis og andre inflammasjonsartede sykdommer, søvnproblemer og kronisk utmattelse om det går så langt at binyrene ikke lenger klarer å produsere riktig mengde kortisol. Les mer her.

    Dette handler altså om mye, MYE mer enn at ungene er litt slitne om kvelden, og det er et absolutt faresignal som ikke bør tas for lett på. Om det er sånn at de fleste norske barn har for høyt nivå av kortisol i dag, så kan det potensielt bety massive helseproblemer i fremtiden.

    Om du lurer på om akkurat ditt barn er blant dem med for høyt kortisolnivå, kan du kjøpe en test her. Da samler du (og barnehagepersonalet) inn litt av barnets spytt fire ganger om dagen, og sender inn til analyse.

  • Helt enig med deg Nienna. Det handler om mye mer enn de reaksjonene man ser på barnet umiddelbart. At de er slitne, trøtte, gråter når man leverer dem osv. Barn (stort sett de aller fleste) venner seg til barnehage etterhvert, noen «godtar» barnehagen med en gang. Men barn på 1 år kan ikke fortelle om hva de egentlig føler i forhold til å være mange timer borte fra mamma/pappa eller andre nære omsorgspersoner hver eneste uke. Vi vet ikke hva det egentlig gjør med tryggheten og tilknytningsprosessen i det lange løp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge