Det er fortsatt viktig

Hun er ikke ett år lenger. Hun er elleve.

Dagene hennes tilbringes i stadig større grad utenfor husets fire vegger, med skole, venner og aktiviteter. Halve livet sitt tilbringer hun hos pappa. Hun trenger ikke mamma like mye lenger. Ikke like mye som når denne bloggen ble startet.

Men det er fortsatt viktig.

Hun får komme hjem til en mamma som er tilstede. Hun kommer ikke hjem til tomt hus når bussen lander hos meg klokka 15. Hun kommer hjem til en klem og noen som spør om hvordan hun har hatt det siden sist – om det var for 7 timer siden eller 7 dager.

Og de timene mellom det øyeblikket hun går inn døra til jeg ville kommet hjem… Det utgjør til slutt mye. Spesielt når hun deles 50/50 av foreldrene sine. Det utgjør 10 timer i uka, det. 20 timer hver måned, av en måned som er halvert fra før.

Jeg har aldri angret på at jeg var hjemmeværende med henne når hun var lita. Det var – og er – en av de største gavene jeg kunne ha gitt både henne og fremtidens samfunn. Men det stopper ikke der.

Foreldregjerningen stopper ikke når ungen fyller 8 og er godt i gang med barneskolen. Valg av oppdragelsesfilosofi er noe man må følge opp løpet ut, og i motsetning til i de tidlige barneårene har man ikke lenger tretti forum og førti facebookgrupper for å diskutere problemstillingene i. «I går fikk hun sin første kvise» er ikke like sjarmerende som «i går bæsjet hun for første gang på do» – spesielt ikke for ungen, som innen da er utmerket i stand til å google mammas brukernavn og lese hva som står skrevet. Man går med andre ord over i en helt ny æra, med sine helt egne utfordringer.

Men det er fortsatt viktig.

Jeg har grublet en stund på hva jeg vil bruke denne bloggen til. Jeg har fulgt med sånn halvveis på samfunnsdebatten om permisjonsfordeling og synet på det å være mor. I dag har jeg hatt én setning gående i hodet.

Det er fortsatt viktig.

Det har tatt meg en stund å finne ut hvordan man kan skrive om mammating uten å oute ungen. Jeg har holdt tilbake på det feltet i mange år nå, for å skåne henne fra omtale. Men tiden er riktig. Hun er stor nok nå til å skjønne at jeg snakker utifra mitt helt eget perspektiv som kvinne og mor når jeg snakker om barneoppdragelse, og at det ikke handler om å skrive søte anekdoter om hva hun sier, gjør og er.

Fokuset er flyttet. Og da åpner mulighetene seg igjen.

Om Hjemmemamma


Forfatteren er utdannet førskolelærer, og levende opptatt av barns oppvekstvilkår og ikke minst behovet for en levende natur. Hun var selv hjemme med barn i tre år. Følg henne også på: Skogfrue.no!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.