Hjemmemamma.com » Politikk

Oppvekst og bygdeliv

Jeanette — Mon, 28 Sep 2009 06:00:55 +0000

Dette innlegget er tidligere publisert på Hjemmemamma.com, men nå i lys av regjeringens varsling om å kutte i kontantstøtten er den enda en gang høyaktuell. Derfor velger jeg nå å publisere den på nytt, til glede for nye lesere.

Av og til kommer man over noen gode artikler på internet. Som nå. Denne artikkelen er tidligere publisert på og lånt med tillatelse fra Allianse for en god barndom, og er skrevet av Margaret Hennum. Den er virkelig tankevekkende og godt skrevet, og vi synes derfor den er vel verdt å publisere også her på Hjemmemamma.com.

Oppvekst og bygdeliv

av Margaret Hennum, Brandal

Dette innlegget hadde eg i Vikebladet den 4. desember 2004; under ein årelang kamp mot nedlegging av skulen vår. Dei lukkast i å avvikle den kommunale skulen, men bygda starta privatskule. At dei aldri skjønar at borna er det siste vi gjev frå oss!

Eg trudde på fridomen til å velje oppvekstarena for eigne born. Valet mitt var å vere husmor, drive bedrifta som heimen er, og la borna få lute seg i laget. La dei få vere nær, observere, leike seg inn i, vere ein del av. I fyrst det nære, så det omliggjande, og så det fjerne. For til slutt å verte skubba utfor reirkanten, og flyge ut som fjøyrkledde, trygge, gode samfunnsborgarar. Det var vona mi, og er framleis trua mi.

Eg har lese meg til, og kjent, at aldri er kvinna så målretta og sterk som når ho er svanger. Å bere fram nyttt liv, gjer henne sterk. Å ha ansvar for liv, gjer henne kjempande.

Aldri har eg hatt tru på at borna under normale forhold, burde få fjøyrveksten utanfor heimen. Men alle med oppsedaransvar treng pusterom, avlastning og støtte. Eg trudde difor det var rett å støtte andre kjempande sin rett til å velje anleis. Til kontantstøtta skulle innførast. Då kom eg i ein tilstand av forvirring og undring; som hadde eg forsove meg.

Med vantru laut eg då innsjå, at dei politiske partia med programfesta ”barnehagePLASS til alle”, hadde som mål ”barnehageOPPVEKST for alle”!

Eg vakna til eit samfunn der kvinna lyt kjempe for å bevare aksepten til å hegne om spedbarnet sitt, noko svangerskap og fødsel har gjort henne eineståande i stand til. Til eit samfunn der borna korkje i dun- eller fjøyrvekstperioden burde ha tilhald i heimen på dagtid i yrkja.

Eg vakna til eit samfunn der omsorgsarbeid var sjølvrealiserande berre det ikkje råka dei nærskylde (og helst burde utførast av menn). Til idealet at kokekunsten gav status berre utøvaren var yrkeskvinne og dei nytande vennepar (iallfall ikkje eigen huslyd).

Samstundes med oppbyggjinga av barnehagane, føregjekk rivinga av det sosiale nettverket RUNDT heimen, og fjerninga av støtteordningane FOR heimen. Husmorvikaren var forsvunnen på statleg/kommunalt signal. Der skulle ikkje lenger vere nokon å vikariere for. Dette husmoderlege forsvinningsnummeret er politisk vilja verk. Latterleggjering, nedvurdering og usynleggjering av tradisjonelt kvinnearbeid, har gjort forsvinninga mogleg.

Dei folkevalde har tvinga fram, som hastesak i Stortinget, 6-års skulestart; trass i massiv motstand frå foreldre og lærarar. Skuledagane er lengre og fleire. For å gje rom for 2-inntektsfamilien; i framskrittet og den naturlege utviklinga sitt namn.

Fylgja er ei djuptgripande og eksperimentell kulturendring med fokus på personleg fridom og personleg vinning. Det var ålmen kunnskap, at skulle ein endre eit samfunn, laut ein få innpass hjå kvinnene, for dei forma borna. Utan diskusjon, utan kamp, har kvinnene vorte fråtekne og gjeve frå seg makta til å vere hovudoppsedar og berebjelke i borna sin oppvekst. Den kunnskapsrike, skapande og aktive safunnsbyggjaren har stilt veke plassen for institusjonane og kapitalkreftene.

Utifrå overtydinga mi om at dei beste oppvekstvilkåra for born under normale forhold er heime, ser eg det ikkje lenger som ei offentleg oppgåve å syte for heildags barnehageplass for alle born. Høve til å kunne velje dette, har teke frå andre høve til å velje anleis. I Afrika heitest det ”It takes a village to raise a child”. Eit sunt oppvekstmiljø treng eit fungerande samfunn rundt seg.

Det stilnar i bygdene våre. Det er stilt i bygda vår óg no. Og får dei lokale folkevalde viljen sin så skulen vår vert nedlagd, vert det enno stillare.

Ingen kommentarer

Så skal kontantstøttens fremtid avgjøres

Jeanette — Tue, 22 Sep 2009 14:52:59 +0000

…og vår rett til å velge ligger atter en gang i noen andres hender.

Som vi alle sikkert har fått med oss, ble det rødgrønn regjering i fire nye år. Disse skal begynne sine forhandlinger førstkommende mandag, og kontantstøtten er blant annet noe av det som skal avklares før Soria Moria-erklæring nr 2 er et faktum. Den foreløpige statusen er at SV vil fjerne den pr omgående, AP får visst ikke helt bestemt seg for hvordan de skal fjerne den, og SP vil beholde den for ettåringer og fjerne den for toåringer. Det er som kjent AP som er det største partiet, og derfor er det også mye usikkerhet rundt hva som nå vil skje.

KrF’s leder Høybråten sendte tidligere i år et brev til statsminister Jens Stoltenberg, hvor han krevde en avklaring i forhold til dette da det tross alt er snakk om ganske mange menneskers privatøkonomi og det derfor kan være greit å få anledning til å forberede seg. Stoltenberg svarer:

- Når det gjelder kommende stortingsperiode, går regjeringspartiene til valg på sine respektive partiprogram. Eventuelle endringer må vurderes i lys av tilgangen på barnehageplasser, mulighetene kommunene har til å ha løpende opptak av barn i barnehage samt etablering av alternative ordninger. Jeg har forståelse for at barnefamiliene trenger tid til å planlegge sin hverdag. Vesentlige endringer i kontantstøtteordningen vil derfor bli varslet i god tid. KILDE

Hjemmemamma.com kjemper, sammen med Norges Kvinne- og familieforbund, til siste åndedrag for å beholde og videreføre kontantstøtten. Vi har derfor gående en underskriftskampanje akkurat nå, og vil snart overrekke den til den nye regjeringen. Du kan velge om du vil skrive under digitalt, eller om du vil printe ut et fysisk ark for å samle inn underskrifter av dem som ikke har internet-tilgang. Dette sendes så til Kvinne- og familieforbundet, og adressen står nederst på arket.

Vi oppfordrer herved alle til å skrive under, og til å spre budskapet så godt det lar seg gjøre, på facebook, twitter, blogger, forum og til venner og kjente ellers.

^Stem:

1 kommentar

Kampen for kontantstøtten fortsetter!

Jeanette — Thu, 17 Sep 2009 06:00:13 +0000

Den nye regjeringen er snart et faktum, og to av tre regjeringspartier har på forhånd sagt klart i fra at de ønsker å avvikle kontantstøtten. Dette betyr på ingen måte at vår kamp for å få politikerne til å forstå hva de faktisk gjør er over, og det blir nå enda viktigere å mobilisere.

Et av vår tids største problem er at vi er i ferd med å miste råderetten over våre barns barndom og oppvekstvilkår. Kampen for full barnehagedekning har vært, og vil fortsatt være, viktig i tiden fremover – men i dens kjølvann har det også fulgt mindre heldige konsekvenser. Barnehagens kvalitet har måttet vike for kvantitet, og tanken om at det faktisk bør finnes alternativer for dem som velger bort barnehage for sine barn har dessverre druknet i hele barnehagedebatten.

Antall barn i fulltids barnehageplass øker stadig, og samtidig blir barna også stadig yngre når de begynner. Dette blir altfor ofte tolket som at dette er hva foreldrene ønsker, og at utviklingen derfor har gått i ønsket retning. Men en fersk undersøkelse fra Foreldre & barn avslører at over halvparten av foreldrene mener at en kombinasjon av barnehage og hjemmeomsorg er det optimale, og så mye som 39% av de spurte mener at ettåringene har det best hjemme.

Virkeligheten avspeiler på ingen måte foreldrenes ønsker for barna sine. Samfunnet har kommet i utakt med seg selv, og det er ungene våre som sitter i kryssilden.

Det er derfor grunnleggende viktig at noe gjøres for å styrke foreldrenes mulighet til å selv velge hvilken omsorgsform som passer barna og familiene best. Politiske slagord som ”Alle skal med” og ”Ulike mennesker. Like muligheter” har hittil bare vist seg å være nettopp ord uten noen videre mening for de av oss som selv vil velge hvilken oppvekst barna skal ha.

Hjemmemamma.com er et nettsted for kvinner som ønsker å være sammen med barna sine også på dagtid, og vi ønsker å sette fokus på den viktige jobben som gjøres i hjemmet når man legger grunnlaget for et lite barns utvikling og liv. Vi har derfor gått i samarbeid med Norges Kvinne- og familieforbund om en underskriftskampanje for å videreføre og bevare kontantstøtten, og vi har pr i dag 764 digitale underskrifter, samt noen i papirversjon. Disse underskriftene vil overrekkes den nye regjeringen, i håp om at noen vil ta både barn og foreldre på alvor i den nye stortingsperioden.

Vi vil med dette be alle våre lesere å skrive under på denne underskriftskampanjen dersom de ikke allerede har gjort det, og også å printe ut dette arket slik at man kan få muligheten til å skrive under selv om man ikke har tilgang på internet. Spre det også gjerne på Facebook, Twitter, på forum og i bloggen din – desto fler, desto bedre!

Det blir også viktig å stå sammen, og vår sterkeste forkjemper i disse sakene er Norges Kvinne- og familieforbund. Det koster ikke så mye å bli medlem, og hvert eneste medlem betyr økt påvirkningskraft på både politikere og samfunn forøvrig. Det er nettopp det vi trenger i tiden foran oss, og vi anbefaler derfor våre lesere på det sterkeste et besøk på siden deres og se om ikke dette også kan være noe for dem.

Alle skal med, sier Jens Stoltenberg.

Med hvor? spør vi, og forebeholder oss retten til å avgjøre akkurat det selv.

^Stem:

5 kommentarer

Hva er viktig for deg?

Jeanette — Sun, 23 Aug 2009 18:51:07 +0000

Tenk, det spurte selve statsministeren meg om før filmen begynte på kino i går.

Han ville jeg skulle bruke seks ord på å fortelle ham det. Og jeg har tenkt på det helt siden da.

Du skjønner, jeg er i den helt håpløse situasjon at jeg har en statsminister jeg egentlig liker, sånn innerst inne. Det er bare det at han forsøker å ødelegge livet mitt, og det er unektelig litt vanskelig å stole på noen som har slike agendaer. Derfor, for å gi ham den sjansen jeg egentlig vil at han skal ha, så har jeg nå fortalt ham akkurat hva som er viktig for meg.

Mine seks ord til Jens er følgende:

Anerkjennelse og respekt for hjemmemammaer. NÅ.

Så får jeg håpe han leser det. Han har lovet at de skal lese alle sammen.

Jeg oppfordrer deg herved til å fortelle ham det samme. Du må gjerne bruke slagordet mitt, eller finne på ditt helt eget.

Men jeg syns han bør få høre det. Siden han først spør.

Jeanette

^Stem:

2 kommentarer

Hvis det var barna som var det viktige (om kontantstøtten)

Jeanette — Wed, 22 Jul 2009 01:22:35 +0000

Kontantstøttedebatten fortsetter, og denne gangen er det SVs representant Bård Vegar Solhjell som er ute i media og kritiserer opposisjonens familiepolitikk. Han mener, ikke overraskende, at både FrP og KrFs forslag om å øke barnetrygd og /eller kontantstøtte baserer seg på et gammeldags familiesyn, og at dette vil skade barnehagene og også familiene.

Resten av artikkelen handler interessant nok ikke om SVs politikk i det hele tatt, for etter ingressen skrives det mest om hva FrP mener om saken. KrF blir ikke nevnt med et ord.

Det er ikke lett for mammaen i gata å vite hva man skal eller ikke skal tro lenger, og medias dekning kan til tider ikke sies å være spesielt nøytral. Da ville for eksempel både SVs og KrFs politikk blitt redegjort for i litt større grad enn de blir her.

Dette er også symptomatisk for debatten i sin helhet. Jeg skulle gjerne like å tro at det var barna og deres egenverdi som var i fokus når deres levevilkår og hverdag skulle avgjøres. Ikke hvorvidt barnehagene vil lide eller ei om barna går der færre timer i uka eller venter et år med å begynne. Ikke hvorvidt foreldre og arbeidsgivere kanskje må omstrukturere sin hverdag for å imøtekomme barnas behov. Om barna selv.

Om det var barna det handlet om, så ville pengene fulgt dem. Da ville Staten sørget for at alle fikk like muligheter og like mye støtte, fordi den ville sett potensialet og verdien i dem alle sammen. Pengestøtte er en investering. Staten ville ikke investert i noe den ikke senere mener den vil få utbytte av, og av en eller annen grunn kan det se ut til at den nå mener at barnehagebarn er og vil være mer verdt for samfunnets fremtid enn hjemmebarn.

På kort sikt mister Staten hjemmemammaenes skattepenger akkurat nå. Men senere?

Det hersker stor tvil om hvorvidt det er bra for barn å utsettes for barnehagestress og adskillelse fra så ung alder som de blir nå. Vi har minst to ganske store undersøkelser som viser at barn som tilbringer mer enn 30 timer i uka har høyere sjanse for å utvikle atferdsproblemer, og vi vet at så mye som 30-40% av ettåringene har tilknytningsforstyrrelser som igjen kan legge god grobunn for psykiske lidelser senere.

Det er farlig å spå, for det er mange faktorer involvert. Men det kan kanskje likevel tenkes at mange foreldre som velger å være hjemme litt til velger det av en grunn, og at kanskje akkurat deres barn derfor ikke vil trenge mange av Statens andre ressurser noen år fra nå.

Om så blir tilfelle, er det blant annet de nåværende hjemmemammaenes skattepenger som vil betale regningen for de som valgte feil, eller som ikke fikk muligheten til å velge det de egentlig ønsket for familien sin. Jeg vil tro at de fleste da gjør dette med selvfølge, til tross for at vi i dag gjerne beskyldes for å snylte på Staten om vi tar i mot støtte for å være hjemme.

Gårsdagens overskrift i Dagbladet sier - Kunne tatt ferie med FrP’s barnetrygd, og tegner dermed et bilde av late lykkejegere som bare er ute etter å la andre jobbe for seg mens de selv lever et slaraffenliv med ungene som jokerkort og det perfekte alibi.

Jeg er redd den som tror at tilværelsen som hjemmemamma er ensbetydende med å drive dank vil bli dypt skuffet. Men jeg håper og tror at den positive overraskelsen til slutt vil være minst like stor.

Se også vår underskriftskampanje for å videreføre kontantstøtten!

4 kommentarer

Kontantstøtte og kvinneundertrykking

Jeanette — Mon, 20 Jul 2009 12:03:40 +0000

Valgkampen har begynt, og SP er i dag ute i media og sier at det er grunnleggende viktig for dem at kontantstøtten bevares. De ønsker nemlig å øke beløpet til 5.500 kroner for ettåringene slik at flere faktisk skal få muligheten til å være sammen med barna sine, og mener dette er et avgjørende punkt for dem. Problemet oppstår når både AP og SV vil fjerne den i sin helhet, og gjerne da umiddelbart, med en eller flere vikarierende grunner.

Den grunnen som oftest trekkes frem for å fjerne kontantstøtten, er at 80% av mottakerne er ikke-etniske nordmenn (eller -kvinner, for å være presis). Kontantstøtten hemmer derfor integreringen av disse kvinnene og barna deres i det norske samfunnet. Og tanken er jo i utgangspunktet god, det er bare det at den ikke henger helt på greip. Ironien i det hele er jo nettopp at sittende regjering legger mye krefter inn i å likestille disse kvinnene og gi dem muligheten til å velge sitt eget liv og sin egen hverdag, i beste norske ånd. Men er det noen som faktisk har spurt disse kvinnene om hva de selv vil? Kan det tenkes at mange av dem faktisk vil velge å være sammen med barna sine og oppdra dem som de selv ønsker, uten å gi dem til den norske stat når de fyller ett? Hva skjedde med det frie valget nå? Det gjelder bare om de velger det regjeringen mener er riktig. Stoltenberg gikk selv ut og sa at “vi kan ikke belønne dem vi mener har valgt feil”.

Resultatet er at de straffes isteden. Nei, de fengsles ikke og de får ikke bot. Men det å frata noen et økonomisk gode er også en straff, en sanksjon som brukes for å styre mennesker i den retningen man ønsker. Dette har ingenting med verken likestilling eller integrering å gjøre. Dette handler om å få flest mulig mennesker ut i arbeid på kortest mulig tid, for å styrke statskassa ytterligere.

Barn og språk er også en del av dette argumentet, og det påstås at barn trenger å lære det norske språket før de begynner på skolen. Dette er en udiskutabel sannhet, og jeg skal være den første til å medgi at der er det unektelig et poeng. Men det er ingenting som tyder på at barn mister evnen til å lære seg språk etter at de har fyllt tre år. Faktisk er det sånn at alle språk som læres før barnet er 4-5 år gammelt vil snakkes flytende uten aksent, og jeg kan således ikke forstå problemet med at ett- og toåringene er hjemme med mamma eller pappa. Språket deres vil med all sannsynlighet bli like godt om de begynner i barnehage når de er tre som når de er ett, det finnes ikke belegg for å påstå noe annet.

En annen ting AP og SV kanskje også burde ta innover seg, er at det ikke akkurat stimulerer til antirasisme når de gjør innvandrerne til syndebukker for dette godet de nå vil fjerne. Dette er ikke god integreringspolitikk, og det er heller ikke etnisk norske barn sin skyld at norsk innvandringspolitikk ikke har fungert optimalt.

For et par generasjoner siden var det viktig at kvinner fikk retten til å velge sitt liv og sin hverdag. Det er derfor hårreisende at de partiene som hevder å sette likestilling høyt på listen nå, igjen vil tvinge kvinnen til å adlyde, til å tie og til å samtykke i at valg blir tatt på hennes vegne av noen som vet bedre enn henne hvordan det bør være.

For det er ikke greit selv om det er den snille norske staten som gjør det, og ikke en slem mann med pisk.

Se også vår underskriftskampanje for å videreføre kontantstøtten!

7 kommentarer

Husmorrenessansen – med rett til å velge

Jeanette — Fri, 05 Jun 2009 10:49:02 +0000

Det blir mer trendy å være husmor, forteller VG oss i dag. Flere og flere kvinner velger å hoppe av utdannelses- og karrierekarusellen for å være hjemme og ta seg av familie, hus og hjem, noe som selvsagt bekymrer likestillingssenterets leder stort.

Men er det ikke på tide å tiltro kvinner evnen til å foreta egne, bevisste valg?

Kan det kanskje tenkes at mange av oss kanskje ikke bryr seg så nevneverdig mye om hvem som tjener mest og har den fineste tittelen? Kanskje det finnes andre og viktigere ting her i verden?

For stadig flere av oss ser ut til å velge annerledes. Husmødrene og hjemmemammaene er på vei tilbake. Vi velger bort tidsklemma og hektiske dager for både oss selv og for våre små barn. Livsstilssykdommer og stress er folkesykdom nr 1 i vår vestlige del av verden, og når vi samtidig er oppdratt av våre mer eller mindre kvinnesaksbevisste mødre til å tenke selv, så er det nettopp det mange av oss gjør – og blir hjemme for å gi ungene våre en stabil, rolig og trygg start på livet sitt isteden for å jage etter regnbuegull og grønne skoger. Jeg tipper det ikke er mange kvinner i dag som lar foreldrene eller ektemannen bestemme om de skal eller ikke skal utdanne seg, og hva de i så fall skal bruke utdannelsen sin til.

Stadig fler av oss forsøker også å skape sitt eget levebrød hjemmefra. Små kvinnebedrifter dukker opp både titt og ofte, og jeg tror at mange av disse blir til ut av et brennende ønske om å få være sammen med barna sine i mer enn tiden mellom barnehagehenting og legging og i en sjelden ferie. Dette er noe som bør få også likestillingsforkjemperne til å juble, men noe vi ellers hører lite om. Derimot drukner vi formelig i anklagelser om hvor mye vi ødelegger for oss selv, for ungene våre og for universet generelt om vi tar i mot kontantstøtte.

Det må en holdningsendring til i samfunnet vårt. Dette står skremmende tydelig å lese mellom linjene i VGs artikkel i dag. Mer trendy å være husmor, sier overskriften. Resten av artikkelen handler om hva likestillingssenteret og akademikerne mener om det. Ikke med et eneste ord nevnes mulige grunner til hvorfor det later til å være sånn, og ingen tar seg bryet med å snakke med noen som faktisk har valgt dette for seg og sine. Neida. Flere er hjemme. Og det er dumt. For likestillingen.

Men er det så innmari dumt for de kvinnene som velger det, og for ungene som får en god, rolig og trygg start på livet sitt?

Hva skjedde med kvinners rett til å velge?

Heldigvis har vi generasjoners erfaring med å kjempe for stemmerett i vår egen hverdag. Det er ikke like lett å fortelle oss hva vi skal gjøre nå som for 60 år siden. Nå vil vi velge selv.

Og det betyr at vi nå står ovenfor en husmorrenessanse – til glede for familien, barna og en jordklode som er like utmattet av forbrukersamfunnet som de som bor på den er.

Velkommen hjem!

5 kommentarer

Er det krise å ikke ha barnehageplass til barna?

Jeanette — Wed, 03 Jun 2009 15:21:57 +0000

Konsekvensene av finanskrisen brer om seg, og ledigheten er høyere nå enn på mange år. Ofte er det ansennitet som avgjør om man får bli på jobb eller om man må gå, og dette betyr dermed at det gjerne er nyetablerte familier som får svi. Huitfeldt lanserer i dag forslaget om å senke eller til og med kutte barnehageprisene helt til dem som er hardest rammet, for å skjerme barna mot ledigheten.

Men er det krise å ikke ha barnehageplass til barna? Så stor krise at regjeringen må gripe inn?

Jeg mener ikke å bagatellisere problemet. For mange barn vil det oppleves traumatisk å få sin hverdag endret, og å miste tid sammen med venner. Men jeg mener samtidig at det ikke er noen grunn til å fremstille det å være hjemme sammen med mamma eller pappa som noe forferdelig som man må skjermes fra!

Vi har en verden hvor langt på vei de fleste barn blir satt i fulltids barnehageplass fra de er ett år. Vi er vant til å tenke at det er sånn det skal være, at det er dette som er det normale og det fornuftige. At det er dette som er et gode, og at det er synd på dem som ikke får det. Samtidig er det ironisk nok mange som nettopp ønsker seg det motsatte – som ønsker å være sammen med barna sine en stund til før man tvinges til å levere dem i barnehagen for å gjøre andre ting selv.

Noen barn tåler det helt fint. Men det finnes også mange barn som faktisk trenger mer tid, mer ro, mer hjemmekos og mindre stress i livet sitt. Som trenger mer kontakt med mamma og pappa, og kanskje bare en redusert barnehageplass – eller ingen barnehageplass i det hele tatt. For disse ungene er det ingen krise om foreldrenes økonomi blir rammet av finanskrisen, slik at barnehageplassen reduseres eller opphører helt en liten stund.

For disse ungene er det faktisk det beste som kunne skjedd.

Det er ingen hemmelighet at undersøkelser ofte viser at det eneste barn ønsker seg, er mer tid sammen med foreldrene sine.

Kanskje vi trenger et finanskrisealibi for å gi dem det?

1 kommentar

Aftenposten: Ettåringene har det best hjemme

Jeanette — Tue, 10 Mar 2009 11:00:15 +0000

Det ser ut til at det begynner å skje ting nå i kjølvannet av Simen Tveitereids bok “Hva skal vi med barn“. Søkelyset har blitt satt på de minste barna og hva som faktisk er best for dem, i motsetning til hva som er best for samfunnsøkonomien eller likestillingspolitikken. Dette er en forfriskende og ikke minst svært nødvendig vinkling på saken, og Aftenposten kunne på torsdag fortelle oss at ettåringene våre har det best hjemme.

Tilknytningen

Det er som alltid det store og viktige spørsmålet om tilknytning som igjen kommer opp. Det er helt grunnleggende for barn å kunne danne en trygg, stabil og sikker tilknytning til sine omsorgspersoner. Bare på denne måten vil de finne en trygghet og en sikkerhet i seg selv, som de senere vil kunne forankre hele sin personlighet i.

Dersom denne tilknytningen blir ustabil eller rett og slett ikke-eksisterende, vil barnet for alltid være på jakt etter det som manglet – selv langt ut i voksen alder. Sannsynligvis vil dette også medføre at vedkommende leter på alle de feil stedene. Jean Liedloff går i sin bok “The Continuum Concept” så langt som til å hevde at dette kan være opphav til for eksempel heroinmisbruk, da den følelsen dette stoffet gir til forveksling er lik den altoppslukende følelsen av “riktighet” en baby får når hun blir holdt av noen som elsker henne.

Torsdagens artikkel i Aftenposten peker også på dette fenomenet. Psykologspesialist Haarklou svarer på denne måten når han ble stilt spørsmålet om hva som er konsekvensen av for tidlig barnehagestart:

–At de resten av livet vil søke eller jakte på en trygghet de aldri fikk. De går gjennom en slags søkefase, først i skolen og så i voksenalder, gjerne i parforhold.

Det store spørsmålet

Det er helt på det rene at barna trenger tilknytning, dette er det ingen som engang debatterer. Det store spørsmålet blir da om barnehagen er et like egnet sted til å danne tilknytning på som hjemmet er, og om personalet både er tilgjengelige og ikke minst responsive nok til å være gode tilknytningspersoner. Dette blir straks litt vanskeligere å svare på.

Det avhenger nemlig av så mye.

Det avhenger av antall voksne og antall barn. Er det to voksne på 1o små barn sier det seg selv at det kan bli vanskelig å dekke behovet for voksenkontakt i en periode av livet hvor barna gjerne vil klatre på, bli båret av og snakket med av en voksen store deler av dagen.

Det avhenger av de voksnes emosjonelle og kunnskapsmessige kompetanse. De må vite og kjenne igjen signalene til et barn, og tolke kommunikasjonen på en hensiktsmessig måte. Og de må gi barnet svar på sine emosjonelle forespørsler.

Og det avhenger ikke minst av barnet som individ. Noen barn er klare i sin tale, og det er ikke tvil om hva de mener og tenker. Andre barn er mye roligere og tilbaketrukne, og de vil kanskje ikke søke den viktige kontakten selv om de savner den aldri så sårt. Kanskje de heller foretrekker å holde seg i bakgrunnen der de mer robuste barna brøyter seg frem og tar for seg. Det er ikke alltid det er greit, selv om det ser greit ut utenfra.

Irrelevant

Problemet med denne debatten er at den til stadighet skjærer ut i det irrelevante, til tross for et godt utgangspunkt. Foreldre går automatisk i forsvarsposisjon og begynner å fortelle hverandre om alle grunnene til at nettopp deres barn har barnehageplass, om hvor dårlig samvittighet de får av å lese at det kanskje ikke er like bra, eller for den saks skyld om hvor utrolig dårlig de ville trives hjemme.

Men dette handler faktisk ikke om dem. Det handler om ungene deres.

Det er svært sjeldent noen er villige til å holde seg til sakens kjerne og snakke om hvilket behov en ettåring har midt oppi alt dette. Ettåringen kunne nemlig ikke brydd seg mindre om hvordan journalisten ordla seg eller hva Kristin Halvorsen mener om yrkesdeltagelse. Han bryr seg ikke det minste om hvorfor mamma og pappa må være borte hele dagen. Han bare vet at han skal være et annet sted – om han trives med det eller ikke.

Er det ikke da en smule mer hensiktsmessig å se med kritiske øyne på det samfunnet som har skapt en situasjon hvor man ofte ikke har noe valg? Kan man ikke heller bruke energien på å tilrettelegge vår verden sånn at små mennesker kan få utvikle seg i takt med sin natur og individuelle egenart?

Et samfunn som ikke er i stand til å sørge for avkommet sitt er faktisk et sykt samfunn som til syvende og sist vil sjøldaue.

Trivsel eller ei

En hjemmemamma (eller -pappa, for den saks skyld) vil ha muligheten til å gi ettåringen det hun trenger, rett og slett fordi det matematiske forholdet mellom voksen og barn tilsier at det lar seg gjøre. Hjemmemammaen har normalt ikke åtte andre ettåringer hun må forholde seg til samtidig. Det er også sannsynlig at hun vil kjenne barnet sitt bedre enn noen annen, og at hun dermed vil være i stand til å dekke nettopp dette barnets behov. Videre er det lettere for et sjenert barn å søke kontakt med mamma enn noen andre mennesker på hele denne planeten.

En innvending som stadig dukker opp, er som sagt at man må trives hjemme for å være et bedre alternativ enn barnehagen. Dette er til en viss grad sant, men ikke helt. Det er absolutt en fordel og det vil gjøre hverdagen betraktelig lettere om trivselsfaktoren er tilstede, men det blir samtidig litt feil å si at du vil mislykkes fullstendig med hjemmemammagjerningen dersom du kanskje heller ville gjort noe annet. Du er nemlig Mamma for barnet ditt uansett. Du er elsket, verdsatt og sett opp til uansett om du er kledd i utvaska joggebukse eller finkjole, og uansett om du stråler eller ei.

Ungen din vil velge deg fremfor Supermamma uten å blunke.

Velge utifra behov

Nei, det er ikke alle dager som vil være like smertefrie. Noen dager vil selv den mest dedikerte hjemmemamma ønske ungene dit pepperen gror og nære et sterkt ønske om å sette seg i bilen og gjøre noe annet, bare så hun kunne savne ungene litt og glede seg til å komme hjem til dem etterpå. Men sånn er det i alle yrker – sannsynligvis har barnehageassistenten og pedagogen det nøyaktig på samme måte fra tid til annen, selv om også de har valgt å gjøre det de gjør. Det hender at de må bite tennene sammen og gjøre det de skal i påvente av bedre dager, for dette handler ikke om dem, dette heller. Det handler fortsatt om ungene.

Mitt håp er at det en dag skal kunne la seg gjøre å velge utifra behov og ikke utifra økonomi, og at man snart kan være storsinnet nok til å sette en et lite barns behov høyere enn sine egne. Snart må styresmaktene ta de minste barna på alvor, og tillate oss å ivareta barna våre på en måte som er hensiktsmessig for dem. Det er ingen som kjenner ungene som oss, og det er ingen som vet bedre hva som passer for akkurat dem.

Tusenvis av år med morsinstinkt lar seg nemlig ikke utkonkurrere av tre år på høyskole.

4 kommentarer