Hvert eneste år melder avisene om drukningsulykker blant barn så fort solen kommer fram og badetemperaturene oppnås. Dette er tragisk, trist, og i mange tilfeller kunne det kanskje vært unngått. Her får du noen tips til hvordan du kan sørge for at nettopp dine unger er trygge i vannet.

Trygghet og respekt for vann

Det er bare en eneste måte du kan lære ungene dine om vannet på, og det er å hoppe uti med dem. Dette er spesielt viktig nå som skolene ikke lenger har ressurser til å drive med svømmeopplæring, og du kan for eksempel begynne på babysvømming fra barnet er bare noen få uker gammelt.  Bruk tid i svømmebassenget året rundt, og du vil få barn som både føler seg trygge i vannet og som vet hva det vil si å gå under. God kunnskap og trygghet i vannet vil kanskje være det som gjør at de unngår å få panikk om de kommer ut for noe, og kanskje dette vil hjelpe dem til å holde hodet kaldt nok til å redde seg selv. De vil også vite hva vannet kan og ikke kan gjøre, slik at de blir dyktige til å bedømme situasjonen og å mestre bevegelse i vann om de ikke til og med lærer seg å svømme. Alt dette kan være gull verdt den dagen noe kunne ha skjedd.

Redningsvest

Hvis du er i en situasjon hvor vannet er dypt, er det grunnleggende og ekstremt viktig at barna  har på redningsvest til enhver tid. Det er midlertid ikke likegyldig hvilken vest du velger, for kvalitetsforskjellen kan være stor. I en test foretatt av TV2 i fjor, er bare 9 av 13 gode nok. Den dårligste ble sågar trukket fra markedet etter dette. Den beste? Det er Helly Hansens Kid Safe.

Et sekund eller to

De aller fleste av oss har opplevd at vi kan bli distrahert et sekund eller to, selv om vi i utgangspunktet mente å holde øynene på barnet til enhver tid. Det er ikke hyggelig å tenke på det, men et sekund eller to er alt som kan skille mellom trygghet og fare. Ha derfor på vesten selv om det bare er for en liten stund, for eksempel mens dere fortøyer båten eller tror barnet vil være trygt i akterkabinen – mobile barn har nemlig en egen evne til å ville utforske sine omgivelser, og de minste har ingen forutsetning for å forstå at det blinkende, fascinerende vannet kan være farlig uten mamma eller pappa. Det er altfor lett å miste balansen og falle overbord også. Ha alltid redningsvesten på.

Dropp den kalde pilsen

En kald øl frister kanskje nå i varmen, men om ungene dine er med så bør du la være. Du trenger nemlig å være kald og klar i hodet når du til enhver tid skal ha øynene på ungene, og alkohol hjelper IKKE når sola steiker.

Kommuniser

Om dere er flere voksne sammen med barna, er det også svært viktig at dere kommuniserer med hverandre. Om du må vende oppmerksomheten bort en liten stund, så si klart fra om dette til en av de andre voksne sånn at han eller hun kan kikke etter barna i mellomtiden. Ulykker skjer ofte når “alle” tror at “noen” har ansvaret, uten at dette er klart definert. Snakk med hverandre og gi hverandre klare beskjeder, så kan mye unngås!

Badevettregler for barn

Snakk om dem. Memorer dem. Skriv dem opp, tegn dem og heng dem på barneromsveggen, og ha dem med i bilen for gjennomgang om nødvendig. Dette kan vise seg å være svært viktig!

• Bruk redningsvest
• Lær deg å svømme
• Bad aldri alene
• Dytt ikke andre i vannet
• Dukk aldri noen under vann
• Stup ikke uten å vite hvor dypt det er
• Svøm langs land og ikke under brygger og stupebrett
• Blir du kald eller uvel når du bader – gå på land
• Rop om hjelp bare dersom du er i fare, aldri ellers

Kilde: Eliasklubben

Har du flere tips? Del dem gjerne i kommentarfeltet!!

Hvis du er ny her, så kan det hende du har lyst til å abonnere på RSS feeden for å få oppdateringer. Takk for besøket! :)

Når temaet tilknytning kommer opp, er det veldig ofte den delen som handler om trygghet og nærhet som står i fokus og diskuteres. Men det de fleste ser ut til å glemme litt, er at tilknytningen også har en “motpart” som er minst like viktig og grunnleggende for barnet utvikling. Faktisk kan man si at hele tilknytningsprosessen blir så godt som meningsløs om ikke denne andre delen er til stede. I denne artikkelen skal jeg forsøke å sette litt fokus på tilknytningsteoriens stebarn – nemlig eksplorasjonsatferden.

Barnet trenger mer enn trøst

Tilknytningen er grunnleggende viktig i et barns utvikling, derom finnes det ingen tvil. Utviklingspsykologer, pedagoger og foreldre som praktiserer tilknytningsomsorg vil alle fortelle deg at det er avgjørende for et barn om han får muligheten til å danne en trygg tilknytning til minst én omsorgsperson tidlig i livet. Barnet må ha et sted å flykte til, et sted å finne trøst og et sted å gjemme seg bort om verden er litt dum, slik at han skal kunne gjenopprette trygghetsfølelsen og likevekten.

Men barnet trenger mer. Barnet trenger å lære å mestre verden, lære å stole på egen vurderingsevne og egne muligheter så vel som begrensninger, for uansett hvor fint det er å være liten i noens armer, så er det ikke sånn hans verden vil være i så veldig mange år til. En dag skal barnet stå på egne bein, og den dagen kommer kanskje fortere enn foreldrene liker å tenke på (eventuelt kan den kanskje ikke komme fort nok!).

Naturen har derfor så viselig innrettet seg slik barnet er utstyrt med store doser nysgjerrighet og forskertrang i tillegg til ønsket om å søke beskyttelse.

Et trygt tilknyttet barn vil ha både selvtillit og lyst til å utforske verden rundt seg, og bruker tilknytningspersonen som en trygg base og tar inn verden i passe store doser. Et utrygt barn vil derimot gå i en av to retninger: enten tør han ikke forlate omsorgspersonen i det hele tatt og viser liten vilje til å utforske omgivelsene, eller så er han, i mangel på sin trygge base, vekk før noen får sukk for seg. Begge setter utviklingen i en viss fare. Et barn som er over alle hauger uten å engang se seg tilbake vil være i like store problemer som et barn som aldri ser ut til å løfte blikket fra mammas skjørtekant.

Viktig balanse

For at barnet skal utvikle seg optimalt, er det derfor viktig at vi legger til rette for og stimulerer til begge deler. Vi må se når barnet trenger trøst, støtte og hjelp til å rydde litt i følelsene sine, og vi må også være villige til å slippe taket litt og la ham få prøve seg selv slik at han kan innehente de erfaringene han trenger. Begge deler kan by på problemer for foreldre som selv ikke fikk ha denne trygge tilknytningen som barn, enten i form av et behov for å overbeskytte eller i form av et behov for å gjøre barnet så selvstendig som mulig  så fort som mulig, men det kan også være andre ting som gjør at balansen blir vanskelig å finne:

• Krav fra omgivelsene, innbilte eller ekte
  Kanskje man frykter at man blir stemplet som en dårlig mor med udisiplinerte barn dersom barnet får lov å krabbe fritt rundt i stuen når man er på besøk hos andre?
• Ubegrunnet frykt for hva som kan skje
  Av og til er vi redde for ting som kanskje egentlig ikke er farlige, men som vi har en skrekk for selv. Da er det også lett å overføre dette til ungene.
• Mangel på energi og tid
  Ja, det er til tider slitsomt å oppdra barn, det er ingen stor hemmelighet. Hva gjør du dersom din lille håpefulle har et intenst ønske om å løpe på tur nedover veien utenfor huset? Blir du med, eller forsøker du å avlede til mer stillesittende aktiviteter?
• Mangel på energi og tid, igjen
  Av og til slår denne faktoren ut andre veien også, sånn at foreldrene bare lar barnet løpe ut på egenhånd uten å følge med selv, fordi man ikke orker eller fordi man rett og slett ikke har mulighet til å slippe det man har i hendene der og da.

To behov, to roller

Det ser interessant nok ut til at mor og far ofte får forskjellige roller å spille i denne prosessen, og man ser også den samme trenden i barnehager hvor både kvinner og menn er ansatt.  Mor er tradisjonelt den som tar det gråtende barnet i sin favn og gir ham melk og kaker, mens far på sin side er den som vandrer avgårde på fisketur sammen med den håpefulle og viser ham verden. Dette er selvsagt satt på spissen, men kanskje er det fnugg av sannhet i det allikevel?

Utviklingspsykologen Lars Smith sier nemlig i sin bok Tilknytning og barns utvikling følgende:

Det har ikke vært vanskelig å anvende fremmedsituasjonen ¹ for å vurdere barns tilknytning til fedre, og de fleste (men ikke alle) studier viser at trygg tilknytning også her er den mest vanlig forekommende kategori. Likevel er det holdepunkter for at mødre og fedre fremmer trygg tilknytning på forskjellige måter. De fleste barn som vokser opp i tradisjonelle familier med to foreldre, foretrekker moren som trygg havn når de er engstelige, og mødrenes sensitivitet overfor barnas signaler predikerer trygg tilknytning til mor. Det er ikke påvist noe tilsvarende forhold for fedre. Det som fremmer trygg tilknytning til fedrene, synes å være gjensidighet i lek og farens sensitive oppmuntring av barnets eksploreringsaktivitet (Smith 2002, side 93).

Det er umulig å generalisere, for man finner selvsagt kvinner som er eksploreringsfokuserte og menn som sørger for at barnet blir både trøstet og ivaretatt på best tenkelige måte, men det kan faktisk se ut som at naturen ikke bare har utstyrt barnet med to nødvendige indre faktorer for å utvikle seg optimalt.

Kanskje er det også sånn at den også har utstyrt ham med to forskjellige, men likeverdige opphav med hvert sitt “spesialfelt” – som sammen sørger for at avkommet utvikler seg optimalt?

Det er opplest og vedtatt at det beste for barnet er å være trygt tilknyttet til minst én person, og helst fler. Men hvordan kan man vite om barnet er trygt eller utrygt? I forskning og laboratoriesammenheng har man jo sine prosedyrer for å teste ut og klassifisere dette hos barn, men om vi observerer våre egne unger og vet hva vi skal se etter, så kan også vi finne svar på om barna våre har dannet det viktige tilknytningsbåndet eller ikke, og kanskje også finne ut av hvilken kvalitet det i så fall har. Her har du en oversikt over de forskjellige hovedtypene av tilknytning.

Fremmedsituasjonen

Ainsworths fremmedsituasjon er grunnlaget for denne forenklede klassifiseringen av tilknytning. Dette er en test som foregår ved at omsorgsperson og barn kommer inn i et ukjent rom, og leker der inne i tre minutter. Den voksne skal la barnet være mest mulig på egenhånd. Deretter kommer en fremmed inn i rommet, og begynner å leke med barnet etter et par minutter. Omsorgspersonen går ut av rommet, og barnet er igjen med den fremmede. Tre minutter senere kommer hun/han tilbake til barnet, og den fremmede går stille og forsiktig ut igjen. Omsorgspersonen går ut av rommet for andre gang, og lar barnet være igjen alene. Den fremmede går inn til barnet. Tre minutter senere kommer omsorgspersonen tilbake, og den fremmede forsvinner.

Barnas reaksjoner på både den fremmede, på adskillelse og på gjenforening er det som analyseres og gir et bilde av tilknytningens kvalitet.

Trygg tilknytning

Et trygt tilknyttet barn vil søke til sin trygge havn (i form av tilknytningspersonen) for trøst og for å få hjelp til å gjenvinne den følelsesmessige balansen. Hun bruker også denne personen som en trygg base når hun skal eksplorere og utforske verden rundt seg, og er stadig innom for påfyll før hun på ny tar seg en tur ut i verden igjen. Når tilknytningspersonen blir borte, vil hun bli urolig og protestere, gråte og forsøke å følge etter, men vise glede ved gjenforening. Hun kan også la seg trøste av den fremmede, men vil klart foretrekke tilknytningspersonen om hun får et valg.

Utrygg og unnvikende tilknytning

Et unnvikende barn går gjerne på oppdagelsesferd, men viser heller liten tilknytningsadferd og bruker sjelden en trygg base. På samme måte viser han ikke så stor uro når tilknytningspersonen drar, og unngår kontakt når han/hun kommer tilbake. Barn i denne kategorien leker gjerne med leker, men vrir seg unna og avviser tilknytningspersonen når de løftes opp.

Utrygg og ambivalent tilknytning

Et ambivalent barn gråter eller er passiv når hun kommer i en ukjent situasjon sammen med tilknytningspersonen, og viser ikke tegn på vilje til å utforske omgivelsene. Hun blir helt ute av seg dersom tilknytningspersonen blir borte, og lar seg ikke trøste når denne så kommer tilbake. Da varierer reaksjonen mellom forsøk på å etablere kontakt, raserianfall eller sint avvisning. Av og til er ambivalente barn så oppskjørtede etter en adskillelse at de er ute av stand til å ta kontakt, eller de blir rett og slett passive.

Utrygg og desorganisert/desorientert tilknytning

Et desorganisert barn har tilsynelatende ingen mål og sammenheng i sin adferd, og signalene kan være svært selvmotsigende. Bevegelsene kan være ufullstendige og avbrutte, og barnet kan virke forvirret eller redd. Mest typisk er mangelen på en samlet tilknytningsstrategi.

Kilde: Tilknytning og barns utvikling, av Lars Smith (2002)

Tilknytning er et brennhett tema om dagen, både på foreldrefora og i mediadebatter som handler om barnehagestart, likestilling, permisjonsfordeling og andre ting hvor dette har sin naturlige plass blant argumentene. Det er derfor viktig å vite nøyaktig hva tilknytning innbærer, slik at man lettere kan forstå barnas behov. Bare på den måten kan diskusjonen bli hensiktsmessig og god, og bare på den måten kan vi klare å holde fokuset på barna fremfor på oss selv, våre kjønnsrollemønster og vår inntjeningsevne. I denne artikkelen finner du med mest grunnleggende av det grunnleggende om tilknytning.

Begynnelsen…

Det nyfødte menneskebarnet er blant pattedyrenes mest sårbare nykomlinger. Der hvor for eksempel føllet stavrer seg på beina og løper etter bare noen timer, bruker mennesket minst et år på å klare det samme. Det er til og med hevdet at barnets første tre måneder er for et fjerde trimester å regne, siden det pr alle definisjoner egentlig fortsatt er et foster – bortsett fra at hodeomkretsen er så stor at barnet må fødes før det er for sent.

Menneskebarnet er således fullstendig avhengig av varme, beskyttelse og mat, og naturen har gitt oss et godt redskap for å klare dette. Relasjonen mellom opphav og avkom er det som skal sikre barnets overlevelse, ved blant annet å sørge for at barnet vil søke nærhet og gi klare, umiskjennelige signaler om at kontakt ønskes.

Tilknytningen er et emosjonelt bånd

Men tilknytningsbegrepet omfatter også mye mer enn bare det fysiske behovet. Etterhvert som barnet vokser, vil nemlig det følelsesmessige aspektet få større og større betydning. De fleste kjenner til begreper som separasjonsangst og fremmedfrykt, og vet at dette som oftest inntrer rundt 7 måneders alder. Dette er interessant nok omtrent samtidig som et normalt utviklet barn vil komme seg opp på alle fire og bli stadig mer mobil, og trenger en sterk grunn og motivasjon for ikke å bevege seg for langt bort fra foreldrene. Ennå er ikke barnet erfarent nok til å vite at det kan havne i stor fare om hun forsvinner utenfor foreldrenes rekkevidde, men hun føler instinktivt at hun må holde seg nær omsorgspersonene sine. Likeledes vil hun begynne å diskriminere mellom personer, og viser klart hvem hun foretrekker, hvem som er “greie nok” og hvem som ikke får komme nær henne  i det hele tatt. Man sier at barnet har begynt å danne tilknytningsbånd, og at hun nå har et tilknytningshierarki.

Mat eller mykhet?

Hvordan og når tilknytningen egentlig dannes, er et spørsmål som stadig diskuteres. Det som er på det rene, er at omsorgspersonene i stor grad kan være med på å påvirke tilknytningsbåndets kvalitet. Det kan være nærliggende å tenke at tilknytningen avgjøres av hvor maten finnes, altså at en ammende mor vil være standardsvaret, men slik er det faktisk ikke. Harlow og Zimmerman utførte så tidlig som i 1969 et eksperiment med nyfødte apebarn, som ble utstyrt med to utgaver av “mamma”. Den ene var av ståltråd og var utstyrt med melk, mens den andre var laget av ull og mykt skinn. Apeungene gikk selvsagt til ståltrådmammaen når de var sultne, men ellers holdt de seg helst hos tøyversjonen. Hit løp de også når de følte seg truet eller usikre, og dette peker klart i den retningen at mattilgang i seg selv ikke er avgjørende for hvem som settes øverst i tilknytningshierarkiet.

Derimot viser det seg at den som er mest responsiv, som kommuniserer mest og best med barnet på en hensiktsmessig måte og som er aktiv og interessert i “samtalen”, også er den som rangerer høyest. Det er umulig å generalisere, men likevel viser det seg oftest at denne rollen blir mor til del. Kanskje er det slik at kombinasjonen mellom 9 måneders svangerskap, mors egne hormoner i barseltiden, hennes brystmelk og en sterk, sensitiv interesse for barnet setter henne i en særposisjon hva nærhet til barnet angår?

Tilknytningsbåndets kjennetegn

I følge Bowlby, som er selve tilknytningsteoriens far, finnes det fire kjennetegn på et tilknytningsbånd.

For det første skal det opprettholde nærhet. Barnets ønske om å være nær omsorgspersonen balanseres opp mot eksplorasjonsbehovet, altså barnets nysgjerrighet og ønske om å dra på oppdagelsesferd. Barnet blir også urolig ved atskillelse, og vil sette i gang en såkalt tilknytningsatferd med mål om å påvirke omsorgspersonen til å komme tilbake. Dette kan være protester, gråt, utstrekking av armer eller å følge etter vedkommende. Denne blir også brukt av barnet som en trygg havn, som hun finner trygghet hos når ting kan være litt leie og skumle, og som trygg base når hun ønsker å oppdage verden litt på egenhånd. Da vil hun ta stadig større og større turer ut, men kommer alltid tilbake til den trygge basen sin før hun legger i vei på ny oppdagelsesferd. Sånn vet hun at tryggheten alltid er tilgjengelig for henne når hennes egen grense er nådd.

Tilknytningsutvikling

Prosessen med å danne gode, sterke tilknytningsbånd starter fra det øyeblikket barnet blir født, om ikke før, og fortsetter til barnet nærmer seg skolealder. Boka Barne-og ungdomspsykologi deler denne inn i tre forskjellige faser:

1. Pre-tilknytning (ca 0-3 måneder)
   Barnet er opptatt av andre menneskers ansikter, følger dem med øynene og prøver å oppnå kontakt ved å smile, “snakke”, gråte og så videre. Hensikten er å skape nærhet. Oppmerksomheten rettes mot de fleste mennesker som kommer hennes vei, og hun har ennå ikke skapt seg noe hierarki eller preferanser utover det at det lukter melk hos mamma dersom hun ammer.
2. Tilknytning-under-dannelse (ca 3-7 måneder)
   Barnet har fortsatt ikke begynt å diskriminere, men etterhvert i denne fasen vil hun begynne å gjøre forskjell på folk. Noen får kanskje fler smil enn andre, mens andre igjen møter en heller kald skulder. Dette kan man også se i relasjonen med foreldrene/omsorgspersonene, og barnet retter gjerne mer oppmerksomhet mot den ene av dem, vanligvis mor. Hierarkiet er i ferd med å tre frem.
3. Etablert tilknytning (ca 7 måneder – 3-4 år)
   Nå reagerer barnet negativt på fremmede personer, og antas nå å ha etablert en genuin følelsesmessig binding til en bestemt person. Hun reagerer kanskje kraftig på adskillelser, med tilknytningsatferd som tidligere beskrevet. Her begynner hun også å benytte seg av både trygg base og trygg havn dersom situasjonen krever det, og hun er i stand til å danne tilknytning til flere personer. Likevel er det kanskje bare én som vil være hovedtilknytningspersonen.

Det er dog viktig å merke seg i denne sammenhengen at dette også avhenger av barnets medfødte temperament. Tilknytningsatferden vil utløses av stress og/eller påkjenninger, og barn er like forskjellige som folk flest. Noen har høyere terskel enn andre, og selv om barnet ditt ikke reagerer så sterkt som her beskrevet, behøver ikke dette i seg selv å bety at hun/han ikke er trygt tilknyttet – det kan rett og slett være at du har med en forholdsvis laid-back person å gjøre, som ikke ser noen umiddelbar grunn til å lage stor ståhei for ingenting.

Hvorfor tilknytningen er så viktig

I Barne- og ungdomspsykologi står det også å lese at

I en rekke undersøkelser har en funnet at barn som er blitt klassifisert som trygt tilknyttet i spedbarnsalderen, senere har vist seg å ha en mer positiv utvikling på det kognitive, det sosiale og det emosjonelle området. Omvendt er det påvist klare sammenhenger mellom en utrygg tilknytning i spedbarnsalderen og senere atferdsproblemer og utviklingsforstyrrelser (Belsky og Nezworsky 1988).

Dette kan ha mange forklaringer, men om man setter dette i sammenheng med andre teorier, for eksempel Erikssons teori om menneskets åtte aldre, blir man kanskje litt klokere. Han mente nemlig at barnets første halvannet leveår handler om tillit vs. mistillit, og at det er her barnet lærer noe grunnleggende om verden. Enten opplever barnet at verden er et trygt sted å være og utvikler en grunnfast tillit til miljøet rundt seg, eller så vil hun oppfatte verden som utrygg, skummel og uforutsigbar.

Dette har igjen stor virkning på hvordan barnet vil utvikle seg videre i livet, og det er kjent fra psykologien ellers at erfaringer fra barneårene kan henge igjen langt inn i voksen alder. Et menneske som er åpen og trygg i verden vil få helt andre forutsetninger enn et menneske som er innesluttet, mistenksom og alltid på vakt.

Den aller beste starten vi kan gi barna våre, er derfor å sørge for at denne første tilknytningen blir så stabil og trygg som overhodet mulig.

Det er uendelig fascinerende å se sin lille baby vokse og utvikle seg fra en liten, teppeinntullet bylt til selvstendig og sterkt personlighet med klare tanker om hvordan verden skal være. Vi har vel alle kjent bruset av stolthet hver gang nye milepæler passeres, og det finnes antagelig ikke en eneste lesekynding mor som ikke har lest minst én liste over hva poden kan forventes å klare av motoriske og språkelige ferdigheter – men visste du at barns kreativitet også har sitt egen utviklingsløp? Her får du hovedtrekkene i barnets kreative utvikling!

0-2 år: Sensomotorisk lek

Helt i starten har ikke barnet noen stor kontroll på bevegelsene sine. Armer og bein veiver hit og dit, uten større mål og mening med bevegelsen. Men dette gir like fullt god stimuli! Barnet oppfatter nemlig kvaliteten på det som berøres, det som høres, det som luktes… Ja, kort sagt: alle sanser er i spill. Babyteppet er mykt, biteringen er hard og smaker annerledes enn smokken, mammas hud er varm, mens bilsetet er kaldt. Den taktile sansen (berøringssansen) er dog hovedkilden til opplevelse hos de minste, og den første delen av denne fasen kalles gjerne fasen for sensorisk lek.

Det neste steget er sensomotorisk lek, hvor motorikken kommer mer og mer inn i bildet. Om du noen gang har plukket opp en kopp fra gulvet ti tusen trillioner ganger i løpet av en frokost, så har du med et barn i denne fasen å gjøre! Bevegelsene gjentas og gjentas og gjentas med uendelig stor fornøyelse og begeistring, om enn til alle andres lattermilde jamring.

Selve følelsen av materialet barnet har mellom hendene er fortsatt viktig, men synssansen blir også stadig mer stimulert av av de gjentatte bevegelsene og får en større og større rolle etterhvert som barnet får tak på motorikken. Om et barn i denne fasen får for eksempel fingermale, vil hun glede seg stort over følelsen av kaldt, glatt, plaskete og fargerikt mellom hendene (om hun da ikke er av typen som ikke liker å bli klissete på hendene, selvsagt!).

Det siste som skjer i denne fasen, er en overgang til hva man kaller symbollek. Barnet forstår at hun kan gi materialet hun leker med bestemte former, og snart vil hun også forstå at det hun lager kan symbolisere noe hun kjenner fra før. Plastelinaklumpen hun leker med blir etterhvert kanskje en sau i hennes øyne, pølsen hun har rullet blir snart en slange for henne, og så videre.

Divergent symbollek (ca 2-4 år)

Barnet har nå full kontroll over motorikken i den forstand at hun lager de formene hun ønsker, men det er venstre hjernehalvdel som dominerer, og selve ideene er flakkende, omskiftelige og varierende i stort tempo. Det som var ku for to sekunder siden kan fort være en båt akkurat nå, og en sofa om fem minutter – det er ingen logiske sammenhenger i denne fasen, fordi barnet styres av hva hun oppdager at hun lager akkurat nå, og ikke av noen forhåndsbestemt idé om hva hun i utgangspunktet skulle lage.

Finmotorikken kommer også mer og mer på plass og teknikkene blir stadig mer raffinerte, men ingenting behøver i utgangspunktet å ligne på noe bestemt. Hensikten med aktiviteten er fortsatt bare å leke med materialet for leken og eksperimenteringen sin skyld, selve resultatet er ikke viktig i det hele tatt. Symbolene er også svært personlige, og gjenspeiler ofte tanker og følelser i barnet.

Konvergent symbollek (4/5-7 år)

Nå overtar den logiske hjernehalvdelen mer og mer, og dermed kommer også de faste, forhåndsbestemte ideene frem i barnets formingslek. Nå vet barnet at hun skal lage en ulv før hun lager den, og blir også stadig mer bekymret for om den faktisk ligner på en virkelig ulv.

Det er dessverre også her noen barn blir så frustrerte over sin egen innsats at de gjerne kaster tegnesakene i veggen fordi ulvetegningen ikke ligner på en prikk. Samtidig klarer hun å se på formskapingen sin utenfra, fra en annens synspunkt, og dette stadiet er derfor hva man før pleide å kalle skolemoden alder. Dette handler jo om system, orden, logikk og gjør dermed samarbeid mulig – det kan jo unektelig være litt vanskelig å samarbeide med andre før man ser det samme i det samme!

Kilde: Leik med materiale, konstruksjonsleik 1-7 år (Trageton)