Tilknytning og frakobling

Barn har en medfødt sikkerhetsforanstaltning programmert når de blir født. Dette er den viktige tilknytningen som dannes mellom barnet og dets næreste omsorgspersoner fra barnet er født og frem til det er modent nok til å stå på egne bein. Selv da kan det sies at tilknytningen har sin effekt, i og med at den går fra å være svært konkret og håndfast til etterhvert å bli mer abstrakt og emosjonell. Vi vet at barnet utvikler et tilknytningshierarki, som oftest med mor på topp, vi vet at barnet kan være trygt, utrygt eller ambivalent tilknyttet, og vi vet at det er forskjellig tilknytningsatferd som kjennetegner tilknytningen.

Men hva skjer med tilknytningssystemet dersom barnets nærmeste forsvinner, og det ikke er noen andre der som barnet kan aktivere sin tilknytning mot?

Svaret på dette kalles på engelsk for “detachment”, altså “frakobling”.

Om huleboerbarnet ble forlatt på savannen, ville hun raskt begynne å søke etter mamma med fysisk aktivitet og høye skrik. Forhåpentligvis ville dette hjelpe henne å tilkalle eller finne moren selv, men om dette ikke lot seg gjøre ville ikke denne atferden lenger være hensiktsmessig. Om hun fortsatte kavingen og skrikingen ville hun nemlig påkalle rovdyrs oppmerksomhet og sette seg selv i en enda større livsfare enn om hun bare savnet mammas varme og beskyttelse!

photo credit: memekode

Denne situasjonen krever derfor en helt annen type strategi, og det beste hun kan gjøre om hun virkelig er forlatt er å deaktivere tilknytningsatferden. Hun må frakoble seg selv, både for å minimere den umiddelbare faren og også for å skåne seg selv for det emosjonelle traumet det er å være alene. Dessuten ville det være svært vanskelig for et opprørt barn å stå på egne ben og gjøre det hun måtte for å overleve. Gradvis vil hun derfor vende tilbake til sin normale væremåte, og samtidig nulle ut sine tidligere tilknytningsbånd slik at hun vil være istand til å begynne på nytt om hun skulle finne nye mennesker som kunne ta vare på henne. I starten av prosessen er denne frakoblingen bare midlertidig og båndet lar seg reparere når omsorgspersonen kommer tilbake, men om denne er borte over lengre tid blir den permanent og ugjenopprettelig.

Denne atferden har vi fortsatt med oss.

Read more

Slik får du en myk barnehagestart

I disse dager går sommeren mot slutten, og skoler og barnehager landet over begynner på et nytt år. For mange familier markerer dette også at hverdagen endres og at man skal tilbake i arbeidslivet, enten fordi tiden er moden for det, eller fordi man ikke lenger har noe valg. Uansett hva grunnen er, kan det i de fleste tilfeller være greit å tenke gjennom barnehagestarten på forhånd, slik at man går inn i det med forholdsvis åpne øyne og klare forventninger. Her får du Hjemmemamma.coms tips til hvordan du kan gjøre overgangen så myk som mulig både for deg selv og for ungen din.

Vær sikker

En god barnehagetilvenning står og faller ofte på foreldrenes følelser i forbindelse med å skulle sende fra seg ungen sin i barnehagen. For veldig mange er dette veldig sårt, og sånn skal det også være! Du har tross alt tilbrakt nesten hver våkne time sammen med den lille skjønningen din, og nå skal dere plutselig leve litt hver for dere. Selvfølgelig kjennes det rart. Dette er en følelse du har lov å kjenne på, og enten må du bestemme deg for at tiden ikke er moden ennå og utsette det litt til, eller så må du være ærlig med deg selv og si at “ja, dette kjennes skikkelig fælt ut” og så jobbe med deg selv derfra. For saken er den at ungen din vil lese deg som en åpen bok, og om du er i tvil så vil ungen din, i tillegg til å bære sin egen usikkerhet, bli nødt til å drasse rundt på din. Det er ikke rettferdig.

Du har lov til å synes det er trist, og du har lov til å vise det til ungen din også. Men selve avgjørelsen må være tatt, og du må være enig med deg selv om at den er riktig for dere. Derfor bør du bruke tid på å bearbeide, tid på å sette deg inn i barnets nye hverdag, tid til å diskutere med personalet og tid på å forstå dine egne reaksjoner. Bare om du finner tryggheten i deg selv, kan du gi trygghet til ungen din i denne overgangsfasen.

Forbered barnet

Snakk om det. Besøk barnehagen etter stengetid og la henne leke på uteområdet. Finn ut av hvilke aktiviteter som er vanlige i den barnehagen hun skal begynne, og prøv og innfør noen av dem hjemme slik at hun allerede har tryggheten fra deg med seg når hun skal prøve seg på egenhånd i barnehagen. Trolldeig, fingermaling og sangstunder er vanlige elementer i en barnehagehverdag som gjerne også kan prøves ut og forskes på hjemme. Hun stiller mye mer forberedt om hun kan sangene og vet hva man gjør med den blå malingflekken!

Du kan også tenke dagsrytme, slik at hun lettere vil gli inn i barnehagens rytme når hun begynner. Håndvask før mat, fruktmåltid klokka tre… alt dette vil du antagelig finne informasjon om i årsplan eller andre skriv fra barnehagen, og dette vil kanskje være med på å gi henne oversikt i en ny hverdag. Om dere til nå har hatt en slækk døgnrytme, kan det være greit å venne seg til å stå opp tidlig før Den Store Dagen. Trøtte barn (og mammaer) er gjerne mye mer sårbare enn de er når de er utvilte og opplagte!

Du bør ha i mente at endringer i livet kan medfører endringer i søvnrytmen også, slik at du legger inn marginer for dette om du kan.

Read more

Kjærlighet på apevis

Visste du at du har mer til felles med en ape enn med mannen din? Noen vil kanskje humre og si at dette visste de jo fra før, mens andre ikke vil se den helt store forskjellen mellom sin utkårede og en sjimpanse verken på atferd eller utseende. Men all spøk til tross; nye undersøkelser viser at vi deler hele 99.4% av våre gener med apene. Faktisk er dette så mye at man nå vurderer om man skal klassifisere både menneske og sjimpanse som homo. For de fleste mødre er dette kanskje bare en kuriositet, men for de av oss som kanskje er opptatt av menneskets naturlige væremåte hva barneomsorg angår, så setter dette ting i et enda klarere perspektiv.

Det vil vel neppe komme som en bombe på noen når jeg sier at vi har rotet oss ganske langt vekk fra vår egentlige natur, her vi sitter med babycallingen påskrudd og stapper i oss dårlig skjulte e-stoffer, mens LCD-skjermen lyser opp stua. Vår barneoppdragelse preges fortsatt av tidlige tiders religiøse påfunn, og våre morsevner måles i hvor fort vi har klart å skyve barna våre på avstand både med tanke på nattesøvn og ernæring. Barnet må  avvennes og sove i egen seng på eget rom så fort som overhodet mulig, så hun ikke blir bortskjemt, må vite.

Men mange har valgt en annen vei. Mange har forstått at vi trenger å vokse opp som menneske istedenfor robot, og at naturen antagelig har en del gode poenger når det kommer til hvordan vi skal oppdra våre svært naturlige barn.

99.4 % er ikke lite. Det er nesten alt.

Read more

Tilknytning og eksplorering: to sider av samme sak

Når temaet tilknytning kommer opp, er det veldig ofte den delen som handler om trygghet og nærhet som står i fokus og diskuteres. Men det de fleste ser ut til å glemme litt, er at tilknytningen også har en “motpart” som er minst like viktig og grunnleggende for barnet utvikling. Faktisk kan man si at hele tilknytningsprosessen blir så godt som meningsløs om ikke denne andre delen er til stede. I denne artikkelen skal jeg forsøke å sette litt fokus på tilknytningsteoriens stebarn – nemlig eksplorasjonsatferden.

Barnet trenger mer enn trøst

Tilknytningen er grunnleggende viktig i et barns utvikling, derom finnes det ingen tvil. Utviklingspsykologer, pedagoger og foreldre som praktiserer tilknytningsomsorg vil alle fortelle deg at det er avgjørende for et barn om han får muligheten til å danne en trygg tilknytning til minst én omsorgsperson tidlig i livet. Barnet må ha et sted å flykte til, et sted å finne trøst og et sted å gjemme seg bort om verden er litt dum, slik at han skal kunne gjenopprette trygghetsfølelsen og likevekten.

Men barnet trenger mer. Barnet trenger å lære å mestre verden, lære å stole på egen vurderingsevne og egne muligheter så vel som begrensninger, for uansett hvor fint det er å være liten i noens armer, så er det ikke sånn hans verden vil være i så veldig mange år til. En dag skal barnet stå på egne bein, og den dagen kommer kanskje fortere enn foreldrene liker å tenke på (eventuelt kan den kanskje ikke komme fort nok!).

Naturen har derfor så viselig innrettet seg slik barnet er utstyrt med store doser nysgjerrighet og forskertrang i tillegg til ønsket om å søke beskyttelse.

Et trygt tilknyttet barn vil ha både selvtillit og lyst til å utforske verden rundt seg, og bruker tilknytningspersonen som en trygg base og tar inn verden i passe store doser. Et utrygt barn vil derimot gå i en av to retninger: enten tør han ikke forlate omsorgspersonen i det hele tatt og viser liten vilje til å utforske omgivelsene, eller så er han, i mangel på sin trygge base, vekk før noen får sukk for seg. Begge setter utviklingen i en viss fare. Et barn som er over alle hauger uten å engang se seg tilbake vil være i like store problemer som et barn som aldri ser ut til å løfte blikket fra mammas skjørtekant.

Viktig balanse

For at barnet skal utvikle seg optimalt, er det derfor viktig at vi legger til rette for og stimulerer til begge deler. Vi må se når barnet trenger trøst, støtte og hjelp til å rydde litt i følelsene sine, og vi må også være villige til å slippe taket litt og la ham få prøve seg selv slik at han kan innehente de erfaringene han trenger. Begge deler kan by på problemer for foreldre som selv ikke fikk ha denne trygge tilknytningen som barn, enten i form av et behov for å overbeskytte eller i form av et behov for å gjøre barnet så selvstendig som mulig  så fort som mulig, men det kan også være andre ting som gjør at balansen blir vanskelig å finne:

• Krav fra omgivelsene, innbilte eller ekte
  Kanskje man frykter at man blir stemplet som en dårlig mor med udisiplinerte barn dersom barnet får lov å krabbe fritt rundt i stuen når man er på besøk hos andre?
• Ubegrunnet frykt for hva som kan skje
  Av og til er vi redde for ting som kanskje egentlig ikke er farlige, men som vi har en skrekk for selv. Da er det også lett å overføre dette til ungene.
• Mangel på energi og tid
  Ja, det er til tider slitsomt å oppdra barn, det er ingen stor hemmelighet. Hva gjør du dersom din lille håpefulle har et intenst ønske om å løpe på tur nedover veien utenfor huset? Blir du med, eller forsøker du å avlede til mer stillesittende aktiviteter?
• Mangel på energi og tid, igjen
  Av og til slår denne faktoren ut andre veien også, sånn at foreldrene bare lar barnet løpe ut på egenhånd uten å følge med selv, fordi man ikke orker eller fordi man rett og slett ikke har mulighet til å slippe det man har i hendene der og da.

To behov, to roller

Det ser interessant nok ut til at mor og far ofte får forskjellige roller å spille i denne prosessen, og man ser også den samme trenden i barnehager hvor både kvinner og menn er ansatt.  Mor er tradisjonelt den som tar det gråtende barnet i sin favn og gir ham melk og kaker, mens far på sin side er den som vandrer avgårde på fisketur sammen med den håpefulle og viser ham verden. Dette er selvsagt satt på spissen, men kanskje er det fnugg av sannhet i det allikevel?

Utviklingspsykologen Lars Smith sier nemlig i sin bok Tilknytning og barns utvikling følgende:

Det har ikke vært vanskelig å anvende fremmedsituasjonen ¹ for å vurdere barns tilknytning til fedre, og de fleste (men ikke alle) studier viser at trygg tilknytning også her er den mest vanlig forekommende kategori. Likevel er det holdepunkter for at mødre og fedre fremmer trygg tilknytning på forskjellige måter. De fleste barn som vokser opp i tradisjonelle familier med to foreldre, foretrekker moren som trygg havn når de er engstelige, og mødrenes sensitivitet overfor barnas signaler predikerer trygg tilknytning til mor. Det er ikke påvist noe tilsvarende forhold for fedre. Det som fremmer trygg tilknytning til fedrene, synes å være gjensidighet i lek og farens sensitive oppmuntring av barnets eksploreringsaktivitet (Smith 2002, side 93).

Det er umulig å generalisere, for man finner selvsagt kvinner som er eksploreringsfokuserte og menn som sørger for at barnet blir både trøstet og ivaretatt på best tenkelige måte, men det kan faktisk se ut som at naturen ikke bare har utstyrt barnet med to nødvendige indre faktorer for å utvikle seg optimalt.

Kanskje er det også sånn at den også har utstyrt ham med to forskjellige, men likeverdige opphav med hvert sitt “spesialfelt” – som sammen sørger for at avkommet utvikler seg optimalt?

Trygg og utrygg tilknytning

Det er opplest og vedtatt at det beste for barnet er å være trygt tilknyttet til minst én person, og helst fler. Men hvordan kan man vite om barnet er trygt eller utrygt? I forskning og laboratoriesammenheng har man jo sine prosedyrer for å teste ut og klassifisere dette hos barn, men om vi observerer våre egne unger og vet hva vi skal se etter, så kan også vi finne svar på om barna våre har dannet det viktige tilknytningsbåndet eller ikke, og kanskje også finne ut av hvilken kvalitet det i så fall har. Her har du en oversikt over de forskjellige hovedtypene av tilknytning.

Fremmedsituasjonen

Ainsworths fremmedsituasjon er grunnlaget for denne forenklede klassifiseringen av tilknytning. Dette er en test som foregår ved at omsorgsperson og barn kommer inn i et ukjent rom, og leker der inne i tre minutter. Den voksne skal la barnet være mest mulig på egenhånd. Deretter kommer en fremmed inn i rommet, og begynner å leke med barnet etter et par minutter. Omsorgspersonen går ut av rommet, og barnet er igjen med den fremmede. Tre minutter senere kommer hun/han tilbake til barnet, og den fremmede går stille og forsiktig ut igjen. Omsorgspersonen går ut av rommet for andre gang, og lar barnet være igjen alene. Den fremmede går inn til barnet. Tre minutter senere kommer omsorgspersonen tilbake, og den fremmede forsvinner.

Barnas reaksjoner på både den fremmede, på adskillelse og på gjenforening er det som analyseres og gir et bilde av tilknytningens kvalitet.

Trygg tilknytning

Et trygt tilknyttet barn vil søke til sin trygge havn (i form av tilknytningspersonen) for trøst og for å få hjelp til å gjenvinne den følelsesmessige balansen. Hun bruker også denne personen som en trygg base når hun skal eksplorere og utforske verden rundt seg, og er stadig innom for påfyll før hun på ny tar seg en tur ut i verden igjen. Når tilknytningspersonen blir borte, vil hun bli urolig og protestere, gråte og forsøke å følge etter, men vise glede ved gjenforening. Hun kan også la seg trøste av den fremmede, men vil klart foretrekke tilknytningspersonen om hun får et valg.

Utrygg og unnvikende tilknytning

Et unnvikende barn går gjerne på oppdagelsesferd, men viser heller liten tilknytningsadferd og bruker sjelden en trygg base. På samme måte viser han ikke så stor uro når tilknytningspersonen drar, og unngår kontakt når han/hun kommer tilbake. Barn i denne kategorien leker gjerne med leker, men vrir seg unna og avviser tilknytningspersonen når de løftes opp.

Utrygg og ambivalent tilknytning

Et ambivalent barn gråter eller er passiv når hun kommer i en ukjent situasjon sammen med tilknytningspersonen, og viser ikke tegn på vilje til å utforske omgivelsene. Hun blir helt ute av seg dersom tilknytningspersonen blir borte, og lar seg ikke trøste når denne så kommer tilbake. Da varierer reaksjonen mellom forsøk på å etablere kontakt, raserianfall eller sint avvisning. Av og til er ambivalente barn så oppskjørtede etter en adskillelse at de er ute av stand til å ta kontakt, eller de blir rett og slett passive.

Utrygg og desorganisert/desorientert tilknytning

Et desorganisert barn har tilsynelatende ingen mål og sammenheng i sin adferd, og signalene kan være svært selvmotsigende. Bevegelsene kan være ufullstendige og avbrutte, og barnet kan virke forvirret eller redd. Mest typisk er mangelen på en samlet tilknytningsstrategi.

Kilde: Tilknytning og barns utvikling, av Lars Smith (2002)

Grunnleggende om tilknytning

Tilknytning er et brennhett tema om dagen, både på foreldrefora og i mediadebatter som handler om barnehagestart, likestilling, permisjonsfordeling og andre ting hvor dette har sin naturlige plass blant argumentene. Det er derfor viktig å vite nøyaktig hva tilknytning innbærer, slik at man lettere kan forstå barnas behov. Bare på den måten kan diskusjonen bli hensiktsmessig og god, og bare på den måten kan vi klare å holde fokuset på barna fremfor på oss selv, våre kjønnsrollemønster og vår inntjeningsevne. I denne artikkelen finner du med mest grunnleggende av det grunnleggende om tilknytning.

Begynnelsen…

Det nyfødte menneskebarnet er blant pattedyrenes mest sårbare nykomlinger. Der hvor for eksempel føllet stavrer seg på beina og løper etter bare noen timer, bruker mennesket minst et år på å klare det samme. Det er til og med hevdet at barnets første tre måneder er for et fjerde trimester å regne, siden det pr alle definisjoner egentlig fortsatt er et foster – bortsett fra at hodeomkretsen er så stor at barnet må fødes før det er for sent.

Menneskebarnet er således fullstendig avhengig av varme, beskyttelse og mat, og naturen har gitt oss et godt redskap for å klare dette. Relasjonen mellom opphav og avkom er det som skal sikre barnets overlevelse, ved blant annet å sørge for at barnet vil søke nærhet og gi klare, umiskjennelige signaler om at kontakt ønskes.

Tilknytningen er et emosjonelt bånd

Men tilknytningsbegrepet omfatter også mye mer enn bare det fysiske behovet. Etterhvert som barnet vokser, vil nemlig det følelsesmessige aspektet få større og større betydning. De fleste kjenner til begreper som separasjonsangst og fremmedfrykt, og vet at dette som oftest inntrer rundt 7 måneders alder. Dette er interessant nok omtrent samtidig som et normalt utviklet barn vil komme seg opp på alle fire og bli stadig mer mobil, og trenger en sterk grunn og motivasjon for ikke å bevege seg for langt bort fra foreldrene. Ennå er ikke barnet erfarent nok til å vite at det kan havne i stor fare om hun forsvinner utenfor foreldrenes rekkevidde, men hun føler instinktivt at hun må holde seg nær omsorgspersonene sine. Likeledes vil hun begynne å diskriminere mellom personer, og viser klart hvem hun foretrekker, hvem som er “greie nok” og hvem som ikke får komme nær henne  i det hele tatt. Man sier at barnet har begynt å danne tilknytningsbånd, og at hun nå har et tilknytningshierarki.

Mat eller mykhet?

Hvordan og når tilknytningen egentlig dannes, er et spørsmål som stadig diskuteres. Det som er på det rene, er at omsorgspersonene i stor grad kan være med på å påvirke tilknytningsbåndets kvalitet. Det kan være nærliggende å tenke at tilknytningen avgjøres av hvor maten finnes, altså at en ammende mor vil være standardsvaret, men slik er det faktisk ikke. Harlow og Zimmerman utførte så tidlig som i 1969 et eksperiment med nyfødte apebarn, som ble utstyrt med to utgaver av “mamma”. Den ene var av ståltråd og var utstyrt med melk, mens den andre var laget av ull og mykt skinn. Apeungene gikk selvsagt til ståltrådmammaen når de var sultne, men ellers holdt de seg helst hos tøyversjonen. Hit løp de også når de følte seg truet eller usikre, og dette peker klart i den retningen at mattilgang i seg selv ikke er avgjørende for hvem som settes øverst i tilknytningshierarkiet.

Derimot viser det seg at den som er mest responsiv, som kommuniserer mest og best med barnet på en hensiktsmessig måte og som er aktiv og interessert i “samtalen”, også er den som rangerer høyest. Det er umulig å generalisere, men likevel viser det seg oftest at denne rollen blir mor til del. Kanskje er det slik at kombinasjonen mellom 9 måneders svangerskap, mors egne hormoner i barseltiden, hennes brystmelk og en sterk, sensitiv interesse for barnet setter henne i en særposisjon hva nærhet til barnet angår?

Tilknytningsbåndets kjennetegn

I følge Bowlby, som er selve tilknytningsteoriens far, finnes det fire kjennetegn på et tilknytningsbånd.

For det første skal det opprettholde nærhet. Barnets ønske om å være nær omsorgspersonen balanseres opp mot eksplorasjonsbehovet, altså barnets nysgjerrighet og ønske om å dra på oppdagelsesferd. Barnet blir også urolig ved atskillelse, og vil sette i gang en såkalt tilknytningsatferd med mål om å påvirke omsorgspersonen til å komme tilbake. Dette kan være protester, gråt, utstrekking av armer eller å følge etter vedkommende. Denne blir også brukt av barnet som en trygg havn, som hun finner trygghet hos når ting kan være litt leie og skumle, og som trygg base når hun ønsker å oppdage verden litt på egenhånd. Da vil hun ta stadig større og større turer ut, men kommer alltid tilbake til den trygge basen sin før hun legger i vei på ny oppdagelsesferd. Sånn vet hun at tryggheten alltid er tilgjengelig for henne når hennes egen grense er nådd.

Tilknytningsutvikling

Prosessen med å danne gode, sterke tilknytningsbånd starter fra det øyeblikket barnet blir født, om ikke før, og fortsetter til barnet nærmer seg skolealder. Boka Barne-og ungdomspsykologi deler denne inn i tre forskjellige faser:

1. Pre-tilknytning (ca 0-3 måneder)
   Barnet er opptatt av andre menneskers ansikter, følger dem med øynene og prøver å oppnå kontakt ved å smile, “snakke”, gråte og så videre. Hensikten er å skape nærhet. Oppmerksomheten rettes mot de fleste mennesker som kommer hennes vei, og hun har ennå ikke skapt seg noe hierarki eller preferanser utover det at det lukter melk hos mamma dersom hun ammer.
2. Tilknytning-under-dannelse (ca 3-7 måneder)
   Barnet har fortsatt ikke begynt å diskriminere, men etterhvert i denne fasen vil hun begynne å gjøre forskjell på folk. Noen får kanskje fler smil enn andre, mens andre igjen møter en heller kald skulder. Dette kan man også se i relasjonen med foreldrene/omsorgspersonene, og barnet retter gjerne mer oppmerksomhet mot den ene av dem, vanligvis mor. Hierarkiet er i ferd med å tre frem.
3. Etablert tilknytning (ca 7 måneder – 3-4 år)
   Nå reagerer barnet negativt på fremmede personer, og antas nå å ha etablert en genuin følelsesmessig binding til en bestemt person. Hun reagerer kanskje kraftig på adskillelser, med tilknytningsatferd som tidligere beskrevet. Her begynner hun også å benytte seg av både trygg base og trygg havn dersom situasjonen krever det, og hun er i stand til å danne tilknytning til flere personer. Likevel er det kanskje bare én som vil være hovedtilknytningspersonen.

Det er dog viktig å merke seg i denne sammenhengen at dette også avhenger av barnets medfødte temperament. Tilknytningsatferden vil utløses av stress og/eller påkjenninger, og barn er like forskjellige som folk flest. Noen har høyere terskel enn andre, og selv om barnet ditt ikke reagerer så sterkt som her beskrevet, behøver ikke dette i seg selv å bety at hun/han ikke er trygt tilknyttet – det kan rett og slett være at du har med en forholdsvis laid-back person å gjøre, som ikke ser noen umiddelbar grunn til å lage stor ståhei for ingenting.

Hvorfor tilknytningen er så viktig

I Barne- og ungdomspsykologi står det også å lese at

I en rekke undersøkelser har en funnet at barn som er blitt klassifisert som trygt tilknyttet i spedbarnsalderen, senere har vist seg å ha en mer positiv utvikling på det kognitive, det sosiale og det emosjonelle området. Omvendt er det påvist klare sammenhenger mellom en utrygg tilknytning i spedbarnsalderen og senere atferdsproblemer og utviklingsforstyrrelser (Belsky og Nezworsky 1988).

Dette kan ha mange forklaringer, men om man setter dette i sammenheng med andre teorier, for eksempel Erikssons teori om menneskets åtte aldre, blir man kanskje litt klokere. Han mente nemlig at barnets første halvannet leveår handler om tillit vs. mistillit, og at det er her barnet lærer noe grunnleggende om verden. Enten opplever barnet at verden er et trygt sted å være og utvikler en grunnfast tillit til miljøet rundt seg, eller så vil hun oppfatte verden som utrygg, skummel og uforutsigbar.

Dette har igjen stor virkning på hvordan barnet vil utvikle seg videre i livet, og det er kjent fra psykologien ellers at erfaringer fra barneårene kan henge igjen langt inn i voksen alder. Et menneske som er åpen og trygg i verden vil få helt andre forutsetninger enn et menneske som er innesluttet, mistenksom og alltid på vakt.

Den aller beste starten vi kan gi barna våre, er derfor å sørge for at denne første tilknytningen blir så stabil og trygg som overhodet mulig.

7 gode grunner til å investere i bæretøy før du drar

Skal du ut og reise med barn i år? Da bør du skaffe deg et godt bæretøy først som sist. Dette gjør nemlig alt forferdelig mye enklere, og du vil kunne forebygge ganske mye av det verste stresset om du bare tar dine forholdsregler!

Her har du noen av fordelene:

1. Vogna kan brukes til andre ting

For å begynne på flyplassen først, siden det ofte er der det hele begynner: Kofferter, bagger, poser, vesker og barnevogn kan få svetten til å sprute hos den mest velbalanserte av oss. Med bæretøy, derimot, ser flyplassoppholdet litt annerledes ut. Knyt barnet på deg i bæresjal, meitai eller en slynge, legg alt du får plass til oppi vogna, og trill i vei! Du har begge hender frie og kan bære det som ikke fikk plass, dersom for eksempel din kjære dytter på vogna.

Da vi dro til Irland i fjor, hadde jeg datteren vår på magen i sjal, veska mi over skuldra og trillekoffert i hånda. De to store baggene og bilsetet hennes lå i vogna, som far trillet rundt på.

2. Du savner ikke vogna når den er sjekket inn, og du slipper å vente helt til boarding med å få den avgårde

Du behøver aldri mer bære med deg et sprellende barn inn på flyet. Hun sitter nemlig fortsatt fint i bæretøyet (kanskje hun til og med sover), selv om vogna på et eller annet tidspunkt er nødt til å forlate dere. Dette betyr også at dere har helt frie hender (med unntak av håndbagasje) den siste tiden før dere må gå ombord i flyet, så dere kan spise, gå på do, tusle rundt og ta det med ro uten å måtte drasse rundt på en stor vogn. Dette er en frihet du antagelig vil sette pris på!

3. Bæretøystol?

Du slipper også å tenke ut om det finnes barnestol eller plass til vogna dersom dere skal spise litt på en trang kafé på flyplassen. Det lar seg nemlig fint gjøre å binde ungen fast til en stol også!

4. Frie hender gjør det lettere å finne bagasjen igjen når dere kommer frem

Bæretøy og barn knyter du på deg før dere går ut av flyet, noe som gjør det betraktelig lettere å finne bagasjen igjen i kaoset som råder når dere ankommer neste flyplass. Dette kan gjøre at det går litt kjappere å komme seg til hotellet eller hvor dere nå skal, fordi du faktisk har to sett med frie hender og mulighet til å være med å lete uten å måtte slippe taket i ungen din på et sted med masse fremmede.

5. Du slipper å tenke på kidnapping

Det er en smal sak å stikke av med en barnevogn i et usett øyeblikk. Med bæretøy, derimot, vil du ikke behøve å ofre det så mye som en tanke – det er ingen mulighet på noen måte for at noen kan ta henne fra deg når du har henne så nær. Da må de i så fall ta deg også.

6. Smale trapper på hotell er ikke noe problem

Med bæretøy blir det også forferdelig mye enklere dersom det viser seg at dere har fått et lite rom i tredje etasje uten heis. Det skjedde nemlig oss, og nok en gang var vi overlykkelige for at vi nå slapp å bære med oss en tung vogn opp og ned hver eneste gang vi hadde lyst til å se oss omkring.

7. Du blir betraktelig mer mobil!

Vi var som sagt på ferie i Irland, og sjarmerende som Dublin enn er, så er det vel ingen som kan påstå at smågatene i Temple Bar er nevneverdig vognvennlige med sine smale fortau og brosteinsbelagte veier.

Med bæretøy var ikke dette et tema i det hele tatt. Datteren vår var med oss over alt, fra de trangeste gatene til de minste butikkene – ja, til og med på en spontan ruinsafari! Ingen behøvde å stå igjen for å passe på vogna, og vår lille familie var faktisk på ferie sammen.

Hjemmemamma.coms nettbutikk har et utvalg av bæretøy, hvor du finner både ringslynger, bæresjal og meitaier.

Kanskje ferien din blir litt mer avslappende i år?

Derfor bør du bære

Babybæring ser ut til å ha kommet for å bli. Overalt dukker det opp bilder, TV-reportasjer, og artikler om bæring av barn, og det er en stadig voksende trend også her i Vesten. Her har du en rask oversikt over bæringens fordeler og ulemper (i den grad det kan sies å finnes noen):

Hvis du trenger hendene frie, så får du det ved å bære barnet ditt på denne måten. Dermed kan du ta vare på babyen din samtidig som du leker med treåringen, og alles behov er ivaretatt. Ja, du kan tilogmed amme babyen din i en slik, mens du gjør andre ting! Men ikke regn med å få gjort noe større husarbeid, siden du antagelig vil bære et så lite barn fremme på magen. Da begrenser de store bevegelsene seg av seg selv. Småting som datajobbing, rydding, enkel støvtørking, shopping og lufting av hunden er derimot helt reelle forventinger å ha. Dessuten kan du, når barnet blir litt større eller du får litt mer dreisen på det, bære på ryggen. Da kan du tilogmed luke blomsterbed eller vaske gulv på denne måten.

Bæring fremmer amming

Det skjer noe med hormonene dine (og forresten også barnets) når du holder ungen din tett inntil deg. Det hormonet som styrer melkeutdrivningsrefleksen heter oxytocin, og blir frigitt ved kroppskontakt og dermed også bæring. Derfor kan det være en god idé å bære så mye som mulig dersom du har problemer med å få opp melkeproduksjonen. På den annen side kan det også være bra for en baby som ikke har så god sugeevne eller matlyst, siden det fristende brystet bare er en nesetipp unna.

Bæring er bra for barnets utvikling

Et stresset og gråtende barn produserer mye stresshormon, og dette er direkte hemmende på hjernens utvikling. Samtidig viser det seg at barn som blir båret ofte gråter gjennomgående mindre enn barn som ikke blir det, og disse to tingene sett i sammenheng forteller oss at bæring dermed fremmer hjernens utvikling. Dessuten får barnet flere sanseinntrykk i båret tilstand, og denne stimulansen er også utviklende.

Bæring føles trygt

Bæring er trygghet for mor og barn. Du behøver ikke bekymre deg og stadig sjekke hvordan hun har det, siden du har full kontakt hele tiden og kan føle enhver bevegelse. Ungen din er samtidig på den tryggeste plassen på jord – tett inntil mammaen sin. Ingenting er bedre enn det. Dessuten har hun full anledning til å gjemme det lille hodet sitt inn mot deg og sovne dersom inntrykkene blir for mye å fordøye, og denne muligheten har hun ikke i en vogn.

Bæring fremmer tilknytningen

Din aller vikigste jobb som mamma er å legge tilrette for at barnet ditt kan danne en så trygg og stabil tilknytning som mulig. Dette er en prosess som starter når babyen er nyfødt, og som vil være det som sørger for at hun er trygg den dagen hun begynner å bevege seg for egen maskin. Da vil nemlig et trygt tilknyttet barn bruke omsorgspersonen sin som en trygg base hun helst vil være i nærheten av i en ny og kanskje skremmende situasjon, og uten den ville hun kanskje ha rotet seg bort ganske fort. Et barn som blir båret og som får masse kroppskontakt, får rikelig anledning til å knytte disse båndene.

Dersom du har lyst til å investere i et bæresjal, kan du gjerne besøke Hjemmemamma.coms egen nettbutikk. Der finner du både elastiske og vevde sjal, samt ringslynger.

Smart mammadalt

Det er nesten til å bli tussete av. Din før så lille og harmoniske pode blir plutselig rasende hvis du går forbi uten å plukke ham opp, du kan ikke bevege deg en halvmeter unna ham uansett, og han setter opp et drama uten sidestykke hvis noen andre prøver å trøste ham. Samtidig hører du svigermor hviske i krokene om bortskjemte mammadalter, og før du vet ordet av det begynner hun å legge opp en slagplan for å “plukke det av ham” før han blir helt ødelagt (underforstått: du er en dårlig mor som “lar ham få vilja si” hele tida).

Men stopp litt. Det din svigermor kanskje ikke vet, er hvorfor ungen din oppfører seg på denne måten. Det har ingenting med din mangel på mammatalent å gjøre – snarere tvert imot!

Din lille baby kom nemlig til verden med visse behov. For det første må han få mat, han må holdes varm og han må koses og prates med for å få den stimulansen han trenger for å utvikle seg. Men han trenger også noe mer. En bitteliten kropp i en altfor stor verden trenger nemlig også beskyttelse fra fare. Uten dette vil han rett og slett ikke få muligheten til å utvikle seg slik han skal. Derfor begynner han ganske snart å skille mellom kjente og fremmede, og han foretrekker ganske fort de menneskene som tar vare på ham oftest – sannsynligvis deg og pappaen.

Etterhvert som han vokser og utvikler seg, blir også hans bånd til omsorgspersonene sterkere. Han blir stadig tydeligere på hvem han ønsker å være hos, og når han nærmer seg 7-8 måneder gammel vil han kanskje ha kommet så langt i sin utvikling at han faktisk blir redd og gråter når fremmede kommer for nære. Dette er en helt naturlig og ikke minst sunn reaksjon, som tyder på at han nå er i ferd med å ferdigdanne tilknytningen til foreldrene sine.

For det er ikke selvsagt at et barn får lov til å danne en slik trygg og god tilknytning. Det vil nemlig ikke kunne skje dersom omsorgspersonen ikke er følsom nok overfor barnets signaler, slik at han dermed blir fratatt muligheten til å delta i et samspill med noen som gir ham svar. Og nettopp derfor er det altså et særdeles godt tegn at ungen din nå går gjennom en skikkelig mammadaltperiode – selv om det også skal nevnes at noen barn blir verken redde for fremmede eller utpregede mammadalter, til tross for at de er trygt tilknyttet foreldrene sine.

Timingen på denne mammadaltperioden er heller ikke tilfeldig. Det er som regel rundt disse tidene at han begynner å tenke på å forflytte seg rundt for egen maskin, og med dette begynner en helt ny periode både for ham og for dere. Trygghetsbehovet hans dreier seg fra og med nå ikke bare om hvem og hva som kan skade ham, men også hvordan han kan skade seg – og dette er en markant forskjell! Han kan nemlig finne på å vandre avgårde hvorsomhelst og gjøre hva som helst, dersom han da ikke har et usynlig bånd som holder ham fast til de trygge omsorgspersonene sine.

På fagspråket kalles dette fenomenet for en “trygg base”. Du vil kunne observere dette dersom du og ungen din er ute på et fremmed sted eller i en helt ny situasjon. Da vil han gjerne holde seg nært inntil deg, og gjerne sitte på fanget i starten. Etterhvert tør han kanskje å være på gulvet rundt deg, og kanskje han også tar seg noen sveiver rundt omkring – men han kommer alltid tilbake til deg for å forsikre seg om at alt er trygt før han igjen legger ut på sin oppdagerferd. Dette vil til slutt være det som gjør at han på egenhånd oppdager at verden rundt ham ikke nødvendigvis er farlig, og at fremmedfrykten og separasjonsangsten etterhvert vil avta helt av seg selv.

Denne atferden vil gjerne holde stand frem til han er ganske stor, kanskje 3-4 år gammel. Likevel vil han ikke være en like stor mammadalt i alle disse årene, fordi han utvikler seg også på andre måter enn emosjonelt og motorisk. Han blir nemlig i bedre og bedre stand til å holde et mentalt bilde i hodet sitt også, slik at han etterhvert kan forestille seg at du, som den tryggheten du representerer, er der for ham. Og det er nok.

Det er faktisk smart å være mammadalt en viss periode av livet. Undersøkelser sier tilogmed at trygt tilknyttede barn utvikler seg best både kognitivt, sosialt og emosjonelt, mens det er en klar sammenheng mellom utrygg tilknytning, emosjonelle problemer og utviklingsforstyrrelser.

Det er altså i 7-8 månedersalderen det er mest intenst, når den viktige tilknytningen er i ferd med å ferdigdannes. Ja, det er slitsomt. Men det er sunt, det er nødvendig – og det er slett ingen grunn til å få panikk og sette igang med å “plukke det av ham”, snarere tvert i mot. Dette er faktisk en naturlig og hensiktsmessig atferd som det er all grunn til å bygge opp under, nettopp fordi det vil sikre ditt barns trygghet litt lenger nedi veien.

Trygg samsoving

Der ligger hun. Og der ligger du. Så nær at du kan røre ved henne om du strekker hånden ut. Så nær at hun ikke behøver å skrike for å fortelle deg at hun er sulten. Du og henne. Sammen.

Lenge hadde samsoving dårlig rykte på seg. Man trodde det var farlig for barnet, og ble en stund satt i direkte sammenheng med krybbedød. Heldigvis har ny gjennomgang av forskningen nå bekreftet det som mange mammaer har visst lenge: samsoving er trygt så lenge visse forholdsregler taes. Ikke bare det – men det er faktisk sunt også!

Det er viktig å ta visse forholdsregler før du bestemmer deg for å sove sammen med barnet ditt. De nye forskningsresultatene forutsetter nemlig at du og eventuelt andre samsovere er friske og umedisinerte. Dersom du er syk eller har tatt medisiner, vil dette kanskje påvirke søvnmønsteret ditt og gjøre deg mer uoppmerksom. Det er nemlig sånn at vi er utstyrt med instinkter som gjør at vi vet at det er en baby i senga, men disse instinktene blir sløvet om man er syk eller har tatt medisiner – og da er det en viss sjanse for at du faktisk kan legge deg på babyen og skade henne.

Om du eller en eventuell pappa røyker, vil dere skille ut skadelige stoffer i pusten deres. Det bør en liten baby forskånes fra, og det er derfor ikke anbefalt at hun sover sammen med dere. Faktisk er det på det sterkeste frarådet, siden røyking settes i forbindelse med krybbedød.

Senga må være stor nok til at alle ligger komfortabelt, og barnet bør ha sin egen lille dyne slik at hun ikke kan bli fanget under en tung og diger voksendyne eller bli for varm. Dessuten må senga i seg selv være trygg, slik at babyen ikke kan trille ned i noen sprekk verken mellom madrassene eller inne ved veggen, og den bør heller ikke være for myk. Pass også på å legge putene sånn at de ikke kommer i nærheten av den lille. Ideelt sett bør hun kanskje ligge helt oppe ved hodeenden, mellom putene deres.

En annen løsning kan være å slå ned den ene veggen på sprinkelsenga, og så sette den tett inntil voksensenga. På den måten får barnet sin egen seng, dere kjøper dere litt mer plass og spillerom – og det er ikke så skummelt den dagen hun muligens skal “flytte for seg selv” på en mer permanent basis. Dessuten er det slett ikke dumt med en ekstra liten buffer den dagen hun begynner å krabbe litt rundt for seg selv, heller. Men igjen: pass på sprekken! Dette forutsetter at du kan sette en kommode eller lignende på andre sida, slik at senga blir stående bom fast.

Men samsoving har også sine udiskutable fordeler. For å få en forståelse av hva som skjer når mor og barn sover sammen, må vi ned på hormonnivå. Det er spesielt to hormoner som er aktuelle i denne sammenhengen. Det første er stresshormonet kortisol. Dette hormonet stiger i den lille kroppen hver gang hun gråter – og gråte gjør hun når hun er ensom, sulten, våt og så videre. Desto lenger hun gråter om gangen, desto mer rekker kortisolet å stige i henne. Fordi hun er så liten, aktiveres denne stressreaksjonen raskt i forhold til et eldre barn, og dersom kortisolet får lov til å være høyt over en periode, vil det til syvende og sist påvirke hjernens utvikling negativt.

På den annen side har vi et hormon som heter oxytocin. Dette hormonet er også kjent som “fred og ro-hormonet”, og aktiviseres av blant annet hudkontakt og kos – noe man forhåpentligvis får rikelig av når man er liten. Dette hormonet gjør en hel rekke fine ting med oss. Det er blant annet angstdempende og blodtrykksenkende, det setter i gang melkeutdrivningen hos ammende mødre, og det er tilogmed påvist at man blir mer tillitsfull til andre mennesker dersom man får en dose av dette på nesespray. Med andre ord er det stikk motsatt av stresshormonet. Og fordi dette frigis ved berøring og kontakt, får mor og barn mer av det desto mer tid de tilbringer sammen. Også om nettene.

Med andre ord fremmer samsoving dermed både mors melkeproduksjon, barnets utvikling og begges generelle trivsel, samt at de får anledning til å knytte enda sterkere bånd til hverandre gjennom kontakten de får. Dessuten kan det også være sånn at samsovende barn blir ammet hyppigere enn de som sover et annet sted, og får dermed i seg mer av den gode, helsebringende morsmelka (noe som igjen vil øke mors melkeproduksjon, siden tilbudet følger etterspørselen).

Mange er bekymret for hvordan det skal gå med nattesøvnen dersom det ligger en liten kropp til i den senga man frem til nå bare har vært to om, og det er umulig å gi et entydig svar på dette fordi alle er forskjellige. Likevel er det sånn at søvnrytmen til et normalt friskt menneske går i faser i løpet av natten, hvor man pendler mellom forskjellige stadier av søvn. Man går fra våken tilstand, gjennom en periode med innsovning, lett søvn og ned i dypere søvn – for så å gå tilbake igjen til lett søvn og kanskje tilogmed en liten oppvåkning. Dette skjer forbausende mange ganger i løpet av en natt, og man husker sjelden noe av det fordi man sovner så raskt igjen.

Når mor og barn samsover, skjer det ofte at de blir så synkroniserte i sitt sovemønster at de når disse periodene med lett søvn/oppvåkning samtidig. Det er gjerne da ammingen skjer. Så i tillegg til å skje i halvsøvne (eller tilogmed helt i søvne), med en god dose beroligende oxytocin i begges blodomløp, så er det slett ikke sikkert at noen av dem vet hva som har skjedd i det hele tatt. Mor våkner uten sprengpupper, babyen er god, mett og fornøyd – og ikke minst: de er begge betraktelig mer uthvilte enn de ville vært hvis barnet først måtte skrike for å vekke mor (og alle andre i umiddelbar nærhet), og mor så måtte stå opp, plukke opp baby, amme, legge baby ned igjen og til slutt prøve å sovne igjen selv flere ganger om natta.

Den som sover, synder kanskje ikke så mye (selv om man kan bli forferdelig kreativ på den fronten). Men hun er unektelig mer opplagt – og det trengs nemlig når man har en liten, ny skapning å ta vare på.

Neste side »