Hvordan få glade barn

Gjesteartikkel fra Dine Vibber, skrevet av Stig.

photo credit: s.schmitz

Barn er den viktigste ressursen vi kan investere i. Barn er fremtiden, og for at vi skal sikre en god fremtid, er det avgjørende at barna våre får en god start i livet. Denne bloggposten er ment for den som har barn, eller planlegger å få barn.

Jeg er pappaen til ei jente og en gutt, og har æren av å oppdra dem med stor respekt og mye glede. Apropos, ordet “oppdragelse” er for meg et negativt ladet ord. Det inneholder for mye ovenfra-og-ned holdning. Det er et gammeldags ord som står for plikt og rigide regler. Når noen har fått en “god oppdragelse”, har de lært seg å oppføre seg skikkelig. Det er ikke dermed sagt at de er lykkelige.

Derfor liker jeg egentlig ikke å bruke dette ordet. Når jeg tenker etter, synes jeg heller engelske “to raise” passer bedre. Det kan oversettes med “å løfte opp”. Det er en forskjell der, er det ikke?

Barna mine ser jeg på som bedre enn meg. Punktum. De er neste ledd i min utviklingsrekke, og har derfor et enda større potensiale til å gjøre det bra i livet enn jeg selv har.

Når jeg hjelper barna med leksene, ser jeg at lærebøkene og oppgavene byr på enda større utfordringer enn da jeg selv var på deres alder. Allikevel stilles de samme kravene. De har i tillegg begynt skolegangen ett år tidligere enn meg. Dette betyr at de må være enda bedre enn sine foreldre for å oppnå samme resultat.

At min sønn slo meg i sjakk da han var 9 år, sier vel sitt (eller kanskje mest om meg!??). Nå er han snart 14, og om ikke lenge vil han ta meg i håndbak.

Mine to barn er på mange måter forbilder. Deres gode humør, deres varme humor og deres naive nysgjerrighet berører mitt hjerte mer enn jeg klarer å uttrykke med ord. Deres lekenhet og evne til å være åpen for nye ting er egenskaper jeg anser som svært viktige. Deres ærlighet og spontanitet bør stå som eksempler for alle mennesker.

Gleden (og bekymringene!) med det å være forelder gir meg enormt mye, og tvinger meg til å være fokusert og tilstede hele tiden. Selv når de ikke er i nærheten. Ansvaret gjør meg ydmyk. Som forelder har jeg en enorm påvirkningskraft, og da gjelder det å være bevisst på det jeg gjør.

Det finnes mange flinke foreldre der ute, og når jeg ser glade barn sammen med sine foreldre må jeg smile for meg selv. Av og til hender det dessverre at jeg ser barn med en tristhet i øynene. Foreldrene deres er ofte stresset, og de er ikke tilstede i det hele tatt.

I mitt hode er glade barn roten til alt godt i verden. Foreldrerollen er en svært viktig rolle å spille på riktig måte. Derfor er det så utrolig viktig å “løfte barna opp”, fremfor å oppdra dem.

Hvordan få glade barn

I løpet av mitt voksne liv har jeg utviklet meg selv mye. Jeg fikk barn i ganske ung alder, men allikevel synes jeg at jeg har gjort en god jobb som pappa så langt. Det å være forelder vil aldri ta slutt, og mine barn vil alltid se på meg som sin pappa. Forholdet mellom barn og voksen tar nye vendiger i takt med barnas utvikling, og jeg mener det er viktig å følge med i denne utviklingen. Behovene hos barna endrer seg ettersom de blir eldre. Da er det viktig å ha foreldre som har evne til å tilpasse seg.

Punktene nedenfor er basert på mine egne tanker omkring det å være en omsorgsperson. De er overhodet ikke vitenskapelig befestet eller allmenngyldige regler, men det er leveregler som jeg har skapt for meg selv i forhold til mine egne barn.

Gi barnet verdi
Å være forelder handler om å gi av seg selv. Hele tiden. Det handler om å gi barn verdi og tro på seg selv. Oppfatningen av hva de selv er verdt vil legge grunnlaget for hva de oppnår senere i livet. Barn får verdi når foreldrene viser oppmerksomhet og gir ros/skryt, gjerne i andres nærvær. Jo mer, jo bedre. Gi uttrykk for at du er glad i barnet også utenom leggetiden, gjerne i helt uventede situasjoner som når dere sitter i bilen eller er i et selskap. Verdi skapes også av opplevelser. La barna få oppleve noe sammen med deg.

Optimalt sett bør verdigrunnlaget komme fra indre verdier som god selvtillit, optimisme og trygghet. Disse egenskapene er det opp til foreldrene å gi barnet. Barn som føler de selv er verdt mye, greier seg bedre senere i livet og holder seg lettere unna problemer. Det er jeg helt sikker på.

Jeg liker det ikke, men i et materialistisk samfunn som vårt er det også verdi i ting. La barnet få en liten ting (eller penger) selv om det ikke er en spesiell anledning eller om det har “gjort seg fortjent”. På denne måten får barnet verdi, uten betingelser. Jeg personlig er imidlertid forsiktig med å legge alt for mye verdi i ting. En ting er en ting uansett, og kan ikke erstatte oppmerksomt nærvær og opplevelser.

Vær tilstede
For å gi av seg selv, må man være tilstede. Og da mener jeg ikke bare fysisk, men også mentalt. Barn er veldig følsomme, og de legger raskt merke til foreldre som har hodet et helt annet sted. Stressede foreldre ser gjerne på barn som at de er i veien, med den følge at de kjefter mer enn de roser. Husk at stress ikke gir deg mer tid. Stress ned og lev mer i nuet, så skal jeg forsikre deg om at du både rekker mer og får mer overskudd.

Å delta i ulike aktiviteter med barnet er en fin måte å være tilstede for barnet på. Ta frem kortstokken, fargestiftene eller spill Playstation sammen. Gå ut og lek. Bygg en snømann eller kast ball. En halvtime av ditt liv hvor du er 100 prosent tilstede med barnet av og til er vel anvendt tid!

Snakk med barnet ofte og mye
Veldig mye av vår læring foregår gjennom språket. Ved å snakke med barn på en ordentlig måte vil de lære seg og kommunisere godt, og de får følelsen av å bli tatt på alvor. Gjennom god kommunikasjon vil barnet få en bedre evne til å uttrykke sine behov, og som forelder er det gull verdt.

Vær voksen i forhold til barnet
En stor feil enkelte voksne gjør når de er i kontakt med barn, er å senke seg ned på et barnlig nivå. De snakker med en barnlig og søt stemme, og forsøker å fremstå som like gammelt og barnslig som barnet selv. Over en viss alder vil de faktisk føle seg brydd, og de vil ta deg mindre alvorlig. Snakk ordentlig  med barnet.

Voksne skal være voksne i forhold til barnet uansett situasjon, kanskje bortsett fra under lek. Når barnet blir eldre, er det viktig at du fremstår som en voksen person med evne til å tilpasse deg barnets behov. Barn skal aldri behøve å tilpasse seg dine personlige behov.

Vær ærlig
Ærlighet er kanskje noe av det viktigste et barn kan lære. Ikke bare ærlighet i forhold til andre, men også i forhold til seg selv. Med ærlighet i forhold til seg selv vil det utvikle en god og sunn selvrespekt. Når du viser oppriktige følelser når barnet har gjort noe dumt eller når det har gjort noe bra, lærer det å uttrykke oppriktige følelser senere i livet. Svar så ærlig som mulig på alle spørsmål, og hvis det er noe du ikke kan svaret på bør du si at du rett og slett ikke vet svaret. Husk at barn er svært observante, og tar de deg i å lyve vil de miste bittelitt av sin respekt for deg.

Vær forutsigbar
Forutsigbarhet har en direkte forbindelse til hvor trygt barnet blir i forhold til sine foreldre. Og føler barnet at det kan stole på mor og far, vil det ha lettere for å stole på andre. Hvis barnet ikke helt vet hvor det har foreldrene, vil det lære å bli mistenksom. Det kommer det ingenting godt ut av.

Lær bort det du kan
Kunnskap skaper trygghet og stolthet. Lær barnet å lage mat. Lær det å svømme. Lær det å snekre en fuglekasse. Lær det hvordan det skal sette opp et telt. Lær det hvordan du syr igjen et hull i klærne. Lær det hvordan du setter på vaskemaskinen. Lær det å bruke elektriske verktøy. Ja, lær barnet alt du kan! Jo mer du lærer det, jo mer har det å vokse på når det blir større. Hvis du selv ikke kan, send barnet til noen som kan.

Vær inkluderende
Ta med barnet når du skal på postkontoret, når du skal stemme, når du skal handle juletre, når du skal betale regninger. Vis barnet hva du gjør, og hvorfor. Ta med barnet når familen skal gjøre større ting også, som planlegging av neste ferie eller innkjøp av ny bil. Barn elsker å gjøre noe sammen med sine foreldre, dessuten får de med seg mye nyttig kunnskap om hverdagslige ting.

Gi barn pc og mobil så tidlig som mulig. Jeg har ennå ikke skjønt meg på foreldre som skal vente i det lengste med å la barna få tilgang til teknologi. Mobil, data og internett er en viktig del av hverdagen, og barn bør læres opp i bruken av det så tidlig som mulig. Vær inkluderende, og ikke steng barna ute.

Vær sosial med barnet
God sosial omgang med andre mennesker er faktisk noe som må læres. Å vite hvordan en oppfører seg i sosiale sammenheng og hvordan en snakker med andre mennesker på en ordentlig måte, er faktisk en av de aller viktigste egenskapene vi mennesker kan ha. Jeg vil hevde at barnet er preprogramert til å følge sine foreldre med argusøyne når de er i selskap og andre sammenkomster. Foreldrene er de viktigste modellene for barnet.

Sett tydelige rammer
Tydelige rammer er viktig når det gjelder barn. Tydelige rammer skaper trygghet, og innebærer ofte at foreldre må be barnet om å gjøre noe de egentlig ikke vil. Be det om å legge seg ekstra tidlig en gang i uka, be det om å vaske toalettet, be det om å gjøre noe annet enn å se på tv. På denne måten lærer de seg også tålmodighet og selvdisiplin, to nødvendige “onder” i livet.

Vær positiv
Oi oi oi! Dette er viktig. Positivitet er et eget kapittel som i den senere tid har fått mye oppmerksomhet. Heldigvis. Forskning har vist at positive mennesker er mer lykkeligere enn negative. Da er det bare å sette i gang med å lære barna positivitet. Helt konkret innebærer det, for min egen del, at jeg så og si aldri snakker nedsettende om andre. Jeg ser sjeldent på nyheter sammen med barna (de gangene jeg gjør det, forsøker jeg å forklare det som skjer så godt jeg kan), og jeg forsøker å vinkle negative ting over på noe positivt. Husk at den energien du sender ut, vil barnet motta. Hva tror du er best? Negativ eller positiv energi?

Gi barnet valgfrihet
Ved å gi barnet enkle valg får det en evne til å ta valg. Gi barnet valget mellom eple eller pære til nistepakka. La barnet velge hva mandagens middag skal bestå av. La barnet velge farge på sine nye bukser. Dette er ikke det samme som å overlate ansvaret til barnet. Når poden har tatt et valg, la det bli med det selv om du ikke er enig. Allikevel skal du svare ærlig hvis barnet spør deg om det har valgt riktig.

Valgfrihet gir en følelse av kontroll, noe som er viktig for alle mennesker uansett alder.

Vær ydmyk
Barn er potensielt bedre enn sine foreldre når det gjelder alt. Det ligger i utviklingen. Hadde barn vært like dumme som sine foreldre, ville vi fortsatt bodd i huler og brukt stein som redskap. Derfor bør foreldre være ydmyke ovenfor sine barn.

Den gammeldagse holdningen er at barn er under sine foreldre, uten unntak. Det vi ofte glemmer er at barn kommer med en naturlig intuisjon og klokskap. Barn kommer mye mer forberedt enn det voksne rasjonelt tror. Derfor har foreldre liten forståelse og tro på barns medfødte egenskaper.

Selv om det er foreldrene som bestemmer og setter rammene, tror jeg det er klokt å la barna få en opplevelse av at de bestemmer. Å være ydmyk består av at barna får uttrykke sine følelser og behov, at de får lov til å hevde seg selv på en sunn måte. Hvis en sønn sier til sin far at det er sterkere enn faren, ja så la det være slik da! La barnet få ha gleden av å være bedre enn faren.

Hvis du kjemper i mot  barnet, vil barnet vokse opp i en kamp med omgivelsene. For å få en følelse av å vinne og bety noe, kan barnet utvikle seg til å bli et manipulerende menneske.

Lær barnet sunn fornuft
Samfunnet har sine uskrevne normer og regler som alle blir en del av. Jantelov og hva som er allment godtatt blir alt for ofte en leveregel, med det resultat at folk får et ulykkelig liv. Sunn fornuft betyr at en har egenskapen til å tenke utenfor gjeldende regler, og barn som vokser opp med sunn fornuft rundt seg får det bedre med seg selv.

Når barn får vite at det ikke alltid finnes en “fasit”, åpner det opp for kreativ tankevirksomhet og gir større rom for handling. De lærer seg å løse problemer på egenhånd og finne sin egen vei i livet. På denne måten lærer de også å stole på seg selv.

Er det så fordømt viktig å sette sykkelhjelmen på hodet, dersom barnet protesterer og slår seg fullstendig vrang? Nei, egentlig ikke. Før eller siden vil barnet skjønne at det kanskje ikke er så dumt med sykkelhjelm allikevel.

Og det siste, men det aller aller viktigste punktet:
Foreldre må ta et oppgjør med sine egne utfordringer i livet
Alle mennesker, og jeg mener ALLE, har skjellett i skapet som skaper ulike utfordringer i livet. De aller fleste personlige problemene hos folk kan linkes tilbake til oppveksten på en eller annen måte. Og foreldre som har personlige problemer, skaper barn med problemer. Så enkelt er det. Hvis en ikke klarer å bryte sirkelen, vil problemene forplante seg fra generasjon til generasjon.

Optimalt sett har en jobbet med sine utfordringer før en får barn. Dessverre skjer det sjelden, og foruten en selv, vil barna og eventuelt kommende generasjoner lide. Så derfor, har du problemer med dine barn, så start med deg selv. Selvutvikling er ikke bare et redskap for personlig vekst, det er også et redskap for barnas vekst.

Barneoppdragelse kan være et vanskelig tema, og det finnes like mange oppfatninger av det som det er foreldre. Det finnes heller ingen barn som er like, alle har ulike behov. Derfor er det ikke sikkert at det jeg mener er viktig i forbindelse med å oppdra barn, passer like godt for andre. Uansett er det viktig å være bevisst på hvordan en oppdrar barna.

—

Du kan lese mer om psykologi og selvutvikling på Dine Vibber.

^Stem:

Om begrepet grensesetting

Et begrep som brukes ofte og brukes mye når det er snakk om barneoppdragelse, er ordet grensesetting. Man må sette grenser for barnet. Barnet tester grensene dine. Men hva innebærer dette egentlig? Som med begreper flest, så hender det mange ganger at man rett og slett legger forskjellige ting i det og at man ender opp med å snakke om helt forskjellige ting.  Grensesetting kan bety så mangt, og inneholdet kan være så mye forskjellig, avhengig av hvem man snakker med og hvilket barne- og verdisyn som ligger til grunn.

Gamlemåten

For det første har man den gammeldagse betydningen. Barn er pr default utspekulerte smådjevler som gjør alt de kan for å bryte reglene og true vårt velfungerende samfunn – og det må vi hindre dem i. Vi må sette grenser. Vi må hindre dem, kue dem og kanskje til og med tukte dem inn i vår egen verden, sånn at de kan fungere som ansvarbevisste samfunnsindivider på sikt.

En barneoppdragelse med dette barnesynet til grunn, skaper god grobunn for konflikt. Man anser jo nemlig barnet for å være i krig med de voksne, sånn at alle uoverenskommelser defineres som en kamp. Barnet truer de voksnes grenser, og den voksne må derfor fungere som en grensevakt. Her kommer ingen forbi!! “Han vet hva han vil”, sier foreldrene. “Han tester grenser, han VET at han ikke får lov – det er derfor han gjør det, den lille ….!”. Og så responderer foreldrene deretter, fordi de etter sigende er staere enn ham. De skal, på beste Bush-vis, vise den lille ypperen at de jommen kan gi svar på tiltale, og at man neimen ikke skal komme her og komme her, for da blir det bråk!

Positiv grensesetting

Men grensesetting kan også ha en helt annen betydning. Her trekkes det paralleller til livmor og til kjærlige armer, og barnet er omsluttet av trygghet og grenser av en helt annen art. Fokuset er ikke på barnet, men på den trygge rammen man setter rundt ham – og dermed altså på foreldrene. Ansvaret ligger hos dem, og ikke hos barnet. Tanken er at man skal “holde barnet” – først i fysisk forstand, i livmor, i armer og kanskje til og med i svøp eller bæretøy, og deretter i abstrakt forstand. Man “holder barnet” i tankene, og bruker ord og handling for å opprettholde de kjærlige grensene.

Med denne type grensesetting ser man barnet som et selvstendig individ som fortjener respekt, og som har visse forutsetninger basert på modning og utvikling. Man oppdager stadig “nye” ting om barn, som for eksempel at barna ikke kobler ting på samme måte som oss og at vi derfor ikke kan anta at de “tester grensene” med utspekulert viten og vilje, bare for å trasse oss. Barnet har sin egen vilje, som skal anerkjennes og tas på alvor. Dette betyr ikke at barnet alltid skal få det som hun vil, men hennes vilje defineres ikke som en krigserklæring. Isteden får hun en forklaring om at “ja, jeg ser du er sint, og det har du rett til å være, men du kan ikke tegne på veggen fordi mamma virkelig ikke har lyst til å vaske det vekk igjen!”. Deretter følges det opp med å gi barnet et positivt alternativ isteden, i dette eksempelet et tegneark – eller rett og slett en pute hun kan slå på for å ta ut aggresjon og skuffelse på noe som ikke tar skade av det.

Kombinasjon

Innimellom disse ytterpunktene finnes naturlig nok en rekke av kombinasjoner og grader. Man er ikke nødvendigvis gestapo om man kjører en streng barneoppdragelse, og man er vanligvis ikke så avbalansert og harmonisk at man alltid klarer å praktisere positiv grensesetting heller.

Det viktigste er at man har et bevisst forhold til det. Spørsmål det er viktig å stille seg, er:

• Hvordan vil du være, og hvorfor?
• Hvordan vil du oppdra ungen din, og hvorfor?
• Hvilke forutsetninger har ungen din for å forstå de grensene du setter?
• Hva oppnår du?

Meningsløs straff

Media har mange udiskutable fordeler hva kunnskapsformidling angår. Vi lærer ekstremt mye mer nå enn hva vi gjorde for bare femti år siden, rett og slett fordi kunnskapen er så lett tilgjengelig for oss. Men dette er ikke bare positivt – noen ganger lærer vi rett og slett ting som ikke henger helt på greip, som for eksempel hva barneoppdragelse angår. Det er en kjent sak at for eksempel britene har en mye strengere og hardere barneoppdragelse enn hva resten av verden kan stille opp med, og de er på mange måter fortsatt litt preget av tidligere tiders puritanisme, hvor selve djevelen skulle tuktes ut av barna. Likevel har programmer som Nanny101 fått plass i småbarnshjemmene rundt omkring, og det er ikke alltid vi husker å se på det med et våkent og nøytralt blikk når vi skal vurdere om disse metodene virkelig er så hensiktsmessige.

Evne til skyldfølelse

La oss begynne med begynnelsen først. For at et barn skal kunne forstå hvorfor det straffes, er det et par ting som må være på plass. For det første må evnen til å føle skyld og skam være til stede i følelsesregisteret. Dette skjer et sted uti det andre leveåret, og før dette er det rett og slett bortkastet energi å kjefte, straffe eller oppdra i den forstand at du skal lære ungen din hva som er rett og galt. Den delen av følelsesregisteret som betinger en hensiktsmessig straff glimrer enn så lenge med sitt fravær, og alt du oppnår er å spille på de mer grunnleggende følelsene som allerede er tilstede. I beste fall har du en unge som min, som ler seg fordervet av pappas morske ansikt eller mammas høylydte jamring, men i verste fall skremmer du henne sånn at hun blir redd deg isteden. Det er mulig hun stopper med det hun holdt på med, men det er av alle de feil grunnene.

Kunne se sammenhengen

Det er nemlig enda en ting som er grunnleggende viktig om det i det hele tatt er tale om straff. Ungen din må også være i stand til å se sammenhengen mellom handling og konsekvens. Hun må forstå at det ene førte til det andre, og at du straffer henne for en handling hun husker og kan frembringe i tankene sine. Dette krever en viss form for hukommelse og evne til å huske tilbake i en sammenhengende tråd, og denne er ikke like godt utviklet hos alle barn. Du kan teste dette på ungen din ved å be ham om å fortelle deg om ting dere nettopp har gjort, og så handling for handling nøste det tilbake i tid. La oss si at nå spiser dere. Hva gjorde dere før det? Vasket hendene. Hva gjorde dere før dere vasket hendene? Dere tegnet ved kjøkkenbordet. Hvor langt kommer han før det stopper opp? Desto kortere hans hukommelse kan ta ham i en sammenhengende linje, desto mindre er sjansen for at en straff vil fungere slik du vil at den skal. Han klarer rett og slett ikke hente frem “det gale” i hodet sitt når han sitter og får straffen sin, og alt han vet er at han er sint, lei seg og såra, og at du er verdens fæleste og dummeste mamma. Husk også at hjernen hans ikke fungerer optimalt om han er oppjaget, sånn at du må legge inn gode marginer før du bestemmer deg om straffen er den rette.

Alt for mange ganger overvurderer vi ungene. Selv husker jeg med gru den dagen jeg virkelig oppdaget dette. Jeg jobbet i en barnehage som student, og ble nødt til å ta et utagerende barn ut av situasjonen før han ødela for mye for de andres lek. Jeg ba ham sette seg i garderoben for å roe seg ned litt, gikk ut av rommet en liten stund for å forsikre meg om at de andre barna hadde det fint, og gikk tilbake til denne ungen som nå satt og gråt. Jeg spurte om han visste hvorfor jeg hadde satt ham der. Og han svarte “nei” gjennom tårene. Det var ingen grunn til å tro at han løy. Han forstod faktisk ikke hva som hadde skjedd eller hva hans rolle i det hele var – annet enn at jeg bare hadde kastet ham ut av rommet sånn helt ut av det blå. Det var for ham både uforståelig og trist, og alt jeg hadde oppnådd var å gjøre en fireåring veldig lei seg.

Forståelig frykt

Dessverre er det sånn at straffen kan fungere likevel. For selv om barnet verken kan føle skyld eller spore tilbake sine handlinger i hodet og dermed forstå sammenhengen, så kan de forstå frykt. De kan også til dels forstå hvordan de unngår at du blir sint, og de kan bli så redde at det rett og slett hemmer dem i å utfolde seg på en sunn måte. Dette kalles fryktbasert læring, og lærer dem egentlig ingenting annet enn hvordan de kan unngå ubehageligheter og at verden er et farlig sted.

For at du skal kunne gjøre en best mulig jobb med ungene dine både nå og senere, er det grunnleggende viktig at de stoler på deg. Du kan tenke deg selv; dersom noen du ikke stoler på eller til og med er redd for vil prøve å lære deg noe som helst, så drar du med all sannsynlighet ned en rullgardin rimelig kjapt. Vedkommende vil rett og slett ikke kunne lære deg noe som helst, fordi du enten er for redd til å fungere skikkelig eller fordi du i ditt stille sinn tenker “stikk!” eller verre ting som ikke gjør seg på trykk. Og hvorfor skulle ungene dine reagere annerledes?

Den aller beste måten å lære opp ungene på, er å lære dem til å gå mot det de ønsker istedenfor å rygge unna det de ikke vil ha. Du vil at de skal basere sine avgjørelser på tillit og respekt, ikke på usikkerhet, tvil og frykt. Dette gjør du best ved å snakke med dem, snakke med dem og snakke med dem enda litt til. Forklar dem hva som skjer, fortell dem hva du tenker og føler, og ikke minst: vis dem hvordan du vil de skal være – både ved å faktisk være sånn selv og ved å vise dem fysisk dersom de ikke er modne nok til å forstå en muntlig beskjed.

Hold det positivt, og det vil bli positivt.

Hvorfor “ikke” ikke fungerer

Før jeg skriver dette innlegget vil jeg gjerne at vi skal begi oss ut på et bittelite eksperiment sammen. Jeg vil nemlig be deg om å lukke øynene og IKKE tenke på hvite hester mens du gjør det. Klar? OK. Lukk øynene. Åpne dem igjen, og fortelle meg så hva det var du så for deg mens du satt der. Mest sannsynlig var det nettopp de hvite hestene du ikke skulle tenke på, ikke sant? Nemlig. Så hvorfor i all verden tror du at det hjelper å fortelle ungene dine om alt det de IKKE skal gjøre?

Det har seg nemlig sånn hjernen vår ikke er i stand til å prosessere negativer. På godt norsk betyr dette at den rett og slett overser ordet som “ikke” når den skal tolke et budskap. Vi tenker i bilder, og ordet “ikke” har jo ingen konkrete bilder knyttet til seg. Det har derimot de hvite hestene. Hjernen din blir dermed nødt til å skape et mentalt bilde av akkurat disse hestene for å forstå budskapet som ble gitt. Det negative ordet kan ikke bli lagt til kommandoen før etterpå, og innen da er fokuset allerede godt plassert der det ikke skulle være.

La oss si at ungen din står der med en kopp i hånda og et lurt blikk i øyet. Du tolker situasjonen dithen at den ulykkelige koppen er i ferd med å bli kastet i veggen av din håpefulle, og du tenker at det er best å avverge det hele ved å Oppdra Ungen Din litt. Beskjeden du gir er “ikke kast koppen i veggen!” – og bang.

Gjett tre ganger hva som nettopp fikk en flytur?

Om du bruker ordet “ikke” som kommando overfor ungen din, så kan du rett og slett spare energien din til noe annet. Du har nemlig, mot din vilje, funnet den mest effektive måten å få henne til å gjøre det stikk motsatte av det du ville hun skulle. Dette er ikke fordi hun er “slem” eller “trassig”, men rett og slett fordi dette er den måten menneskehjernen fungerer på. Dermed vil det ikke være hensiktsmessig å straffe henne for å gi koppen flyleksjoner heller, fordi hun på sett og vis har gjort nøyaktig det du ga henne et mentalt bilde av at hun skulle gjøre.

Det er ikke hennes feil.

La oss nå tenke oss at denne situasjonen utvikler seg. “Nei!”, sier du, “jeg SA jo at du ikke skulle kaste koppen i veggen! IKKE KASTE KOPPEN!!!”. I ditt barns øyne kjefter du nå på henne for at hun har gjort det hun fikk instrukser om å gjøre, og du forsterket samtidig bildet av en kopp som kastes. Dessuten har du kritisert henne for å samarbeide med deg. Om dette får pågå over lengre tid, vil det til slutt utvikle seg til en negativ spiral som kan føre til tap av tillit og respekt, samtidig som ungen din vokser opp i en evig, negativ tilværelse av alt hun ikke kan, må eller skal.

Denne kunnskapen kan du også og heldigvis bruke til din fordel. Isteden for å slite deg ut på beskjeder som aldri vil høres kan du heller fokusere på det positive. Fortell ungen din hva du vil hun skal gjøre isteden – fortell henne at “mamma vil at du skal sette koppen fint på bordet”, og se om ikke denne variasjonen har mer for seg! Da har du jo nemlig gitt henne et bilde av det du ønsker: at hun setter koppen stille og rolig fra seg, at mamma synes det er bra (alle unger elsker positiv oppmerksomhet!) og at dette er fint. Og når du så forsterker ved å si med et smil “Sånn, ja, sette koppen fint på bordet!” så har du lagt et mye bedre grunnlag for både deg og henne. Forutsetningene for en god kommunikasjon mellom dere faller på plass, og hun lærer om de positive tingene som forventes av henne og dermed også om de positive sidene ved seg selv. Dette er en selvoppfyllende profeti, som forsterker seg selv for hver gang den gjentas. Kombinasjonen er uslåelig.

Bytt ut alle “ikke’ne” med positive utsagn isteden, og observer hvordan dynamikken mellom deg og ungen din forandrer seg!

For eksempel:

• Ikke stå i stolen -> Sitt fint på stolen din.
• Ikke kast maten på gulvet -> Putt maten din i munnen.
• Ikke gå midt i veien -> Gå i veikanten.

Legg også ved forklaringer så godt du kan, selv om ungen din kanskje er bitteliten. Fortell henne at ting som at du blir redd hvis hun står i stolen sin, at hun blir god og mett dersom hun husker å spise litt, og at hun er tryggest i veikanten.

Hun forstår nemlig mye mer enn du tror!