Uenighet om hjemmebarnas kosthold

Desto mer du jobber, desto dårligere kosthold har ungen din, konkluderer britene med. Her til lands er det visstnok omvendt, og det er hjemmemammaene som må ta støyten for den ikke-eksisterende norske forskningen. Her mener man nemlig at hjemmebarna jevnt over er mindre aktive og har dårligere kosthold enn andre barn, og Barnesenteret på Ullevål Universitetssykehus går til og med så langt som til å råde hjemmemødrene til å sende barna sine i barnehagen.

Read more

Hvis du er ny her, så kan det hende du har lyst til å abonnere på RSS feeden for å få oppdateringer. Takk for besøket! :)

39% mener å være hjemme på heltid er det beste for ettåringene

En undersøkelse utført av Foreldre & Barn er klar i sin konklusjon: Den trenden vi nå ser med at stadig flere og stadig yngre barn begynner i barnehagen, er ikke i takt med hva foreldrene selv ønsker eller ser som optimalt for barna sine. Faktisk er det bare 6% av bladets lesere som oppgir barnehage som det beste alternativet for ettåringene, og bare 27% mener det beste tidspunktet å begynne i barnehage på er når barna er 12 måneder. Samtidig forteller SSB oss at antall ettåringer i barnehage er mer enn doblet siden 2000, og at dette også gjelder barn som er enda yngre. Dette står i stor kontrast til hva foreldrene har å si.

Foreldrene som har svart på undersøkelsen, har svart følgende:

• 73% mener at det beste tidspunktet for barnehagestart er 18 måneder eller eldre
• 23% sier barnet bør ha fylt to før barnehagestart
• 27% mener det er best for barna å begynne når de er ett
• 1% mener at 10 måneder er det mest optimale tidspunktet

Når det gjelder hvilken omsorgsform som er best, har foreldrene dette å si:

• 53% syns en delt omsorgsløsning med barnehage/hjemmeomsorg er best
• 49% sier de selv ville valgt dette om de kunne bestemme selv – dette ønsket er høyest hos dem som er positive til en tidlig barnehagestart
• 39% svarer at den beste omsorgen for en ettåring er hjemme med mamma eller pappa
• 6% sier at barnehagen er den beste løsningen
• 2% mener at dagmamma er det optimale

Dersom denne undersøkelsen er representativ, er det god grunn til å fortsette å kjempe for kontantstøtten og andre tiltak som gjør det mulig å velge omsorgsform for sine barn. Flertallet av de som svarte på undersøkelsen, svarte nemlig også at deres barn enten begynte eller skal begynne i barnehagen omtrent ved fylte ett – de har med andre ord måttet velge noe de selv mener er mindre enn optimalt.

– Disse tallene er et tydelig signal fra foreldre om at de ønsker mer tid sammen med barna sine når de er små. Men jeg leser det først og fremst som et uttrykk for når foreldrene er klare til å slippe barna sine, ikke så mye for når barna er klare, sier Bjerkestrand. KILDE

Kan det ikke tenkes at foreldrene instinktivt vet hva som er bra for barna sine og ikke? Er ikke dette en av foreldrenes hovedfunksjoner, for ikke å si selve definisjonen på foreldreskapet? Kan tre år på høyskole utkonkurrere milliarder av år med utvikling av omsorgsinstinkter?

Når skal foreldre få lov til å velge det de mener er best for sine barn?

Se også vår underskriftskampanje for å videreføre kontantstøtten!

^Vote:

Ikke mer sosial av barnehage

Barn som går i barnehage blir ikke mer sosiale enn hjemmebarn, slår en undersøkelse foretatt av to danske forskere fast. Disse har undersøkt et stort antall danske barn, og har sett nærmere på ikke-kognitive temaer som konsentrasjon, adferdsproblemer og den sosiale omgangen med jevnaldrende.

Forskerne har også sett på om det er forskjell på familiebarnehager og ordinære barnehager, sammenlignet med hjemmeomsorg. Her var det familiebarnehagene som kom dårligst ut, og det viser seg at den varierende kvaliteten faktisk kan ha negativ innvirkning på barnas sosiale kompetanse isteden.

Kunnskapsdepartementet sier blant annet dette om saken:

Det ser imidlertid ikke ut til at deltakelse selv i gode barnehager er bedre for barnas sosiale utvikling enn å bli passet av foreldrene. KILDE

I tillegg  konkluderer forskerne også med at barnehagens positive effekt dempes i de tilfeller hvor barnet er i barnehagen i mer enn 30 timer i uka. Dette gjelder både familiebarnehager og ordinære barnehager.

Furthermore, increases in hours enrolled in both family day care and pre-school above the mean of 30 hours deteriorate child outcomes (Videre ser det ut til at økt timeantall utover gjennomsnittet på 30 timer i både familiebarnehage og barnehage gjør barnas resultat dårligere [min oversettelse]). KILDE

Dette vil med andre ord si at det i følge denne rapporten er bedre for barns ikke-kognitive og sosiale utvikling å være hjemme enn å ha fulltidsplass i en kvalitetsbarnehage. Full barnehageplass er fra regjeringens side definert som nettopp “mer enn 30 timer i uken” og kan ofte være 40 timer eller mer.

Danskenes funn styrkes også av Belskys undersøkelser fra 2001, hvor han oppdaget at 17 prosent av de barna som hadde vært mer enn 30 timer i uka i dagpass var aggressive mot andre barn, mens bare 6% av barn som var der i under 10 timer i uken hadde samme problemer. Den gangen ble resultatet avfeiet med at dette gjaldt amerikanske forhold. Nå er det derimot skandinaviske forhold det er snakk om, og de danske barnehagene er ikke ulike våre.

Kanskje barnehagens sterkeste kort, som nettopp har vært det sosiale aspektet, ikke er så sterkt likevel?

Aftenposten: Ettåringene har det best hjemme

Det ser ut til at det begynner å skje ting nå i kjølvannet av Simen Tveitereids bok “Hva skal vi med barn“. Søkelyset har blitt satt på de minste barna og hva som faktisk er best for dem, i motsetning til hva som er best for samfunnsøkonomien eller likestillingspolitikken. Dette er en forfriskende og ikke minst svært nødvendig vinkling på saken, og Aftenposten kunne på torsdag fortelle oss at ettåringene våre har det best hjemme.

Tilknytningen

Det er som alltid det store og viktige spørsmålet om tilknytning som igjen kommer opp. Det er helt grunnleggende for barn å kunne danne en trygg, stabil og sikker tilknytning til sine omsorgspersoner. Bare på denne måten vil de finne en trygghet og en sikkerhet i seg selv, som de senere vil kunne forankre hele sin personlighet i.

Dersom denne tilknytningen blir ustabil eller rett og slett ikke-eksisterende, vil barnet for alltid være på jakt etter det som manglet – selv langt ut i voksen alder. Sannsynligvis vil dette også medføre at vedkommende leter på alle de feil stedene. Jean Liedloff går i sin bok “The Continuum Concept” så langt som til å hevde at dette kan være opphav til for eksempel heroinmisbruk, da den følelsen dette stoffet gir til forveksling er lik den altoppslukende følelsen av “riktighet” en baby får når hun blir holdt av noen som elsker henne.

Torsdagens artikkel i Aftenposten peker også på dette fenomenet. Psykologspesialist Haarklou svarer på denne måten når han ble stilt spørsmålet om hva som er konsekvensen av for tidlig barnehagestart:

–At de resten av livet vil søke eller jakte på en trygghet de aldri fikk. De går gjennom en slags søkefase, først i skolen og så i voksenalder, gjerne i parforhold.

Det store spørsmålet

Det er helt på det rene at barna trenger tilknytning, dette er det ingen som engang debatterer. Det store spørsmålet blir da om barnehagen er et like egnet sted til å danne tilknytning på som hjemmet er, og om personalet både er tilgjengelige og ikke minst responsive nok til å være gode tilknytningspersoner. Dette blir straks litt vanskeligere å svare på.

Det avhenger nemlig av så mye.

Det avhenger av antall voksne og antall barn. Er det to voksne på 1o små barn sier det seg selv at det kan bli vanskelig å dekke behovet for voksenkontakt i en periode av livet hvor barna gjerne vil klatre på, bli båret av og snakket med av en voksen store deler av dagen.

Det avhenger av de voksnes emosjonelle og kunnskapsmessige kompetanse. De må vite og kjenne igjen signalene til et barn, og tolke kommunikasjonen på en hensiktsmessig måte. Og de må gi barnet svar på sine emosjonelle forespørsler.

Og det avhenger ikke minst av barnet som individ. Noen barn er klare i sin tale, og det er ikke tvil om hva de mener og tenker. Andre barn er mye roligere og tilbaketrukne, og de vil kanskje ikke søke den viktige kontakten selv om de savner den aldri så sårt. Kanskje de heller foretrekker å holde seg i bakgrunnen der de mer robuste barna brøyter seg frem og tar for seg. Det er ikke alltid det er greit, selv om det ser greit ut utenfra.

Irrelevant

Problemet med denne debatten er at den til stadighet skjærer ut i det irrelevante, til tross for et godt utgangspunkt. Foreldre går automatisk i forsvarsposisjon og begynner å fortelle hverandre om alle grunnene til at nettopp deres barn har barnehageplass, om hvor dårlig samvittighet de får av å lese at det kanskje ikke er like bra, eller for den saks skyld om hvor utrolig dårlig de ville trives hjemme.

Men dette handler faktisk ikke om dem. Det handler om ungene deres.

Det er svært sjeldent noen er villige til å holde seg til sakens kjerne og snakke om hvilket behov en ettåring har midt oppi alt dette. Ettåringen kunne nemlig ikke brydd seg mindre om hvordan journalisten ordla seg eller hva Kristin Halvorsen mener om yrkesdeltagelse. Han bryr seg ikke det minste om hvorfor mamma og pappa må være borte hele dagen. Han bare vet at han skal være et annet sted – om han trives med det eller ikke.

Er det ikke da en smule mer hensiktsmessig å se med kritiske øyne på det samfunnet som har skapt en situasjon hvor man ofte ikke har noe valg? Kan man ikke heller bruke energien på å tilrettelegge vår verden sånn at små mennesker kan få utvikle seg i takt med sin natur og individuelle egenart?

Et samfunn som ikke er i stand til å sørge for avkommet sitt er faktisk et sykt samfunn som til syvende og sist vil sjøldaue.

Trivsel eller ei

En hjemmemamma (eller -pappa, for den saks skyld) vil ha muligheten til å gi ettåringen det hun trenger, rett og slett fordi det matematiske forholdet mellom voksen og barn tilsier at det lar seg gjøre. Hjemmemammaen har normalt ikke åtte andre ettåringer hun må forholde seg til samtidig. Det er også sannsynlig at hun vil kjenne barnet sitt bedre enn noen annen, og at hun dermed vil være i stand til å dekke nettopp dette barnets behov. Videre er det lettere for et sjenert barn å søke kontakt med mamma enn noen andre mennesker på hele denne planeten.

En innvending som stadig dukker opp, er som sagt at man må trives hjemme for å være et bedre alternativ enn barnehagen. Dette er til en viss grad sant, men ikke helt. Det er absolutt en fordel og det vil gjøre hverdagen betraktelig lettere om trivselsfaktoren er tilstede, men det blir samtidig litt feil å si at du vil mislykkes fullstendig med hjemmemammagjerningen dersom du kanskje heller ville gjort noe annet. Du er nemlig Mamma for barnet ditt uansett. Du er elsket, verdsatt og sett opp til uansett om du er kledd i utvaska joggebukse eller finkjole, og uansett om du stråler eller ei.

Ungen din vil velge deg fremfor Supermamma uten å blunke.

Velge utifra behov

Nei, det er ikke alle dager som vil være like smertefrie. Noen dager vil selv den mest dedikerte hjemmemamma ønske ungene dit pepperen gror og nære et sterkt ønske om å sette seg i bilen og gjøre noe annet, bare så hun kunne savne ungene litt og glede seg til å komme hjem til dem etterpå. Men sånn er det i alle yrker – sannsynligvis har barnehageassistenten og pedagogen det nøyaktig på samme måte fra tid til annen, selv om også de har valgt å gjøre det de gjør. Det hender at de må bite tennene sammen og gjøre det de skal i påvente av bedre dager, for dette handler ikke om dem, dette heller. Det handler fortsatt om ungene.

Mitt håp er at det en dag skal kunne la seg gjøre å velge utifra behov og ikke utifra økonomi, og at man snart kan være storsinnet nok til å sette en et lite barns behov høyere enn sine egne. Snart må styresmaktene ta de minste barna på alvor, og tillate oss å ivareta barna våre på en måte som er hensiktsmessig for dem. Det er ingen som kjenner ungene som oss, og det er ingen som vet bedre hva som passer for akkurat dem.

Tusenvis av år med morsinstinkt lar seg nemlig ikke utkonkurrere av tre år på høyskole.